Svigermor...

[Gjest Anonymous]

Hvordan skal jeg best mulig takle følgende situasjon?!:

-> Jeg er i begynnelsen av tyveåra og begynnelsen av lang utdanning. Har etterhvert flyttet sammen med min kjæreste (som er 27år og i full jobb)i en leilighet vi leier sammen.

Jeg er heldig; vi har god og hyppig kontakt med hverandres familier, og er blitt tatt godt inn i varmen. "Problemet" som er iferd med å utspille seg, er at min "svigermor" er en bestemt dame (50). Hun har bare dette ene barnet, hennes sønn, og er åpenbart vant til at han lystrer hennes minste vink på hennes kommando. Det har blitt sånn at jeg også gjør som jeg får beskjed om. Men det har ikke gjort meg noe, jeg har jo tross alt vært villig til å gi alt for å bli likt og godtatt. Men før, så gjaldt det "småting": vi hjalp til med hennes prosjekter: vasket litt i huset for henne, strøk duker, bakte, løp ærend, hentet og fraktet hit og dit, osv osv. Nå, derimot, begynner jeg å se en tendens til at hun også på de større områder i livet, krever sin innflytelse: Hun ringte min samboer på jobben i går, for å fortelle at hun hadde undersøkt hans muligheter med banken, om å få en lån til å kjøpe en leilighet. Er det ikke han og jeg som skal bestemme hvis, og når, vi evt. skal gå til det store skritt å KJØPE en leilighet?? Hun har også hintet en del om barnebarn ved ulike anledninger, og jeg er redd hun tror at babyene vil plumpe ut av seg selv, bare vi får vårt eget lille sted å bo.....

Det vanskeligste av alt, er at hun gjør alt dette her i beste mening, eller ihvertfall får det til å virke sånn. "Det er vår fremtidige økonomi hun tenker på, når hun maser om at vi må kjøpe et eget sted." Jeg forstår også at jeg bør se det positive i at hun åpenbart er fornøyd med meg som "svigerdatter": hun har brukt mye penger på meg det siste året i form av gaver og opplevelser, og snakker mye om sin sønn og meg til andre i hennes slekt og omgangskrets: bare synd at det hun forteller ikke er helt sant: sånn som når jeg forrige helg tilfeldig fikk vite at hun har fortalt "alle" at vi to er på husjakt! Det vanskeligste av alt, er at jeg ser at kjæresten min sliter med dette her. Han tar sjeldnere og sjeldnere initiativ til å besøke hjemstedet sitt, og vil heller til min familie istedet. Han sier han har et godt og åpent forhold til sin mor, men jeg legger nå mer og mer merke til at han siler ut den informasjonen han gir henne om seg og sitt, og han blir iblant såret pga hennes kommanderinger, uten å si ifra til henne. Til sist bør jeg vel få frem at både jeg og kjæresten min er sårbare, beskjedne mennesker som strekker oss langt for å glede andre. Men hvordan få sagt på en pen måte, uten å havne i trøbbel med svigermor, at vi ikke har lyst å kjøpe en leilighet enda....at for oss handler det ikke bare om penger og hva som er gunstig, men også om våre følelser og vår trygghet ovenfor hverandre, om de signaler vi sender ut til omverdenen, om våre fremtidsplaner, osv osv...

Dette ble jammen langt. Jeg setter stor pris på alle innlegg med kommentarer.

