har du tenkt noen ganger at du ikke er glad i ungen din?

[Solskinnsbolla]

Har en liten baby som har fått separasjonsangst og skal være hos meg hele tiden. Så har vi store* som ikke hører etter med mindre vi blir veldig bestemte i stemmen. H*n repeterer samme spørsmål og ønske 20 ganger om h*n ikke får det som h*n vil. H*n kan også finne på rampestreker og være småslem mot lillesøster om h*n ikke får vilja si. Vår største er intelligent, har mye humor, flink til å snakke, leke, de sier bare gode ting i bhg nå, men vi har også måttet ha tverrfaglige møter med bhg fordi vår eldste er krevende og litt spesiell. Har ingen diagnose og det er riktig, men har vært en "high-need" barn hele veien. Det er STOR forskjell mellom barna våre i tålmodighet, temperament, fysisk utfoldelse, humor m.m...

Nå er det jo påskeferie...Hurra...Bhg er stengt(familiebhg) og jeg er alene med begge to. Idag ble jeg så frustrert på eldste at jeg ropte og dro h*n i armen - Og da kjente jeg følelsen av at jeg ikke er "nok glad i" min eldste. Har følt på det før også, men nå kom følelsen for fullt. Blir så innmari, innmari lei meg, dårlig samvittighet. Jeg klarer aldri å bli bra nok mor for eldste vår og hjalp ikke mye med pedagogisk utdannelse idag, gitt....... Hvordan skal jeg bli bedre da? Noen med seriøse TIPS?!

[SummerJoy]

og jeg er alene med begge to.

Det har jeg også vært i dag. Og det er tøft. Men nei, jeg har aldri følt at jeg ikke er glad i de, det er akkurat det som gjør at jeg "holder ut" på det tøffeste, midt i krangling, skriking, håjing og grising.

[Gjest Blondie65]

Det vil alltid være slik at det er forskjellig kjemi mellom foreldre og de forskjellige barna. Så lenge du ikke viser barnet dette eller sier ting som "hvorfor kan ikke du være som ditt søsken" eller sammenligner alt den eldste gjør (feil) med det den yngste gjør (rett) så må du bare akseptere at dette er sånn som det er.

Og du er vel glad i barnet og vil det ikke annet enn godt går jeg ut fra? Kanskje du også trenger litt pause - hvor er din mann?

[jie-jie]

Som jeg pleier å si, man glad i alle familiemedlemmer, bare ikke samtidig. Jeg tror nok du er glad i barnet ditt, men at h*n er så rampete at du ikke klarer å nå helt fram.

[eva-80]

ÅÅÅÅHHHHH jadda :D Mange ganger.

Jeg hadde veldig den problemstillingen som du har.

2 gutter , den størsten er mye mere aktiv enn minsten.

Det som hjelper er å gi mere positiv oppmerksomhet til størsten.

bare han og meg bruke tid sammen... lese bøker , prate, gå tur..

Gi han komplimenter... hvor fin han er , at han er en artig kar, pent smil..

osv.

ikke overdriv, men lær å si disse tingene i hverdagene for å styrke selvtillitten. Med disse styrker du din egen positiv tankegang om barnet.

rose han når han er snill, når han hjelper til og han vil streve etter mere ros.

har han en dårlig dag, så bare gi han tid til roe seg, få ut frustrasjon.

Det ble mye bedre med årene ettersom barna ble større.

Prøv å stoppe deg fra å tenke at du er ikke glad i barnet, men at du elsker den med alle sine positive og negative sider. ingen av oss er perfekte men det er veldig mye ansvar på oss foreldre hvordan et barn utvikler seg over tid.

[Kara W]

Jeg tror det er en ganske vanlig følelse som de fleste foreldre kjenner på en eller annen gang. Jeg har også sett flere mødre her inne innrømme at de i perioder er "mer glad i" det ene eller andre barnet sitt. Jeg har dessverre ikke noen gode tips til deg, bortsett fra å lade batteriene når du kan, og at det blir bedre etterhvert som barna blir større.

[Fru Filifjonka]

Kan det være at den eldste oppfatter dette, og at det er en liten del av problemet? Kroppspråket vårt forteller ofte mye mer enn vi er bevisst på selv, og barn er eksperter på å lese steming. Kan det være fastlåste roller som dere ikke kommer dere ut av?

Jeg mener ikke å si at dette er din feil. Men samspill handler alltid om flere personer. Ta et skritt tilbake og se om du kan bruke din pedagogiske utdanning likevel.

[AnonymBruker]

TS, klart du er inderlig glad i barnet ditt! Det tenkte jeg med en gang når jeg leste posten din. Du ble nok sliten, og husk ingen er perfekt.

[Gjest ch]

Jeg er alltid glad i jentungen, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke alltid liker henne... Når hun for førtiende gang må løftes bort fra noe hun ikke har lov til, eller henger etter og vræler uansett hva jeg skal gjøre, så kan jeg altså styre min begeistring. Selv om jeg elsker henne høyere enn jeg trodde var mulig

[AnonymBruker]

Jeg har virkelig følt at jeg gladlig har kunnet gitt bort barnet mitt. Jeg klarte ikke å føle på at jeg var glad i det. Husket jeg gruet meg for å få det hjem etter barnehagen.

