Jeg tror mamma sliter..

[Gjest Tulla]

Mamma havnet i NAV-labyrinten for ca 4-5 år siden. Pågrunn av slitasje og yrkesskade gikk hun sykmeldt så lenge at hun gikk over på arbeidsavklaringspenger.

I en periode var hun veldig deprimert. Mamma har alltid vært klippen i vår familie, om noen hadde et problem tok man det opp med henne for hun har alltid vært så full av gode råd.

Det vi ikke visste var at hun etter hvert ble sliten. Til slutt sa hun i en samtale med meg at hun følte at hun ikke klarte å bli følelsmessig engasjert lengre. Hun følte at det var så mye fælt som hadde skjedd at hun klarte ikke å ta innover seg alt lengre.

Jeg prøver å prate åpent med henne om dette og hun mener hun har det bedre nå. Vi er en ganske tett familie, men jeg vet ikke om søskene mine vet hvor mye hun sliter da de alle har etablert seg med egne familier. Mamma og pappa er fremdeles lykkelig gift og har et godt ekteskap.

Mamma har på en måte "gitt opp" å komme ut i jobb noe jeg forstår. Hun nærmer seg 60 og har såpass til smerter enkelte dager og slitasje at hun orker ikke mye fysisk arbeid. Hun har prøvd seg på arbeid via NAV på praksissteder hvor hun trivdes veldig godt. Desverre ble denne plassen lagt ned og de sliter med å finne nytt tilbud for henne. Helst vil hun bare over på trygd noe jeg kan forstå når hun har vært en kasteball i systemet i noen år. Hun har kommet med forslag til hvor hun kan jobbe men de har allerede folk fra NAV. Hun bor i tilegg på en liten plass så mulighetene er ikke så mange.

Hun sliter med dårlig selvtillit. Trives best med å være hjemme. I en periode taklet hun nesten ikke å gå i butikken engang. Jeg begynner nesten å gråte når jeg tenker på alt dette. Fine sterke mammaen min. Der hun jobbet før,de er veldig flinke til å invitere henne med på årlige fester. Pappa har alltid "tvunget" henne på disse tilsetningene så hun kan komme seg ut litt. Og vi ser hun har godt av det.

Nå har det seg slik at hun sliter enormt med nattesøvnen. Dette har hun gjort i mange år men nå er det skikkelig ille. Hun har brukt sovemedisin lenge, hun har også prøvd å sluttet med vekslende hell..

Hun sovner ikke før 4-5 på morgenen og sover til kl 12-13 på dagen..

Hun vet jo at det beste hadde vært å stå opp til faste tider (tidlig) hver dag men jeg tror ikke hun orker. Kanskje hun ikke føler det er noen vits da hun ikke har noe å gå til (jobb) Dette vet jeg ikke med sikkerhet.

Hva kan jeg bidra med? Jeg får så vondt av henne. Bør jeg prate med henne? Sette hardt mot hardt og få henne til å stå opp tidlig? Jeg vet at hun er gammel nok til å skjønne dette selv, men jeg føler hun har gitt opp litt på ett vis.

[Birgitta]

Hun høres deprimert ut. Har hun prøvd antidepressiva? Legen bør gå gjennom hva hun faktisk har bruk for av medisiner. Hun bør også få hjelp til en bedre livsførsel. Det er viktig med gode rutiner på søvn og mat, og det hjelper. Kan dere hjelpe henne til å skaffe seg en hobby? Kjøpe hund hun må gå tur med, synge i kor, hjelpe Røde kors med besøkstjeneste el.l. Alle trenger å finne en mening og noe å se fram til.

[Gjest Gjest]

Hun høres deprimert ut. Har hun prøvd antidepressiva? Legen bør gå gjennom hva hun faktisk har bruk for av medisiner. Hun bør også få hjelp til en bedre livsførsel. Det er viktig med gode rutiner på søvn og mat, og det hjelper. Kan dere hjelpe henne til å skaffe seg en hobby? Kjøpe hund hun må gå tur med, synge i kor, hjelpe Røde kors med besøkstjeneste el.l. Alle trenger å finne en mening og noe å se fram til.

Hun går på antidepressiva og har blitt bedre av depresjonen.

Hun har også god kontakt med fastlegen. Men jeg er redd denne nattesøvnen ødelegger mye for henne. (helt ærlig så ødelegger den litt for de rundt henne også,huff,føler meg litt slem nå men..)

Hun har en del hobbyer som hun driver med. Nylig så fant hun også frem strikkingen og hun fortalte meg hvor godt det var å strikke igjen,hun kunne ikke fatte hvorfor hun hadde lagt bort en slik hobby. Ellers så trives hun godt med å pusse opp gamle møbler og hun pussler til stadighet med ting som hun gir bort i gaver.