Hilsen Stine

[Gjest Anonymous]

Ikke lett for dere, dette, nei...JEG har ikke noe fasitsvar, men jeg tror det kan være en ide, neste gang hun nevner noe om huskjøp, å vise takknemlighet for at hun bryr seg, rose henne, og si at det er hyggelig at hun stiller opp for dere, men at dere er helt sikre på at dere vil vente en stund. Og så kan dere si at det vil være fint hvis hun støtter dere når DERE er klar for det, og at dere setter pris på å vite at hun stiller opp. Men si klart fra at dere har diskutert det og ikke er klar for det enda. Når det gjelder "kommanderingen" hennes tror jeg sønnen trenger å "markere" at han har blitt voksen og har et eget liv. Og at han sier dette på en rolig,respektfull, men fast og bestemt måte,- men FØRST forteller henne noe positivt, roser henne osv. Dere begge burde jo si fra; kanskje hver for dere slik at hun ikke føler at dere rotter dere sammen. Si fra at dere gjerne hjelper henne, men at det ville vært fint hvis hun kunne spørre dere på en mer respektfull måte, og ikke behandle dere som barn. Spør henne hvorfor hun henvender seg til dere på den måten hun gjør, og om hun ville snakket slik til en annen voksen person. Hm..nei, det er ikke lett. Dere kjenner henne best, og vet vel best hvordan hun bør takles. Det er bare dere som må tørre! Iallefall; ros først, og snakk med respekt og fortell hvordan dere føler det. Anbefaler å låne ei bok på biblioteket for å få litt tips om hvordan dere kan si fra uten at hun blir fornærmet, lei seg osv.

Husk at dere må forandre dere selv! Dere kan ikke forandre henne! Krev mer respekt, og få henne til å skjønne at dere er voksne!

Husk på hennes gode sider, og vær takknemlig for at hun stiller opp! Men still krav!

Lykke til!

Hilsen en som har foreldre på en annen kant av landet, og svigerforeldre som ikke har så mye å stille opp med!

[Ada=)]

Oi oi oi!!

Hun styrer jammen fælt! Jeg trodde mine svigerforeldre brydde seg mye -men dette slår det meste.

Uansett så virker det som om hun lever mye gjennom dere. (Det er ikke sikkert at min oppfatning av situasjonen er liktig, men det er sånn jeg tolket det du skrev.) Synes litt synd på sånne mennesker. Tenk på hvilke gleder dere gir henne -det er i hvert fall en belønning. Men pass godt på så dere ikke utsletter dere selv for det.

Et triks (som jeg bruker) er å jatte med og så gjør vi som vi vil etterpå. Det er greit å få andres råd og høre deres meninger, men jeg er i hvert fall trygg på at til syvende og sist er det jeg og min kjære som bestemmer! Sånn sett blir alle fornøyde -de får sagt sitt, og jeg/vi får sett ting fra flere sider.

Når det gjelder huskjøp så er det litt drøyt at hun engasjerer seg i dette. Dere kan jatte med en stund her også, og så si at det ble for dyrt eller noe hvis dere ikke vil/kan. (men det kan jo hende at det er lurt å kjøpe sitt eget også? Jeg og min kjære kjøpte en leilighet mens vi studerte, og tjente en slump når vi solgte den -men dere må selvsagt ønske å kjøpe selv og regne på det før det er aktuelt å gjøre det)

Prøv å tenk på det positive i at hun engasjerer seg -det ville vært ille om hun ikke brydde seg, men pass samtidig på at dere ikke overkjøres. Og tenk på at hun kanskje lever en del av livet sitt gjennom dere, og det er en trist ting. Hun trenger at dere er der for henne.

Har dere forresten prøvd å snakke med henne? Det går an å si at dere setter pris på det hun gjør, men at dere gjerne vil finne ut av ting selv. Dersom det ikke er så lett for din kjære å ta opp dette, så synes jeg det ikke er noe i veien for at du kan gjøre det. Man kan få et veldig nært og godt forhold til sin svigermor hvis man forteller litt om hva som foregår. Min svigermor har ingen jenter, og hun setter stor pris på det når hun kan gjøre "jenteting" med meg (som en telefonsamtale eller en kopp te på kjøkkenet -trenger ikke å være de store greiene heller)

[lykkis]

Nei dette var ikke lett!! Fasitsvar finnes ikke, men det vil ALLTID være et spesielt forhold mellom mor og sønn. Verre blir det faktisk siden han er enebarn. Han vil, i hennes øyne, alltid være "lillegutt" uansett hvor gammel han bli. Hun har bare han, vet du.Det du skal være glad for er at hun ikke er sjalu på deg!! Der har jeg vært. Jeg tok på en måte hennes plass, mente hun. Det er jo klart at forholdet blir dårlig av det. Helt j... ,spør du meg.

