Noe herk å være dåpsfadder?

[AnonymBruker]

Ble inspirert av tråden om hun som ikke får være fadder for noen av tantebarna sine. Selv er jeg fadder for flere, disse barna er familiemedlemmer av min eks som jeg hadde et langvarig forhold til. Alle fadderbarna mine er fremdeles små, så jeg har ikke merket så mye til fadderplikten ennå, annet enn at jeg føler jeg bør sende dem bursdagsgaver hvert år til tross for at jeg ikke lenger er i slekten deres. Det jeg kom til å tenke på er f.eks. dette med konfirmasjoner og slikt i fremtiden, er jeg som deres dåpsfadder forventet å gi dem en ganske substansiell gave, f.eks.? Selv om jeg ikke har hatt noen særlig kontakt med disse på mange år?

Fadderskap i dag innebærer jo for folk flest ikke lenger den egentlige plikten som går på å sørge for at barna blir oppdratt i den kristne tro. Men det virker som det er en forventning til at man skal kjøpe gaver til dem og bidra litt mer enn andre ved anledninger som konfirmasjon, bryllup og slikt. I dagens samfunn hvor mange par ikke holder sammen for alltid, burde man kanskje takke nei til "æren" å være fadder, ihvertfall til unger i kjærestens familie? Det blir jo fort til at fadderskapet går ut på å kjøpe bursdagsgaver hvert år og bruke en formue på konfirmasjonsgaver til personer som kun er vage bekjentskaper fra ens fortid? Leste en annen tråd på et annet forum, der mente folk at faddere er forventet å bidra med fin gave til konfirmasjonen, gjerne rundt tusenlappen. Om man har to fadderbarn født samme år, må man jo ut med minst 2000 våren de konfirmerer seg - en helt OK sum om det hadde vært ens egne tantebarn, men ikke sååå gøy om det er slektninger av eksen som man ikke har hatt kontakt med siden de var småbarn.

Mener ikke å klage over min egen situasjon her, jeg kan bare skylde meg selv for min tankeløshet da jeg takket ja til å være fadder, lurer bare på om andre har tenker like "kynisk" angående dette som jeg? Jeg for min del kommer ikke til å takke ja til å være fadder for andre enn barn i min biologiske familie heretter, med mindre jeg havner i et såpass etablert forhold (type ekteskap og barn) at jeg alltid vil ha kontakt med svigerfamilien uansett hva som skjer. Kommer heller ikke til å være fadder for venners barn med mindre disse vennene er mine aller, aller nærmeste. Kanskje litt kynisk ja, men kjedelig å opparbeide seg massevis av fadderbarn man plutselig ikke kjenner lenger, men som man må sende bursdagsgaver til og punge ut en betydelig sum for ved konfirmasjon (og kanskje også bryllup senere!).

[AnonymBruker]

jeg har selv flere faddere 6 stykker faktisk.til min konfirmasjon fikk jeg mer av de jeg har god kontakt med og mindre av de jeg har mindre kontakt med noe jeg synes er helt greit. og jeg hadde heller ikke blitt snurt om jeg fikk mindre av dem jeg har god kontakt med.folk må gi etter evne og lyst.

[Gjest Sobril]

Jeg er fadder for barnet til en tidligere venninne. Vi har mistet kontakten, og treffes ikke lenger. Jeg vet heller ikke om/når hennes barn ble konfirmert, så da ble det ikke naturlig å gi gave.

Nå skal det sies at jeg er synes barnedåp er en uting dersom man ikke mener noe med det, og hun måtte tvinge meg til å være fadder den gangen :gjeiper:

[TøydukkeAnna]

Du gir det du føler er riktig for deg, og det avhenger jo av hva du har penger til og hvor nære du står barnet (altså hvor mye kontakt du har med barnet).