Angående barnevern og det å bry seg

[AnonymBruker]

Nå som Christoffersaken blir heftig diskutert, kommer det frem at det er mange som burde ha kontaktet barnevernet. Jeg er sikker på at vi alle er enige i at det burde ha blitt gjort i den saken. Hva med ellers? Hvor skal grensen gå for når man skal kontakte barnevernet?

Ser også at det nevnes at folk er redde for å bry seg, men hva innebærer det egentlig å kontakte barnevernet? Jeg tenker jo det at barnevernet er til for barna, og dersom en som melder tar feil, er jo det bedre enn at de blir kontaktet en gang for lite eller for sent?

Jeg vet ikke selv, men jeg er spent på å høre hva dere mener

[Gjest Bobler]

Man skal ta kontakt med barnevernet hvis man tror at et barn ikke har det godt hjemme. Enkelt og greit.

Veldig mange fremstiller barnevernet som den store stygge ulven som skal ta fra foreldre barna sine. Barnevernet jobber (som regel) for barna, ikke for foreldrene. Det er viktig å huske på. Ytterst få foreldre blir fratatt barna sine uten en god grunn.

Jeg har meldt i fra til barnevernet flere ganger selv. Og jeg nøler ikke med å melde i fra hvis jeg ser noe jeg oppfatter som omsorgssvikt i en eller annen grad.

Red: skrivefeil

Endret 29. mars 2012 av Bobler

[AnonymBruker]

Jeg har meldt i fra til barnevernet flere ganger selv.

Red: skrivefeil

Du har ikke tenkt tanken på at du kanskje har en VEL lav terskel for å melde fra?

[Gjest Bobler]

Du har ikke tenkt tanken på at du kanskje har en VEL lav terskel for å melde fra?

Det spørs vel på øyet som ser. En gang slo en mor datteren sin på åpen gate, med knyttneven. En annen gang var det en venninne som var i et forhold med en voldelig mann, som var voldelig både mot henne og innimellom mot barnet. Og siste gangen fordi et barn ble utsatt for grov omsorgssvikt når det kom til mat. Gutten var konstant sulten, og fikk nesten ikke mat hjemme.

For all del, kan være du mener at det er lav terskel for å melde i fra. Men det mener ikke jeg.

[Silfen]

Er selv der at jeg tenker om dagen HVA som er grunn god nok. Når helheten er at det er noe som skurrer, men ikke akkurat EN ting å sette fingen på.

Vold og grov omsorgssvikt som nevnt over er jo enkelt, men hva når foreldrene "bare" er litt "Svanhild"?

[Gjest Gjest]

Jeg jobber i barneverntjenesten i en stor kommune. Det er sjelden vi får bekymringsmeldinger fra privatpersoner, så terskelen for å melde er generelt sett for høy. Det ser vi utifra hva barna har vært utsatt for, når vi først får en melding, da som oftest fra offentlig melder. Tidligere var terskelen der også høy, slik at mange barn ble først meldt når de hadde begynt på ungdomsskolen. Ofte med store vansker/symptomer. Heldigvis har det skjedd en forandringer de siste 15 årene jeg har jobbet der, slik at vi får komme tidligere inn, og da faktisk får gjort noe på et mer forebyggende plan.

Det er viktig å tenke på at det er barneverntjenesten som skal undersøke om der er behov for tiltak, slik at hvis man er så bekymret at man ikke ville at sine egne barn skulle bodd der, er der iallefall grunn til å melde.

[Gjest finpåvin]

Jeg melder fra en gang for mye en en gang for lite. Om jeg er helt på bærtur vil da bv Undersøke og avslutte saken!

[Gjest Tekola]

Jeg synes det er viktig å melde fra hvis man mistenker omsorgssvikt. Det er jo ikke verre enn at det viser seg å være feil. Er mye verre om det flere år senere viser seg å være mye verre enn man trodde, og ikke minst for sent...

[Gjest Susanne]

Jeg synes også dette er vanskelig. Blir man vitne til helt åpenbar omsorgssvikt/vold mot barn eller lignende så er det jo ingen tvil. Men så er det alle tvilstilfellene da, der man bare har en vond magefølelse uten å kunne sette fingeren på hvorfor.

Jeg jobbet en periode i skole/SFO og så da enkelte barn som jeg var bekymret for. Jeg klarer ikke å sette ord på hvorfor jeg var bekymret, det var bare noe som skurret. Jeg tok dette opp med mine overordnede, men de mente at det ikke var noe å tenke på, så jeg gjorde ikke mer med det. I den sammenhengen var det ikke min avgjørelse å ta, så da slapp jeg selv å vurdere om det skulle reageres eller ikke.

