Kan jeg få meg en katt?

[Brimi]

Hei! Jeg er en jente på snart 20 som lurer på et par ting. Jeg har per dags dato en ukjent sykdom. Sykdommen ligner svært på ME. Dette gjør at jeg ikke orker så mye. Men jeg trenger noe som kan aktivisere meg for at jeg ikke skal svinne helt bort fysisk og psykisk. Har mest lyst på en hund, men jeg ser at det klarer jeg dessverre ikke. Så det jeg lurer på , kan jeg klare en katt? Jeg har lest masse her inne og har veldig lyst på katt. Men er det forsvarlig av meg?

[AnonymBruker]

Ja, jeg ser ikke noe god grunn til at du ikke skal klare å ha katt. Det beste for deg er kanskje å skaffe en voksen katt slik at du slipper å aktivisere og løpe etter en vilter kattunge.

En katt trenger å bli litt klappet og kost med, den trenger en kattesandkasse inne og selvfølgelig mat. Også trenger den innimellom en tur til dyrlegen.

Et annet tips er å skaffe katteluke sånn at du slipper å fly til døra hele tida for katter vil ofte ut og inn.

[Brimi]

Ja, jeg ser ikke noe god grunn til at du ikke skal klare å ha katt. Det beste for deg er kanskje å skaffe en voksen katt slik at du slipper å aktivisere og løpe etter en vilter kattunge.

En katt trenger å bli litt klappet og kost med, den trenger en kattesandkasse inne og selvfølgelig mat. Også trenger den innimellom en tur til dyrlegen.

Et annet tips er å skaffe katteluke sånn at du slipper å fly til døra hele tida for katter vil ofte ut og inn.

Takk for svar!Jeg har lyst på en kattunge da. Hehe, Men vi får se. Jeg må først få flyttet og så kan jeg tenke på om jeg vil ha en voksen katt eller en kattunge. Jeg flytter med kjæresten min, så jeg blir ikke helt alene om katten. Vet ikke helt om jeg vil ha en innekatt eller utekatt... En av grunnene til at jeg vil ha en kattunge. Men katteluke var smart! Men jeg mener å tro at jeg har lest et sted at katter skjønner at en person er syk. Vil en katt kunne leve resten av livet sitt med meg som "påvirker" den med sykdommen min?

[AnonymBruker]

Hvis du er syk, så synes jeg hvert fall ikke du skal tvinge katten til å bare være inne. En såkalt innekatt burde ikke være et alternativ for noen. Katter trenger mye mosjon, lek og impulser. Det klarer ingen mennesker å gi den inne. Katter som er ute får oppleve så mye som gir de glede i livet. Man tar fra katten veldig mye ved å ikke la de være ute.

Katter bryr seg ikke om du er syk, så lenge du klarer å gi den det den trenger av nødvendigheter, stell og kjærlighet.

[AnonymBruker]

Jeg er uenig med den over, innekatter med bra eiere og et godt tilrettelagt hjem har det like bra som utekatter, men det er alltid en fordel med to om du skal ha de inne. Det er ikke dobbelt så mye jobb, bare dobbelt så dyrt ift mat, sand, dyrlege. Men innekatt vs utekatt er en diskusjon som aldri dør, og det finnes ingen fasit, selv om enkelte mener det.

Selv har jeg tre lykkelige innekatter, og jeg har også ME. Jeg fikk kattene først. Opplever at kattene er veldig godt selskap og rent psykisk er de jo små gledesspredere.

Ang. kattunge vs voksen pus så er det fordeler og ulemper med begge deler. Kattunge må du "oppdra" mer enn de fleste voksne, og kastrere de, men du får følge de hele veien og får i den grad det er mulig større innflytelse over personlighettsutviklingen. En voksen katt har sine vaner og personlighet, men du vet som regel hva du får, det er fryktelig mange som trenger et hjem for livet og de er som regel ferdigkastrert.

Lykke til!

[Gjest Eline4]

Jeg ser ikke problemet i at du skal få deg katt!

Tror det hadde vært en super ting for å holde humøret litt oppe på en dårlig dag, og en slags støtte. Kjenner det selv, at katten min har det med å muntre meg så opp!