MEN - du må få typen din til å ta det opp med moren hans. Han må si at han ønsker et eget liv, og at det er dere to i fellesskap som skal dele livet sammen nå. Ikke med mora!! Dette trengs ikke si så forsiktig,-jeg tror denne mora trenger en skikkelig vekker for å forstå at dette er blitt et STORT problem. Ikke drøy dette for lenge, da blir det bare verre.

Klem og lykke til ,Lykkis

[Gjest Anonymous]

.......takker og bukker for fine tilbakemeldinger på innlegget mitt!

Jeg kan jo fortelle litt om hvordan ting har gått siden sist jeg skrev og ba om råd:

Jeg og samboeren min har vel inngått en taus avtale om "jatte med - teknikken" Vi nikker og smiler og lytter og takker for alt hans mor sier........også gjør vi som vi vil etterpå. Dette med huskjøp har vi taklet "midlertidig" ved å inngå et kompromiss: Vi har sagt at vi er fullstendig enig i at å kjøpe noe eget er det mest ideelle, og har takket og vist takknemlighet og ydmykhet for at hun tilbyr økonomisk bistand i den forbindelse...(først prøvde vi med "vi har ikke råd" argumentet, men det blåste hun vekk med "jeg kan spandere-trikset sitt") Vi har sagt at vi tar et slikt kjøp såpass alvorlig at vi ikke vil haste med et kjøp, men være sikre på at vi får det vi vil ha, så nå skal vi leie et sted på 1 års kontrakt med hans mors forståelse, slik at vi ihvertfall får ett år på oss før noe mer mas......? (kan jo håpe )

Men det er en ting til, som jeg takler dårlig. Dvs synes er vanskelig. Nemlig at svigermor har god råd, og spanderer så mye villig vekk. Det virker kanskje rart at jeg synes dette er vanskelig, jeg forstår jo at det er en måte å si "jeg liker deg/aksepterer deg som svigerdatter". Det er bare det at jeg kommer fra en familie med dårlig råd, og er ikke vant til så store gaver. Det er snakk om sydenturer, hotell week-end'er, dyre klær, toalett-saker, restaurant besøk i hytt og vær, osv osv.... Noenganger føler jeg meg "kjøpt". Litt sånn som at siden hun bruker så mye penger på meg, så MÅ jeg gjøre som hun bestemmer på en måte.

Noen innspill her? Overreagerer jeg fordi livsstilen hennes er uvant for meg? Er det uhøflig å takke nei innimellom og insistere på å betale selv ?

usikker

[Gjest Anonymous]

Ikke lett å komme inn ny i familien. Jeg forstår hennes bekymring, han er da hennes eneste sønn. Mødre bekymrer seg unødig for sine barn.

Alle mødre er slik og slik vil du selv bli.

Neste gang det er snakk om barnebarn, så si klart og tydelig fra at: her kommer det ikke noe barn før jeg er utdannet og har etablert meg i jobb.

Vær klar, tydelig og bestemt.

Dette gjør du når det gjelder huskjøp også.

Det kan tenkes hun har drømmer og håp for sin sønn, han er jo den eneste.

Høres ut som et snilt menneske.

Men, med slike mennesker må du komme dem i forkjøpet.

Kansje hun tror du ikke "klarer" å ordne opp og undersøke ting og tang siden ingen har sagt noe.

Ofte fører konflikter ut i fra komunikasjonssvikt. Ikke l det gå så langt. dette gjelder begge veier.

Dere alle tre har et problem.

Tror hun vil sette pris på om du sier fra.