Om jeg møter på samme situasjon i privatlivet så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Det blir for vagt å ringe barnevernet pga en magefølelse, men samtidig lurer jeg på hvor mange som har hatt en dårlig magefølelse for Christoffer uten å si noe til barnevernet om det...

[Gjest Spinell]

Terskelen for å melde fra til barnevernet "i den virkelige verden" er nok langt høyere enn hva mange tråder her inne skulle tilsi, i alle fall. Da tenker jeg ikke på Christoffer-saken, men på spørsmål av typen "Jeg har sett naboen smøre Nugatti på barnas brødskiver til søndagsfrokosten. Sukker er jo farlig. Bør jeg melde fra til barnevernet?"

Jeg tenker at barnevernet ikke er så store stygge ulver som enkelte vil ha det til. Dersom helhetsinntrykket er at et barn blir utsatt for omsorgssvikt ville jeg gitt barnevernet en bekymringsmelding. Men jeg tror dette er lettere sagt enn gjort.

[AnonymBruker]

Som dere sier er det verre å vite når en bare har en magefølelse, enn når det er opplagt mishandling. Hva med å snakke med barnet (om man har mulighet)? Forsøke å få ut litt info om hvordan det er hjemme etc?

[AnonymBruker]

Kan man være anonym om man melder fra ovenfor barnevernet?

[Gjest Spinell]

Kan man være anonym om man melder fra ovenfor barnevernet?

Ja, det mener jeg man kan. Så vidt jeg vet har barnevernet en undersøkelsesplikt som ikke er avhengig av at melderens identitet er kjent. Se f.eks dette: http://www.sivilombudsmannen.no/barnevern/53-saksbehandlingen-i-sak-om-anonym-bekymringsmelding-til-barnevernet-article477-214.html (beklager at jeg ikke satte inn en "pen" lenke, men det er litt problemer med enkelte knapper her for tiden)

[Gjest Gjest]

Jeg har hørt fra barnevernstjenesten i min kommune at man kun er anonym til et visst punkt. For man må avsløre sin identitet overfor barnevernet, men de forteller ikke videre hvem som meldte inn bekymringen. Men så, hvis det blir omsorgsovertakelse og sak i fylkesnemnda/tingretten så kan man bli innkalt som vitne, og da er man ikke lenger anonym. Men jeg tenker at i såfall så viser det seg jo at man med stor sannsynlighet har hatt rett i sine mistanker, og da er det lettere å stå fram uansett.

Kan hende dette ikke gjelder lenger eller at de som informerte meg om dette tok feil, men det er i hvertfall det jeg fikk vite da jeg spurte for 3-4 år siden.

[AnonymBruker]

Jeg har hørt fra barnevernstjenesten i min kommune at man kun er anonym til et visst punkt. For man må avsløre sin identitet overfor barnevernet, men de forteller ikke videre hvem som meldte inn bekymringen. Men så, hvis det blir omsorgsovertakelse og sak i fylkesnemnda/tingretten så kan man bli innkalt som vitne, og da er man ikke lenger anonym. Men jeg tenker at i såfall så viser det seg jo at man med stor sannsynlighet har hatt rett i sine mistanker, og da er det lettere å stå fram uansett.

Kan hende dette ikke gjelder lenger eller at de som informerte meg om dette tok feil, men det er i hvertfall det jeg fikk vite da jeg spurte for 3-4 år siden.

Og DETTE er årsaken til at mange ikke melder fra.

[Gjest Gjest]

Jeg har hørt fra barnevernstjenesten i min kommune at man kun er anonym til et visst punkt. For man må avsløre sin identitet overfor barnevernet, men de forteller ikke videre hvem som meldte inn bekymringen. Men så, hvis det blir omsorgsovertakelse og sak i fylkesnemnda/tingretten så kan man bli innkalt som vitne, og da er man ikke lenger anonym. Men jeg tenker at i såfall så viser det seg jo at man med stor sannsynlighet har hatt rett i sine mistanker, og da er det lettere å stå fram uansett.

Kan hende dette ikke gjelder lenger eller at de som informerte meg om dette tok feil, men det er i hvertfall det jeg fikk vite da jeg spurte for 3-4 år siden.

Dette stemmer delvis.

Melder man "helt" anonymt, dvs. ringer fra telefon uten nummervisning eller sender brev, vil barneverntjenesten undersøke hvis der er grunn til det.

Melder man med navn, og sier man ønsker å være anonym, vil man være det til et visst punkt - slik du viser til.

Hvis man er i tvil, er der mulighet for å drøfte saken anonymt med barneverntjesten. Dette gjelder både offentlige og private. Og når det gjelder offentlige meldere, så har man varslingsplikt ved mistanke om vold eller overgrep - uavhengig av ledelsen sitt standpunkt (vil ikke de melde, har man et selvstendig juridisk ansvar i tilfeller ved mistanke om vold/overgrep).