Og det er jo ikke akkurat mye arbeid. Kattekasse, mat og utstyr. Og turer til veterinæren innimellom! Vår katt har valget mellom å være ute og å være inne, og han velger glatt å ligge i vinduet å kikke ut istedenfor å være ute, faktisk!

Er bare å tilrettelegge for å ha katt inne, klatrestativ og kloremøbler!

Håper det går bra med deg videre, og uansett hva du velger ønsker jeg deg lykke til!

[ninuska_]

Jeg tror det er viktig å lære den og ikke være på rommet. Jeg ser for meg at du trenger hvile, og det er ingenting som er så frustrerende som en katt som vekker deg og bråker om natta, og på dagen. Jeg tror det er ekstra viktig med grenser og ekstra viktig å aktivere katten på dagen. Det er faktisk ikke bare å gi den mat, klatrestativ og sand, og legge det til rette for den.

Jeg ville aldri hatt kattunge igjen. Det er som å ha et barn i hjemmet. Og det er ikke kun fryd og dans på røde roser. Man blir sliten - man blir oppgitt. Når man aller helst vil legge seg ned for å hvile etter skolen, eller er utmattet av hodepine, blir man overfalt. Man blir spist og gnagd på. Man må være konsekvent med oppdragelse, og det kan være at du må stå opp fra sofaen hundre ganger i løpet av en halvtime for å lære katten at det ikke er lov å henge i gardinene eller gå på bordet. Og de blir veldig fort store - i løpet av utrolig kort tid - så om du tenker at du ønsker en kattunge fordi de er søte, velg en voksen katt. "Søtheten" går over i løpet av 2-3 mnd. Hvis det er for personlighet: du kan finne en katt som matcher det du trenger. Det er ikke alltid kattungene blir det du trenger. Vil også påpeke at det er fordi det også finnes utrolig mange fine voksne katter som fortjener et hjem.

Nå hørtes jeg fryktelig negativ ut. Jeg har en katt som jeg forguder - men ingen fortalte meg hvor mange søvnløse netter, hvor mye energi som må til, hvor mange frastjålne middager og lignende som måtte til. Jeg er sjeleglad for at min katt begynner å bli voksen. At han begynner å bli roligere og mer behersket. Jeg finner stor glede i min katt, vi gjør alt sammen fra å skifte sengetøy til å leke gjemsel.

Jeg tror man må tenke over hvorfor man ønsker katt og om man har tid og energi til det. Jeg syns at man må vite at man har tenkt å gi opp en formiddagshvil for det er en liten sjarmør som trenger aktivistering. Man må tenke over det for sin og kattens del. Det verste er å ende opp et sted hvor man ser seg nødt til å omplassere eller avlive en katt for ting ble ikke som man trodde.

Endret 15. mars 2018 av ninuska_

[Brimi]

Jeg ser ikke problemet i at du skal få deg katt!

Tror det hadde vært en super ting for å holde humøret litt oppe på en dårlig dag, og en slags støtte. Kjenner det selv, at katten min har det med å muntre meg så opp!

Og det er jo ikke akkurat mye arbeid. Kattekasse, mat og utstyr. Og turer til veterinæren innimellom! Vår katt har valget mellom å være ute og å være inne, og han velger glatt å ligge i vinduet å kikke ut istedenfor å være ute, faktisk!

Er bare å tilrettelegge for å ha katt inne, klatrestativ og kloremøbler!

Håper det går bra med deg videre, og uansett hva du velger ønsker jeg deg lykke til!

Tusen takk^^ Jeg tror at en katt vil bedre livskvaliteten min. Gleder meg veldig^^

[Brimi]

Jeg er uenig med den over, innekatter med bra eiere og et godt tilrettelagt hjem har det like bra som utekatter, men det er alltid en fordel med to om du skal ha de inne. Det er ikke dobbelt så mye jobb, bare dobbelt så dyrt ift mat, sand, dyrlege. Men innekatt vs utekatt er en diskusjon som aldri dør, og det finnes ingen fasit, selv om enkelte mener det.

Selv har jeg tre lykkelige innekatter, og jeg har også ME. Jeg fikk kattene først. Opplever at kattene er veldig godt selskap og rent psykisk er de jo små gledesspredere.

