Klarer ikke helt å få et godt forhold til min nevø

[AnonymBruker]

Jeg har 2 nydelige tantebarn.

Jenta på 4 år viser at hun blir kjempeglad når hun ser meg, springer inn i armene mine og prater godt til meg. I tillegg lager hun tegninger til meg og koser med meg rett før leggetid. Føler at hun virkelig er glad i meg. Sånn har hun vært hele livet hennes. Selv de gangene det har gått litt tid mellom hvert "møte", så har hun brukt 2 sekunder på å være sjenert før hun har kommet inn i armene mine igjen.

Men så er det nevøen min, på 2 år. Han er en skikkelig mammagutt, veldig beskjeden, og har ikke det som søsteren hans har - at han liksom tar inn nye mennesker med et smil. Han er jo selvfølgelig en glad gutt, men er rimelig påpasselig på hvor moren hans er.

Føler ikke jeg når inn til nevøen min, uansett hva jeg gjør. Er det sånn det er med 2-åringer generelt eller? Må jeg bare vente til han blir litt eldre, kanskje 3-4?

Noen som har noe råd?

[AnonymBruker]

Hvorfor må du på død og liv ha et forhold til en nevø på 2 år? Du er en relativt perifer slektning i forhold til ham. Jeg har da aldri hatt noe særlig nært forhold til tanter og onkler. En 2-åring er en baby og har nok med moren sin.

[Genesis]

Hvorfor må du på død og liv ha et forhold til en nevø på 2 år? Du er en relativt perifer slektning i forhold til ham. Jeg har da aldri hatt noe særlig nært forhold til tanter og onkler. En 2-åring er en baby og har nok med moren sin.

Snakk for deg selv, det er veldig vanlig å ha et nært forhold til onkler og tanter. Absolutt ikke hva jeg kaller perifere slektninger, de er det nærmeste du kommer bortsett fra mor, far og besteforeldre.

[AnonymBruker]

Snakk for deg selv, det er veldig vanlig å ha et nært forhold til onkler og tanter. Absolutt ikke hva jeg kaller perifere slektninger, de er det nærmeste du kommer bortsett fra mor, far og besteforeldre.

Nærmeste du kommer? Det er det ikke! Først kommer mor, så kommer søsken & far, så kommer 4 besteforeldre, og så kommer kanskje fettere, kusiner, tanter og onkler. Tanter og onkler kommer altså langt ute, særlig for en 2-åring. Kjenner absolutt ingen som har noe voldsomt nært forhold til tanter og onkler.

[AnonymBruker]

Er det noe galt i å ville ha et nært forhold til nevøen sin da? Jeg elsker tantebarna mine, og er veldig glad for at vi har et nært forhold. Noe annet hadde vært rart for meg, det er jo barna til mine søsken, som jeg har vokst opp med. Ser absolutt på dem som nære slektninger.

[Genesis]

Nærmeste du kommer? Det er det ikke! Først kommer mor, så kommer søsken & far, så kommer 4 besteforeldre, og så kommer kanskje fettere, kusiner, tanter og onkler. Tanter og onkler kommer altså langt ute, særlig for en 2-åring. Kjenner absolutt ingen som har noe voldsomt nært forhold til tanter og onkler.

Da lever vi på helt forskjellige planeter. Jeg kjenner veldig få som IKKE har et nært forhold til tanter og onkler! Men uansett skjønner jeg ikke hvorfor du omtaler det som om det skulle være noe rart og negativt?

Ikke prøv å få det til å være unormalt å ville ha et nært forhold til nevøer og nieser. Det er fryktelig spesielt å hevde. Personlig er jeg glad for all familie jeg har god kontakt med, uavhengig av om den er nær eller fjern.

Endret 30. mars 2012 av Genesis

[AnonymBruker]

Genesis.

[Genesis]

Nærmeste du kommer? Det er det ikke! Først kommer mor, så kommer søsken & far, så kommer 4 besteforeldre, og så kommer kanskje fettere, kusiner, tanter og onkler. Tanter og onkler kommer altså langt ute, særlig for en 2-åring. Kjenner absolutt ingen som har noe voldsomt nært forhold til tanter og onkler.

Få på deg lesebrillene, det er jo akkurat dette jeg skriver. Og dropp "kanskje", du bruker ordet feil. "kanskje" er helt malplassert i den sammenhengen.

Det du sier er at hvis brodern får barn, vil disse være "lang ute" slektmessig, og det vil være unaturlig for meg å ønske nær kontakt med disse? Ta deg en bolle du!

[AnonymBruker]

Gutten er to år. Gi ham litt slækk! Det kommer seg.

[La Guapa]

Hei!

Barn er forskjellige, selv om de er søsken.

Når barn er sjenerte er det fint å la dem komme til deg eller å nærme deg veldig forsiktig etter en stund i samme rom.Han er jo så liten også, bare 2 år.

Mine tantebarn er også veldig forskjellige. Noen av dem er som du beskriver : løper i mot meg og skravler i vei. Mens andre igjen vi ha mere ro.

Når de var små "overså " jeg dem litt(hvis de var generte).

Etter en stund kunne jeg rolig gå bort til dem og bare stryke litt på barnet eller bare etablere blikk-kontakt ( satte meg ned på dres nivå). Etter en liten stund får jeg vanligvis ta den lille forsiktig og rolig (rolige bevegelser) opp på armen. Pass på at barnet ser mamma hele tiden. Så titter vi ut vinduet litt eller på en leke mens jeg snakker med lav stemme og bruker rolige bevegelser.

Har til dags dato ikke slått feil. Når barnet vil ned setter jeg det ned med en gang, etter en liten stund kommer som regel barnet bort til meg igjen.

Vær trygg og os av ro for tantebarnet ditt. La ham styre kontakten og la ham se mamma hele tiden, så skal du se at han finner frem til deg etterhvert. Husk at han er liten

[AnonymBruker]

Ts her. Tusen takk for svar!

Jeg forstår at det ikke er nødvendig, og slett ikke alle som har et nært forhold til sine tantebarn. Men jeg ønsker jo det, har et godt forhold til min bror (altså deres far), og vil ha et godt forhold til barna også.

Og jeg vet ikke hvorfor, men jeg kjenner en uro i kroppen min når jeg merker at han distanserer seg fra meg, noe som sikkert ikke gjør det noe bedre. Vanligvis prøver jeg å holde meg rolig, prater og leker med de begge, uten å prøve for hardt med den gutten. Føler liksom at jeg er en dårlig tante som ikke får noe særlig kontakt med han. Men da er jeg kanskje ikke det?

[AnonymBruker]

Forstår meg ikke helt på dere som kritiserer Ts for å ønske å ha god kontakt med barnet. Synes det er helt natulig

Etter min erfaring så har det mye å gjøre med holdningen foreldrene til barnet har til deg også, om dere deler store klemmer og lignende så viser mor og far til barnet at du er like trygg å være med som dem. Kansje noe sånt vil hjelpe.

[AnonymBruker]

Som andre sier: barnet er to år gammelt. Ting kan endre seg.

På den annen side: man har ulik personkjemi med ulike personer. Helt fra jeg var et ganske lite barn har jeg hatt veldig ulik kommunikasjon og ulikt forhold til mine forskjellige tanter og onkler. Noen har jeg et nært forhold til, andre er jeg liksom ikke helt på bølgelengde med.