Jeg visste jo innerst inne at jeg var uendelig glad i barnet, men alle konfliktene overskygget det. Når jeg var som mest sliten og kjørt så kunne jeg ha gitt det bort. Føltes det som.

[AnonymBruker]

Jeg har vært så sliten og lei av barna mine at jeg har virkelig hatt lyst til å gi dem bort, men det har heldigvis gått fort over. Det er sinnet som tenker, når jeg får roet meg ned angrer jeg som en hund.

Men når de holder på som verst og de ikke hører etter før jeg blir sint da liker jeg dem ikke så veldig godt. Men heldigvis så går det fort over. Og jeg er flink til å fortelle dem hvor flinke og gode de er når de er det, og det blir bare oftere og oftere.

[AnonymBruker]

så kan jeg altså styre min begeistring.

Kjenner til den... Kjærlighetssfølelsen her er sterkest når de sover

[AnonymBruker]

Skjønner hvordan du tenker, men jeg tror man alltid er glad i ungene sine, men at man kanskje ikke alltid liker de like godt? Spesielt når de er umulige og man blir helt stressa! Har vært likedan her i dag, men jeg har bare ett barn Føler meg ikke tilstrekkelig som mamma, spesielt når man finner på hyggelige ting, men barnet "ødelegger" hele greia.. Det har vært mye sinna-mamma i dag og det liker jeg ikke

[Gjest ch]

Kjenner til den... Kjærlighetssfølelsen her er sterkest når de sover

De siste tre timene har jeg ikke vært spesielt begeistret. Greit nok at hun ikke får mageknip om natta for å være vemmelig, men mamma'n synes ikke det er noe morsommere å være våken av den grunn... Nå skal jeg endelig legge meg, og dagen starter vel før 8 i morra tidlig også...

[TheHairyToothfairy]

Aldri. Det var aldri noe planlagt å bli forelder, det ble bare slik og jeg måtte bare godta det. Jeg hadde på forhånd egentlig tatt et standpunkt at jeg aldri skulle ha barn - rett og slett fordi jeg ikke så meg som noe familie-materiale.

Datteren min hadde meg rundt den minste lillefingeren sin fra dag en, jeg vet ikke av noe skapning her på jorden som er viktigere for meg enn akkurat henne.

Nå er det en mild underdrivelse at jeg ikke ser henne så ofte som jeg gjerne ønsker, men det forandrer ingenting - jeg har aldri gjort annet enn å elske jumlingen min.

[Redbull]

Kjenner til den... Kjærlighetssfølelsen her er sterkest når de sover

[Gjest _Blomsten_]

Tror nok det er fordi du er glad i barnet at du føler deg maktesløs. Det er ofte enklere å håndtere andres unger enn sine egne, og det er nok fordi man ikke har det samme følelsesmessige båndet.

[AnonymBruker]

Høres ut som DU trenger en time-out... Seriøst, gå vekk fra situasjonen og trekk pusten dyyyypt, tell til hbundre om du må. Ellers er det lurt å planlegge dagene bedre i ferien. Husk barnet er vant til aktiviteter og rutiner i barnehagen, så gjør det barnet gjør der. Ta en tur ut om formiddagen, halvtime-time er ofte nok, og igjen om ettermiddagen. Lag frokost sammen, lunsj, planlegg middagen etc. Vær tydelig på hva dere skal gjøre. F.eks. nå skal du tegne litt mens jeg steller minsten og gjør alt klart. Så går vi ut på lekeplassen før vi spiser lunsj.

Ellers må jeg si at jeg stadig blir overrasket over at så mange knapt orker en helg med ungene sine og langt mindre en ferie...

[Solskinnsbolla]

ÅÅÅÅHHHHH jadda :D Mange ganger.

Jeg hadde veldig den problemstillingen som du har.

2 gutter , den størsten er mye mere aktiv enn minsten.

Det som hjelper er å gi mere positiv oppmerksomhet til størsten.

bare han og meg bruke tid sammen... lese bøker , prate, gå tur..

Gi han komplimenter... hvor fin han er , at han er en artig kar, pent smil..

osv.

ikke overdriv, men lær å si disse tingene i hverdagene for å styrke selvtillitten. Med disse styrker du din egen positiv tankegang om barnet.

rose han når han er snill, når han hjelper til og han vil streve etter mere ros.

har han en dårlig dag, så bare gi han tid til roe seg, få ut frustrasjon.

Det ble mye bedre med årene ettersom barna ble større.

Prøv å stoppe deg fra å tenke at du er ikke glad i barnet, men at du elsker den med alle sine positive og negative sider. ingen av oss er perfekte men det er veldig mye ansvar på oss foreldre hvordan et barn utvikler seg over tid.

Det skal jeg gjøre!

[Solskinnsbolla]

Skjønner hvordan du tenker, men jeg tror man alltid er glad i ungene sine, men at man kanskje ikke alltid liker de like godt? Spesielt når de er umulige og man blir helt stressa! Har vært likedan her i dag, men jeg har bare ett barn Føler meg ikke tilstrekkelig som mamma, spesielt når man finner på hyggelige ting, men barnet "ødelegger" hele greia.. Det har vært mye sinna-mamma i dag og det liker jeg ikke

GODE KLEMMER TIL DEG!!