Ang. kattunge vs voksen pus så er det fordeler og ulemper med begge deler. Kattunge må du "oppdra" mer enn de fleste voksne, og kastrere de, men du får følge de hele veien og får i den grad det er mulig større innflytelse over personlighettsutviklingen. En voksen katt har sine vaner og personlighet, men du vet som regel hva du får, det er fryktelig mange som trenger et hjem for livet og de er som regel ferdigkastrert.

Lykke til!

Takk! Jeg vil gjerne ha to, men må nok overtale kjæresten min. Han vil nemlig bare ha en :-(

[Brimi]

Jeg har ingen spesiell kunnskap om ME eller kronisk sykdom, men... jeg har kronisk hodepine.

Jeg tror det er viktig å lære den og ikke være på rommet. Jeg ser for meg at du trenger hvile, og det er ingenting som er så frustrerende som en katt som vekker deg og bråker om natta, og på dagen. Jeg tror det er ekstra viktig med grenser og ekstra viktig å aktivere katten på dagen. Det er faktisk ikke bare å gi den mat, klatrestativ og sand, og legge det til rette for den.

Jeg ville aldri hatt kattunge igjen. Det er som å ha et barn i hjemmet. Og det er ikke kun fryd og dans på røde roser. Man blir sliten - man blir oppgitt. Når man aller helst vil legge seg ned for å hvile etter skolen, eller er utmattet av hodepine, blir man overfalt. Man blir spist og gnagd på. Man må være konsekvent med oppdragelse, og det kan være at du må stå opp fra sofaen hundre ganger i løpet av en halvtime for å lære katten at det ikke er lov å henge i gardinene eller gå på bordet. Og de blir veldig fort store - i løpet av utrolig kort tid - så om du tenker at du ønsker en kattunge fordi de er søte, velg en voksen katt. "Søtheten" går over i løpet av 2-3 mnd. Hvis det er for personlighet: du kan finne en katt som matcher det du trenger. Det er ikke alltid kattungene blir det du trenger. Vil også påpeke at det er fordi det også finnes utrolig mange fine voksne katter som fortjener et hjem.

Nå hørtes jeg fryktelig negativ ut. Jeg har en katt som jeg forguder - men ingen fortalte meg hvor mange søvnløse netter, hvor mye energi som må til, hvor mange frastjålne middager og lignende som måtte til. Jeg er sjeleglad for at min katt begynner å bli voksen. At han begynner å bli roligere og mer behersket. Jeg finner stor glede i min katt, vi gjør alt sammen fra å skifte sengetøy til å leke gjemsel.

Jeg tror man må tenke over hvorfor man ønsker katt og om man har tid og energi til det. Jeg syns at man må vite at man har tenkt å gi opp en formiddagshvil for det er en liten sjarmør som trenger aktivistering.

Man må tenke over det for sin og kattens del. Det verste er å ende opp et sted hvor man ser seg nødt til å omplassere eller avlive en katt for ting ble ikke som man trodde.

Jeg har tenkt masse. En av grunnene til at jeg vil ha kattunge, er fordi de er som et barn. Klarer jeg en kattunge, kan det hende jeg klarer et barn! litt naivt kanskje, men det får så være:-) Dessuten er jeg ikke helt alene om pusen^^

[AnonymBruker]

Det du må kunne klare for å ha en katt er bl.a

- å kjøpe inn kvalitetsmat, våtfor og kattesand

- å skifte på kassen og vaske den

- å aktivisere katten

- å kunne ta katten til veterinær for rutineting som kurer, sjekk og vaksiner

- å ha økonomi til uforutsette veterinærutgifter ved sykdom og skade

- å tåle kattehår med påfølgende hyppig støvsuging, kattesand utover med rengjøring, halvdøde mus og fulgler

- å ha overskudd til å oppdra den

- å vite at du blir bundet sånn at du ikke bare kan reise vekk

- å vite at katter kan leve i 20 år og være villig til å påta deg det ansvaret

- å vite at du ikke kan unnlate noen av disse oppgavene uansett hvor dårlig du er

Klarer du dette går det nok bra.