Jeg "tvang" både henne og pappa til å begynne å bli mer aktiv,gå turer,da de er veldig mye innendørs Skal hjem i påska og da kommer jeg til å dra henne med meg ut.

Som sagt så er det vel denne nattesøvnen som ødelegger mye, men det virker ikke som om hun er interissert i å gjøre noe med den. Attpåtil så vet jeg hvor vanskelig det kan være å bryte ut av dette mønsteret. vi er ikke akkurat velsignet med god nattesøvn i vår familie..

[Gjest tulla]

Hun høres deprimert ut. Har hun prøvd antidepressiva? Legen bør gå gjennom hva hun faktisk har bruk for av medisiner. Hun bør også få hjelp til en bedre livsførsel. Det er viktig med gode rutiner på søvn og mat, og det hjelper. Kan dere hjelpe henne til å skaffe seg en hobby? Kjøpe hund hun må gå tur med, synge i kor, hjelpe Røde kors med besøkstjeneste el.l. Alle trenger å finne en mening og noe å se fram til.

Glemte helt å si takk for innspill

ts.

[Gjest ch]

Kan det være at hun rett og slett savner å være nyttig? Det er ikke noe frivillig arbeid hun kan gjøre? Enkelte kommuner har f.eks organisert ordninger der etablerte husmødre kan hjelpe førstegangsforeldre i begynnelsen, kunne noe sånt evt være av interesse?

[Gjest frøken am]

Jeg tror du heller skal prate med pappaen din, og så får han pushe henne.

Du er datter og din mors lykke er ikke ditt ansvar. Det er hennes egen, og det er din far hun skal støtte seg på, ikke deg.

Jeg forstår at du bryr deg og vil hennes beste, og for at ditt forhold til din mor skal fortsette å være godt er det viktig at ikke du tar på seg sjefsrollen ettersom det fort kan bli et litt skjevt forhold dere i mellom.

Snakk heller med faren din om hva du tenker og føler og legg ansvaret over på han

Endret 29. mars 2012 av frøken am

[Gjest Gjest]

Du skriver at du mener det er nattesøvnen som er et stort problem. På hvilken måte da? Hvordan påvirker det hennes livskvalitet? Er søvnen noe hun selv har sagt er et problem?

Jeg spør fordi jeg stusset litt over akkurat dette. Hun er 60 år og sover fra 4-5 til kl 12-13. Det blir 8 timer søvn pr natt noe som ikke er urimelig kort/lenge for en dame på 60. Hvis det ikke er slik at søvnen i seg selv påvirker hennes livskvalitet ser jeg bare at det kan være tidspunktene for innsovning og oppvåkning som er et problem for henne/ andre. Utover det vil jeg jo si at hun får tilstrekkelig antall timer søvn?

[Gjest Tulla]

Du skriver at du mener det er nattesøvnen som er et stort problem. På hvilken måte da? Hvordan påvirker det hennes livskvalitet? Er søvnen noe hun selv har sagt er et problem?

Jeg spør fordi jeg stusset litt over akkurat dette. Hun er 60 år og sover fra 4-5 til kl 12-13. Det blir 8 timer søvn pr natt noe som ikke er urimelig kort/lenge for en dame på 60. Hvis det ikke er slik at søvnen i seg selv påvirker hennes livskvalitet ser jeg bare at det kan være tidspunktene for innsovning og oppvåkning som er et problem for henne/ andre. Utover det vil jeg jo si at hun får tilstrekkelig antall timer søvn?

Hun legger jo seg til "rett" tid,ca 12. Når man blir liggende i ett par timer,står opp og sitter oppe ett par timer så har man ikke noen god rytme. Hun sier ikke direkte at hun sliter med søvn men hun bemerker det at Åh,inatt sovnet jeg ikke før kl 5.

Hun står aldri opp før kl 11-12. Hun har til og med ikke møtt til tidlige avtaler fordi hun heller vil sove. Selvfølgelig skal jeg ikke diktere hvordan søvnmønsteret hennes bør være men hun går vel ikke på sovemedisin for ingenting (nå virker det ikke som de virker heller da..) Hun får jo antallet timer søvn som oftest så det er tidspunktene det går på fordi det går utover de rundt henne enkelte ganger at hun ligger så lenge.

Jeg kommer til å ta en prat med pappa som noen nevner lengre opp her.

Ts.

[Gjest Gjest]

Edit; Hun legger seg ca kl24 ikke klokken 12

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med nattesøvn og noen ganger sovner jeg ikke før i 4-5 tida, eller våkner etter par timer og blir liggende våken. Hvis jeg ikke får sove når det passer og når søvntoget kommer blir problemet verre for meg. Da blir jeg søvnløs og en slik fase kan vare i flere uker og måneder med 2-3 timer søvn.

