Mine småsøsken og min alkoholiserte mor...

[*Shira*]

Hvordan har det gått, Frk. Amalie?

[~Frk Amalie~]

Hei alle sammen!!

Beklager at jeg ikke har fulgt opp tråden en tid. Har vært uten nettilgang hjemme.

Men nå er jeg tilbake :-)

Det som har skjedd så langt er at jeg har stått i kontakt med barnevernet, gitt opplysninger som kan være til nytte for dem, bl.a. SMS fra min lillesøster som forklarer situasjonen tydelig.

Etter det har det vært stille en stund, helt til i går..... Da fikk jeg telefon fra barnevernet som kunne fortelle meg at de ville kjøre sak for fylkesmannen!! Endelig!! Jeg vil bli et sentralt vitne, og kan ikke si at jeg gleder meg.... Men jeg har vært vitne for barnevernet to ganger tidligere, så jeg vet jo litt om hva jeg har i vente :cry:

Min mor vet enda ikke at det skal kjøres sak, eller hvem som har angitt henne, men barnevernet sa i går at det ikke blir lenge til de må fortelle henne det. Det blir ikke morsomt, hun kommer til å legge meg i hat en periode, men det får hun bare gjøre! Jeg har hatt tid til å fundere på dette, og er (mye takket være dere på KG) sikker på at dette er det eneste rette å gjøre, TUSEN TAKK FOR STØTTE ENDA EN GANG

Vel, det var det jeg klarte å komponere nå... men denne gangen skal jeg følge opp tråden 8)

[liv]

Du har virkelig grunn til å være stolt! Det du har gjort og skal gjøre er ikke lett! Men jeg er overbevist over at det er det riktige..

[Gjest Anonymous]

Du gjorde virkelig det rette ved å kontakte barnevernet. Du burde virkelig være stolt av det selv. :blomst_opp: Dine søsken er heldige som har deg.

Det blir nok en tøff tid fremover, men det er jeg sikker på du klarer. Barn trenger trygge omgivelser å vokse opp i.

Lykke til videre.

[Gjest Poirot]

Lykke til! Du er en sterk jente som kan være stolt av deg selv.

[~Frk Amalie~]

Takker!

I dag lurer jeg faktisk på om jeg skal trekke meg fra det hele.....

Saken er at jeg har hatt en del kontakt med dem "hjemme" de siste par dagene, og de er inne i en bra periode. Min minste søster er 6 år i dag, og for første gang (!) skal hun ha stort selskap. Hun har gått i barnehage i ett år, og har endelig venner som hun kan be :-)

Bursdagsfeiringene hjemme har alltid vært veldig ustabile, alt etter om hvordan forholdet er mellom mamma og stefar på den aktuelle dagen.... Har snakket med de andre to barna, og de sier at mamma ikke drikker for tiden, og alle er gode venner. Den pedofile mannen jeg nevnte tidligere har visstnok også sluttet å besøke dem.

I tillegg til dette har de fått installert nett hjemme nylig, og jeg taster en del med dem på MSN. Til og med min psykopatiske stefar kontakter meg og er så hyggelig at det gjør meg kvalm! Alle er lykkelig uvitende om at de har i vente en stor rettsak med barnevernet, med meg som sentralt vitne og angiver

Jeg har ikke lov å fortelle dem det, og de er så hyggelige mot meg for tiden, dette er mildt sagt ubehagelig!!

Nå ve jeg også at denne idyllen er forbigående, men det virker så fjernt akkurat nå... Kanskje de endelig har fått det bra, permanent? Er jeg svak, eller bør jeg trekke meg??

[Gjest Poirot]

Amalie: du vet ikke hvor lenge denne bra perioden vil vare.

Om forholdene nå er veldig bra, kan det jo tenkes at barnevernet tar hensyn til dette, de har jo mange flere tilbud til hjelp for familier enn kun å ta barna vekk. Moren din kan få avlastning, hjelp til fritidstilbud for barna osv. Det går jo også ann å ringe barnevernet og si det du sier her, og be om råd.

Men jeg skjønner dilemmaet ditt, og det er lett å sitte et annet sted og si hva du skal gjøre.

[~Frk Amalie~]

Amalie: du vet ikke hvor lenge denne bra perioden vil vare.

Om forholdene nå er veldig bra, kan det jo tenkes at barnevernet tar hensyn til dette, de har jo mange flere tilbud til hjelp for familier enn kun å ta barna vekk. Moren din kan få avlastning, hjelp til fritidstilbud for barna osv. Det går jo også ann å ringe barnevernet og si det du sier her, og be om råd.