[Brimi]

Det du må kunne klare for å ha en katt er bl.a

- å kjøpe inn kvalitetsmat, våtfor og kattesand

- å skifte på kassen og vaske den

- å aktivisere katten

- å kunne ta katten til veterinær for rutineting som kurer, sjekk og vaksiner

- å ha økonomi til uforutsette veterinærutgifter ved sykdom og skade

- å tåle kattehår med påfølgende hyppig støvsuging, kattesand utover med rengjøring, halvdøde mus og fulgler

- å ha overskudd til å oppdra den

- å vite at du blir bundet sånn at du ikke bare kan reise vekk

- å vite at katter kan leve i 20 år og være villig til å påta deg det ansvaret

- å vite at du ikke kan unnlate noen av disse oppgavene uansett hvor dårlig du er

Klarer du dette går det nok bra.

Ja, det vil jeg tro skal gå bra! Jeg trenger jo som sagt å bli aktivisert. Så jeg tror dette er den "perfekte" måten^^

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt masse. En av grunnene til at jeg vil ha kattunge, er fordi de er som et barn. Klarer jeg en kattunge, kan det hende jeg klarer et barn! litt naivt kanskje, men det får så være:-) Dessuten er jeg ikke helt alene om pusen^^

Det er både naivt, dumt, og ikke minst, det kan gå ut over både deg selv og et uskyldig dyr. Jeg har hatt ME i flere år og blir gradvis bedre. De første årene var sykdommen veldig ustabil og jeg gikk fra å være "på bedringens vei" i seks måneder til å bli dårligere og dårligere de neste seks. Sånn var det minst de to første årene. En kattunge på den tiden ville slitt meg sånn ut at jeg sannsynligvis ville havnet på sykehus.

Ninuska kommer med mange fornuftige råd, jeg syns du skal høre på henne. En voksen katt er god støtte for en ME-pasient, en kattunge kan gjøre deg sykere. Du kommer uansett ikke til å være i stand til å ta deg av et barn hvis du har forsinket din egen bedring med å slite deg ut. God bedring.

[Brimi]

Det er både naivt, dumt, og ikke minst, det kan gå ut over både deg selv og et uskyldig dyr. Jeg har hatt ME i flere år og blir gradvis bedre. De første årene var sykdommen veldig ustabil og jeg gikk fra å være "på bedringens vei" i seks måneder til å bli dårligere og dårligere de neste seks. Sånn var det minst de to første årene. En kattunge på den tiden ville slitt meg sånn ut at jeg sannsynligvis ville havnet på sykehus.

Ninuska kommer med mange fornuftige råd, jeg syns du skal høre på henne. En voksen katt er god støtte for en ME-pasient, en kattunge kan gjøre deg sykere. Du kommer uansett ikke til å være i stand til å ta deg av et barn hvis du har forsinket din egen bedring med å slite deg ut. God bedring.

Takk! Er forsåvidt enig, men hvis en kattunge gjør meg sykere, vil ikke et barn gjøre meg enda mer sykere? Og hvorfor er det dumt og naivt av meg å tenke sånn? Kan ikke barn/kattunge sammenlignes, på et plan? Jeg bare lurer egentlig. Jeg har vært ordentlig syk i snart 2 år og vært småsyk i mange år. Meningen med en katt er jo å gjøre meg bedre og ikke dårligere. Så jeg skal tenke meg nøye om før jeg evnt. velger kattunge.

[AnonymBruker]

Og hvorfor er det dumt og naivt av meg å tenke sånn? Kan ikke barn/kattunge sammenlignes, på et plan?

Nei, et barn og en kattunge kan ikke sammenlignes på noe plan.

Bare tanken er utrolig naiv, og sier meg at du ikke er klar for de utfordringer det er å ha ansvaret for barn, med nattveåk, bleieskift, ammetåke, hormonsvingninger, de rutiner og den omsorg og oppmerksomhet ditt barn vil kreve av deg for å utvikle seg normalt.

Jeg skjønner ikke at du kan tro det er det samme å ha en katt i huset.

Besøk noen som har barn og ta på deg omsorgen ett døgn mens de er hjemme og står klare til å ta over, så vil du skjønne hvor jeg vil hen.

Og da har vi ikke en gang snakket om helsen din i de månedene du går gravid...

Dessuten kan katter påføre gravide kvinner toxoplasmose.Men det er en avsporing.