Jeg synes ikke du skal blande deg inn. Hun er voksen og må få sove ut. Det hjelper med søvn for å fungere, det hjelper mot smerter og depresjon. Hun vet selv hvor lenge hun sover og hvis det ikke er et problem for henne, hvorfor er det et problem for deg? Men håper hun blir bedre og at du slutter å bekymre deg.

[Gjest Gjest]

Jeg sliter også med nattesøvn og noen ganger sovner jeg ikke før i 4-5 tida, eller våkner etter par timer og blir liggende våken. Hvis jeg ikke får sove når det passer og når søvntoget kommer blir problemet verre for meg. Da blir jeg søvnløs og en slik fase kan vare i flere uker og måneder med 2-3 timer søvn.

Jeg synes ikke du skal blande deg inn. Hun er voksen og må få sove ut. Det hjelper med søvn for å fungere, det hjelper mot smerter og depresjon. Hun vet selv hvor lenge hun sover og hvis det ikke er et problem for henne, hvorfor er det et problem for deg? Men håper hun blir bedre og at du slutter å bekymre deg.

Det er vel et "problem" for meg at hun tydligvis ikke har noen god nattesøvn. Vet ikke om jeg ordla meg litt feil i innleggene over her men hun sover til 11-12 hver dag. Det er ikke bare innimellom.Slik har det vært de siste 3 årene. Enkelte ganger så avlyser hun legetimer/møte med nav om de er før kl 10 slik at hun kan sove ut. Jeg har jo forståelse for at hun vil sove ut. Men kanskje hadde det vært bedre for henne å stå opp til ett fast tidlig tidspunkt hver dag slik at kroppen vender seg til dette. Slik det er nå har hun på en måte snudd døgnet. Jeg merker også at det stresser pappa litt. Ting som skal gjøres (om de skal bort,ut å handle,i banken- joda pappa klarer dette selv men noen ganger så har mamma også ærend i samme slengen) så kommer ikke dagen skikkelig igang før bortimot kl 13.

Jeg har vel gjort meg den konklusjonen (som absolutt ikke trenger å være riktig) at hun har snudd døgnet og at hun ikke føler hun har noe å stå opp til uansett + at hun vil sove ut (noe som jeg sa jeg forstår) Hun hadde aldri noen problemer med å stå opp tidlig når hun jobbet.

Mulig det er helt feil av meg å være bekymret, men slik situasjonen er med alle aspektene som ikke er så lett å beskrive kun med ord så er jeg bekymret.

[AnonymBruker]

Det er vel et "problem" for meg at hun tydligvis ikke har noen god nattesøvn. Vet ikke om jeg ordla meg litt feil i innleggene over her men hun sover til 11-12 hver dag. Det er ikke bare innimellom.Slik har det vært de siste 3 årene. Enkelte ganger så avlyser hun legetimer/møte med nav om de er før kl 10 slik at hun kan sove ut. Jeg har jo forståelse for at hun vil sove ut. Men kanskje hadde det vært bedre for henne å stå opp til ett fast tidlig tidspunkt hver dag slik at kroppen vender seg til dette. Slik det er nå har hun på en måte snudd døgnet. Jeg merker også at det stresser pappa litt. Ting som skal gjøres (om de skal bort,ut å handle,i banken- joda pappa klarer dette selv men noen ganger så har mamma også ærend i samme slengen) så kommer ikke dagen skikkelig igang før bortimot kl 13.

Jeg har vel gjort meg den konklusjonen (som absolutt ikke trenger å være riktig) at hun har snudd døgnet og at hun ikke føler hun har noe å stå opp til uansett + at hun vil sove ut (noe som jeg sa jeg forstår) Hun hadde aldri noen problemer med å stå opp tidlig når hun jobbet.

Mulig det er helt feil av meg å være bekymret, men slik situasjonen er med alle aspektene som ikke er så lett å beskrive kun med ord så er jeg bekymret.

Ja,hun får sine antall timer søvn,men til feil tidspunkt. Du får ingen god søvn ved å ligge lenge før du sovner. Sover utover dagen. Det ødelegger mye av dagen også. Dagen hennes starter sent siden hun står opp sent. <hun skal på badet,spise frokost osv....sier seg selv at dette gir ingen god følelse.

Jeg har selv slitt med store søvnvansker av ulike grunner. Min medisin til det var å få en fast rytme over tid. La meg til samme tid hver kveld,uansett om jeg var trett eller ei. Sto ikke opp.