Men jeg skjønner dilemmaet ditt, og det er lett å sitte et annet sted og si hva du skal gjøre.

Du har nok helt rett. Jeg kontakter barnevernet på mandag. Det kan vel ikke skade.

[Gjest Poirot]

Du har nok helt rett. Jeg kontakter barnevernet på mandag. Det kan vel ikke skade.

Du må huske på for din egen del at du gjør alt dette i beste mening, fordi du er glad i disse menneskene.

[Gjest gjesten]

Foreldre kan være dårlige mennesker, selv om de ikke går inn for det. Har selv vokst opp med en ikke tilstedeværende psykisk syk far, og en mor som tar lite hensyn(drikker mye, kommer hjem med ukjente menn osv). Har ingen søsken. Har selvfølgelig mange vonde følelser pga dette, men klarer det på et vis sammen med mor, da hun ikke er fullstendig alkoholiker og klarer å fungere i hverdagen. Hadde dette ikke vært tilfelle, men slik som jeg har forstått det - som din mor lever - hadde jeg nok ønsket meg bort. Savner hver dag en skikkelig familie, og jeg tror søskenene dine vil få det bedre en annen plass til din mor kan ta vare på seg selv.

Vet at dette er et gammelt innlegg, men vil allikevel være til hjelp..

lykke til

[Gjest Anonymous]

Hvordan endte saken?

[dreamy]

Stakkars deg, du har mye å stri med. Det er fint at søsknene dine har deg. Jeg kjenner til alkoholproblemer i familie og vet hvor tøft det er.. Lykke til..

[Gjest Gjest 7]

Jeg synes du er innmari tøff. Men husk at en alkoholiker er alkoholiker resten av livet. Det at hun har en fin periode nå er bra. Det kan være at hun da også virkelig skjønner alvoret i det hun driver med når rettsaken skal opp.

Jeg vet detkan være tøfft å være alene om noe slikts som du (står midt opp i noe lignende selv med min mor) Men stå på og kjør løpet ut. Håper det ordner seg for dere

Hilsen Labbetussi (ikke innlogg)

[Gjest Anonymous]

Hvordan endte det?

[Gjest Anonymous]

Ja hvordan gikk dette her???

Håper BV gjorde noe.

Jeg skulle så ønske at jeg ble tatt hånd om av Barnevernet da jeg var liten og mine 6 søsken.

For dette er en liten prosent av hva livet gav meg,enda barnevernet visste om familien i over 20 år.

KOREKT SITAT FRA BARNEVERNET I HJEMKOMMUNEN.......................

Det dreier seg om ei jente hvis foreldre ble skilt da hun var i 3 årsalderen.

Både de 3 første barneårene og oppveksten senere gav eleven liten mulighet til å utnytte iboende evner i forhold til tilegning av kunnskaper i skolen.

Eleven er nr 6 i en søskenflokk på 7.

Konflikter,intern uro,psykisk vold,tildels fysisk vold,avvisning og ubearbeidede konflikter mellom de skilte foreldrene var jentas hverdag i oppveksten.

Barna ble nedslagsfeltet for foreldrenes manglenede evne til å takle hverdagen.

( HER VAR DET BLOD-TØRKING OG DREKKING HELE TIDEN)

JEG ER NYSKJERRIG,FOR JEG VIL AT ALLE SKAL FÅ EN BRA START HER I LIVET.

ALLE FORTJENER DET.

DE MINSTE ER FORSVARSLØSE.

KAN IKKE FORELDRENE SKIKKE SEG SÅ FÅR DET OFFENTLIGE GRIPE INN Å TA ANSVAR.

[Gjest Anonymous]

er det noen nyheter i saken???

[Gjest Anonymous]

Ble det ingen sak???

[Isabel]

Dette var tragisk lesning, men: du gjorde absolutt det rette ved å kontakte barnevernet! Ingen barn fjortjener å ha en sånn oppvekst og hvis det går an å gjøre noe for å forhindre det, så gjør man det..!

Håper det går bra med deg, og at ting ordner seg til det beste!!

Lykke til!!! :trøste:

[~Frk Amalie~]

Da er det nyheter i saken. Jeg måtte ha meg en pause fra dette dramaet, og har derfor ikke skrevet noe på en stund.