[AnonymBruker]

Ja, det vil jeg tro skal gå bra! Jeg trenger jo som sagt å bli aktivisert. Så jeg tror dette er den "perfekte" måten^^

Husk på at setter du inn katteluke, så vil alle nabolagets katter ha fri entre til ditt hjem om nettene...

[ninuska_]

Det er både naivt, dumt, og ikke minst, det kan gå ut over både deg selv og et uskyldig dyr.

Jeg er helt enig. Dyr er ikke barn, og de skal heller ikke behandles som barn. De er ikke forsøkskaniner.

Vi var to når vi fikk katten - og selv om det er en liten avlastning - det er ikke mye lettere av den grunn. Det er en 24/7 jobb. Jeg håper jeg ikke oppfattes som krass. Jeg håper alle som vil kan finne glede i dyr slik mange av oss gjør! Jeg syns bare det er viktig at folk tenker over før de skaffer seg dyr. Det er altfor mange dyr som ender opp uten et hjem på grunnlag av at folk handler ut av impuls. Dette handler ikke kun om deg. Det er fint at du vil ha en katt som terapi - men hva har du å tilby til katten? Man må tenke hva man har å tilby - ikke kun hva katten skal gjøre for deg!

Jeg har mange ganger spurt meg selv hva i alle dager jeg har rotet meg bort i. Når all sanden er kastet utover hele baderomsgulvet. Når hele pappesken med kattesand har blitt knagd opp. Eller brødet mitt massakrert ble ut over kjøkkengulvet. For å ikke snakke om alle plantene som har blitt myrdet og spredd utover gulvet. Men jeg lovte meg selv fra første dag at jeg hadde nå ansvaret for et liv - jeg hadde tatt det valget nå - på godt og vondt. Jeg ventet i to år etter at jeg fikk lyst på katt med å anskaffe meg det. For jeg ville være 100% sikker, spesielt med kronisk hodepine. Og hvis du kan love det samme selv, så får du klarsignalet fra meg. Selv om du kommer til å skaffe deg katt om du vil uansett hva noen sier her.

Ps. Kanskje min katt har vært usedvanlig rampete og vill, men det er en sjans man må ta med kattunge!

Endret 31. mars 2012 av ninuska_

[Brimi]

Nei, et barn og en kattunge kan ikke sammenlignes på noe plan.

Bare tanken er utrolig naiv, og sier meg at du ikke er klar for de utfordringer det er å ha ansvaret for barn, med nattveåk, bleieskift, ammetåke, hormonsvingninger, de rutiner og den omsorg og oppmerksomhet ditt barn vil kreve av deg for å utvikle seg normalt.

Jeg skjønner ikke at du kan tro det er det samme å ha en katt i huset.

Besøk noen som har barn og ta på deg omsorgen ett døgn mens de er hjemme og står klare til å ta over, så vil du skjønne hvor jeg vil hen.

Og da har vi ikke en gang snakket om helsen din i de månedene du går gravid...

Dessuten kan katter påføre gravide kvinner toxoplasmose.Men det er en avsporing.

Unnskyld, men sier du ikke svaret her da? At et barn er mer krevende enn en kattunge? Og nei, jeg er verken klar eller moden no? for et barn nå. Skal ikke ha barn enda uansett.

[Brimi]

Husk på at setter du inn katteluke, så vil alle nabolagets katter ha fri entre til ditt hjem om nettene...

Har sett at man kan ha sånn chip leser?

[AnonymBruker]

Skal jeg være ærlig mot deg, så tror jeg du som er syk med utmattelsessymptomer vil få mye mere ut av å aktivisere deg med en akvariehobby, enn med katt.

Da har du noe som stimulerer å se på (mye mer enn TV, det er bevist), planter, vannverdier og lignende å pusle med, akvaforum på nettet til å snakke med andre som har fisk, og alt som handler om stell og foring av fiskene, pluss kreativ utforming av miljøet nede i akvariet, belysningen osv.

Samtidig er fisken på én plass, de aktiviserer seg selv, og du kan hvile når du trenger det.

Er fisken din i toppform etter to år, og plantene trives og er grønne og fine, og du fortsatt føler deg i fin form, kan du si du har lykkes.