Ikke kaffe etter klokken 5 på dagen,ingen pc på kveldstid. Det blå lyset fra pc gjør deg våken.

Jeg tok en tiden litt sovemedisin. Etter en tid så fikk jeg noen lunde skikk på natten. Voknet hver morgen kl 7-8,og var uthvilt.

Det gjør noe med din mor at hun ikke har noen jobb.Plagene blir ekstra store da. Kroppslige plager blir enda større. Råd henne til å gå en lang tur hver dag. Be henne ha en plan for dagen, det får være hennes jobb en tid.Uten fysisk aktivitet blir kroppslige plager enda større.

Hun bør også snakke med sin lege om hvordan tilværelsen er. Kansje hun kan bytte medisin,endre dose osv

Så bør hun ta samtalen med nav igjen. Grunngitt spørsmål er: Hva kan dere hjelpe meg med?

Hvilke utsikter har jeg?

For at ting skal komme på plass,så er faste rutiner i hverdagen veldig viktig. Også i forhold til depresjon.

[AnonymBruker]

Jeg kan på et vis skjønne at hun sover til 11-12 hver dag, for hun har jo ingenting å stå opp til. Hverdagen hennes har jo ikke så mye innhold, og dagen starter kanskje ikke helt før mannen hennes kommer hjem.

Likevel blir det en ond sirkel når man sover så lenge hver dag, og ikke får sove før langt på natt. Når man er ufør og syk, er det viktig å holde på rutiner. Ellers føler man fort at man er "utenfor", og at man lever i sin egen verden.

Hva med at hun kan skaffe seg en hund? Hun er jo hjemme, og en hund som ikke krever altfor mye, kan være en god ting for henne. Da får hun noe som gir mening i hverdagen igjen, og som skaper rutiner.

[Gjest Gjest]

Jeg kan på et vis skjønne at hun sover til 11-12 hver dag, for hun har jo ingenting å stå opp til. Hverdagen hennes har jo ikke så mye innhold, og dagen starter kanskje ikke helt før mannen hennes kommer hjem.

Likevel blir det en ond sirkel når man sover så lenge hver dag, og ikke får sove før langt på natt. Når man er ufør og syk, er det viktig å holde på rutiner. Ellers føler man fort at man er "utenfor", og at man lever i sin egen verden.

Hva med at hun kan skaffe seg en hund? Hun er jo hjemme, og en hund som ikke krever altfor mye, kan være en god ting for henne. Da får hun noe som gir mening i hverdagen igjen, og som skaper rutiner.

Pappa jobber ikke lengre så han er også hjemme hele dagen

Ser at dette med hund har blitt nevnt to ganger nå så kan jo kommentere den. Vi har hatt hund. Det ble til at vi måtte kvitte oss med den da mamma følte at vi ikke kunne oppdra en hund så i ettertid har ikke dette vært noe alternativ i det hele tatt. Hun kaller seg selv et kattemenneske og at hund ikke er noe for henne.

Men hvem vet, dette er ikke noe som har blitt luftet på mange mange år. Kan jo tenkes at hun har endret mening

[AnonymBruker]

Det gjør noe med en når man innser at man aldri skal tilbake til arbeidslivet. Det kan faktisk være en stor sorg. I tillegg så er hun rundt 60 så det blir bare enda en bekreftelse på at man begynner å bli gammel. Gammel og ikke ved god helse. Hva skal resten av livet dreie seg om da? Det kan godt være at hun hadde hatt godt av en kort runde hos en psykolog bare for å ha satt ord på tingen.

Jeg er bare ti år yngre, men det var tøft da jeg måtte innse at jeg aldri kan jobbe fulltid lenger. At drømmer jeg hadde ikke skal oppfylles. Det er en stor omveltning i livet å innse at livet ikke ble det man håpet på. Når hun i tillegg sover dårlig så skjønner jeg godt hvorfor hun prioriterer å sove på formiddagen. Jeg er sånn selv at jeg fungerer dårlig med lite søvn.

Etter mange år utenfor arbeidslivet så blomstrer jeg nå som jeg kan delta. Ikke hver dag og 100%, men litt. Det gir meg så mye å ha kollegaer, gjøre noe nyttig og å få kommet meg ut av huset.

Da tenker jeg på mammaen din. Greit nok at hun kanskje aldri kommer seg ut i jobb igjen, men er det muligheter for frivillig arbeid? Selv tenkte jeg på Home Start som er en hjelp til barnefamilier. Man kan være besøkskontakt for eldre og syke, en ekstra ressurs i barnehage osv. Det å gå ut av huset til noe, møte mennesker og vite at man har en verdi for noen er gull verdt. Kan det være en mulighet?

[AnonymBruker]

Hun kan starte med renovering av møbler eget firma?