Etter jeg skrev her sist fortsatte kontakten med dem hjemme over msn. For 2 mnd siden spurte søstra mi (på 11år) meg om jeg hadde snakket med barnevernet.. Jeg svarte henne at det hadde jeg gjort. "Jeg hadde jo ikke vært noen god storesøster om jeg bare hadde sett på at dere har det vondt." Det neste som skjedde var at hun logget seg av msn, og jeg hørte ikke noe mer på ei god stund. Jeg ringte til bv. og spurte om det var fremgang i saken og kjeftet dem opp for at de ikke hadde gjort noe da det virkelig var krise i jula. Så har jeg ikke hørt mer fra dem.

Når jeg er i hjembygda pleier jeg å bo hos tanta mi, søsteren til faren min. Hun bor bare 100 meter fra mamma og dem. Når jeg kom hjem denne sommeren kom barna ned med det samme jeg var kommet, men det var noe som ikke stemte med hun hadde betrodd seg til meg... Jeg fikk henne på tomannshånd og forklarte hva jeg hadde sagt og hvorfor. Hun skjønte det og alt var som før. Hun sa at mamma ikke visste at det var jeg som hadde snakket med bv., men at ungene var blitt spurt om de hadde sagt noe til meg. Ingen av dem innrømmet det ovenfor mamma. Så da mamma hadde 45-årsdag og jeg skulle dit, sa ongene at jeg ikke måtte si noe om det de hadde sagt, og det lovet jeg.

I "selskapet" var det bare jeg og søstera mi på 22 som var. Hun dro tidlig, men jeg ble litt lengre. Mamma og stefar satt og drakk konjakk, og når mamma begynte å bli brisen kjølnet stemningen betraktelig... Vi begynte å diskutere musikk (min store lidenskap), og vi var ikke enig. Mamma fyrte seg, og prøvde å roe henne med å si at det da ikke gjorde noe at vi var uenige, det er i orden å ha forskjellig synspunkt på ting. Men hun allerede godt i gang....Stefar satt bare å hørte på, sa ikke et ord. Det hele endte med at min mor begynte å kritisere min livsstil, min samboer kalte hun en taper osv... Plutselig sier hun: " Du har ikke gjort annet enn å såre meg siden du ble født, jeg er tross alt et menneske jeg og". Da ble jeg sint for alvor. Jeg sa for første gang hvordan hun hadde ødelagt min barndom fullstendig ved å mishandle meg fysisk og psykisk (grovt sagt). Hun skjønte tilsynelatende ikke hva jeg snakket om og ville ha et eksempel. Jeg fortalte henne om den gangen hun ropte ut i en kafe da jeg gikk over gulvet: Se på den ræva, se kor feit ho e blitt!". Jeg sliter veldig med dette nå i ettertid, selv om jeg vet jeg har vært heldig fra naturens side. Dette benektet hun å ha gjort og jeg brast i gråt og sprang derfra.

Dagen etter dro jeg til svigerforeldrene mine i en uke, for så å dra hjem igjen sammen med sambo. Vi hadde akkurat kommet inn døra, der står mamma på døra, full og med blåøye... Hun hadde fått bank og var blitt kasta ut av stefar. Jeg ga henne kaffe og lyttet til henne. Hun lata som ingenting hadde skjedd mellom meg og henne, som vanlig. Da hun dro så jeg ikke mer til henne resten av ferien. Ungene kom ikke ned lenger, bortsett fra en dag da broren min kom. Han fortalte at de ikke fikk lov å snakke med meg, og at det ikke var bra hjemme. Mamma dreiv å skulle sette fyr på huset, hun brant to av sine egne malerier på stuegulvet per dag. En natt holdt det på å gå galt og søsteren min måtte opp å slokke midt på natta!!

Jeg har nå kommet tilbake til Trondheim, og hører ikke noe fra verken barnevernet eller ungene... Har det ikke så godt som dere skjønner

[Gjest Anonymous]

Et kjent trekk med alkolisme er at de nedvurderer, finner feil med andre.

Håper barna kan få det bedre. Din mor vil aldri slutte å drikke av andres ønske. Dette er noe hun må ville selv.

Merkelig at det går så lang tid med barnevern.

Slike som din mor forstår ikke hva de ødelegger for barna. De selv kan synes at de gir barna en fin oppvekst. Når barna rømmer vekk fra hjemmet, så kan de godt få høre at de kun har sviktet.

du skulle spurt din mor den dagen du kom, om det var noe særlig å bli oppbanket med barn i huset.

jeg føler med deg og dine søsken. Forstår så inderlig godt hvordan du har det.

Lykke til og fortsatt god sommer.

En annen ting er at de er veldig manipulerende også. Det kan tyde på det da dine søsken holder seg borte da du er der.

Jeg blir bare trist av å lese slike historier. Desverre er det så altfor mange av de rundt om i det lange land.