Barn som prater om Anders B B.....

[slask]

Sykla til barnehagen med snart 5-åringen min (jeg gikk ved siden).

Plutselig babler hun om Anders Behring Breivik...

Hun har tydeligvis hørt dette navnet mange ganger og nevnt det i tide og utide, siden sommeren.

Jeg har sagt han er en slem person som vi ikke vil prate så mye om, men det skjønner hun ikke så mye av.

Andre som har lagt merke til mye prat om ham blant andre barn (barnehage)?

Endret 29. mars 2012 av slask

[AnonymBruker]

Det er vel ikke så rart at barn prater om noen som de hører ofte om. Jeg synes ikke det er riktig å si at vi ikke vil prate så mye om ham. Det er bedre å forklare barnet at det han har gjort er grusomt og er fryktelig vondt for veldig mange, og at mange mennesker synes det er vondt å høre navnet hans.

[SummerJoy]

Tror ikke det at du sier "han vil vi ikke prate om", er det lureste å si om du ønsker at hun skal slutte å snakke om han.

La hun prate ut.

[la Flaca]

Vi har også en 5-åring(snart 6), veldig oppvakt, følsom og reflektert, og han har blitt ganske preget av det som skjedde faktisk. Før var han ekstremt utadvendt og kunne blitt med hvem som helst hvor som helst, men nå er han skeptisk til alle fremmede menn. ABB kan vi ikke nevne hjemme av frykt for at han skal bli enda mer utrygg. Det er tydelig at naiviteten og det uskyldige bildet han hadde av verden ble kraftig rystet den dagen, veldig trist.

Han vet at en voksen mann tok livet av barn blant annet, noen på alder med den eldste søstra hans. Det er klart det er rystende og uforståelig, ikke bare for barna men oss voksne også.

Vi snakket mye om det mens det sto på, og spørsmålene kom. Men nå føler vi at vi må prøve å oppfordre barna til å legge det bak seg, å fordøye det og gå videre. Heldigvis er ikke ABB så mye å se på forsidene i avisene lenger.

Endret 29. mars 2012 av la Flaca

[AnonymBruker]

[Leanne]

Synes det er viktig å la barna få dele sine tanker. Min 5åring ble veldig opptatt av det i sommer, og vi pratet mye da. Fremdeles dukker det opp spørsmål innimellom.

En av tingene han lurte på i forrige uke var om når man har gjort noe så slemt som ABB om mammaen sluttet å være glad i han. Om hun ville besøke han i fengsel eller om hun var så sint at hun aldri ville se han mer...

Han kommenterer også innimellom at han burde skamme seg han som skjøt alle ungdommene, han burde skamme seg skikkelig!

[Calypso]

Vi har også en 5-åring(snart 6), veldig oppvakt, følsom og reflektert, og han har blitt ganske preget av det som skjedde faktisk.

Nå vet jo ikke jeg om dere allerede har gjort dette, men om han tar opp temaet igjen og virker redd/utrygg så kunne det kanskje hjulpet å nevne at "den slemme mannen" sitter i fengsel og ikke kommer til å skade ham?

[Gjest frøken am]

Hvordan hjelper det barna deres å IKKE snakke om det?

Bare spør.

Endret 29. mars 2012 av frøken am

[TøydukkeAnna]

La barna få snakke om det.

[AnonymBruker]

Vi har også en 5-åring(snart 6), veldig oppvakt, følsom og reflektert, og han har blitt ganske preget av det som skjedde faktisk. Før var han ekstremt utadvendt og kunne blitt med hvem som helst hvor som helst, men nå er han skeptisk til alle fremmede menn. ABB kan vi ikke nevne hjemme av frykt for at han skal bli enda mer utrygg. Det er tydelig at naiviteten og det uskyldige bildet han hadde av verden ble kraftig rystet den dagen, veldig trist.

Han vet at en voksen mann tok livet av barn blant annet, noen på alder med den eldste søstra hans. Det er klart det er rystende og uforståelig, ikke bare for barna men oss voksne også.

Vi snakket mye om det mens det sto på, og spørsmålene kom. Men nå føler vi at vi må prøve å oppfordre barna til å legge det bak seg, å fordøye det og gå videre. Heldigvis er ikke ABB så mye å se på forsidene i avisene lenger.

Det bare slår meg her - kanskje burde 5-åringen din vært skånet for mye prat om dette? Kanskje ble det for mye prat for ham? Jeg sier ikke at man ikke skal svare på barnas spørsmål, og det gikk vel knapt an å skåne en 5-åring for det som skjedde, men hvis barnet er veldig følsomt er det kanskje nettopp dét man burde prøvd på? I hvertfall ikke snakke veldig mye om det?

[Gjest Ulla]

Jeg tror det riktige i slike situasjoner blir å snakke om ABB på barnas premisser.

Alle barn som var store nok til å forstå burde bli informert om hva som hadde skjedd og at mannen nå sitter i fengsel etter 22. juli. Fordi de garantert hadde fått høre om det fra venner og andre uansett, og da er det best at de har saklig og riktig informasjon tilpasset deres alder og modningsnivå uten grusomme detaljer.

I ettertid burde man la barna snakke om ABB når de føler for det selv. Jeg ser ikke noe poeng i å informere barna om rettssaken osv hvis de ikke selv viser interesse for det. Men barn som på eget initiativ tar opp ABB som samtaleemne bør ikke bli avvist. Det skaper bare enda mer grublerier på egenhånd. Snakk med barna om det de selv vil snakke om, men forskån dem fra detaljer.

Jeg selv hadde vondt for å si navnet til ABB høyt - eller til og med lese navnet eller se bilde av ham i avisene - i 2-3 måneder etter 22. juli. Fortsatt gir navnet og synet av ham meg en vond klump i magen, men ikke verre enn at jeg takler det. Det jeg har erfart selv er i hvertfall at det å si navnet hans høyt og snakke om ham gjør det lettere å gå videre, istedet for å prøve å stenge det ute.

[gustav]

Tror det er bra å prate om 'voksne' ting, jeg. Barn ser, hører og forstår mye mer enn hva vi foreldre ofte tror. Problemet er vel kanskje heller at siden barna ikke har samme preferanser som oss som har levd litt lenger, kan de ofte lage sine egne og noen ganger veldig gale og skremmende slutninger av informasjonen de får. Jeg mener det er vår oppgave som foreldre å snakke med barna om ting som opptar dem, da det er vi som har muligheten til å påvirke barnas tolkninger på en enkel og skånsom måte.

For noen år siden sto jeg i kø bak en mor og sønnen på 6-7 år og poden pekte på forsiden av VG og spurte 'mamma hvem er han der?' (George W Bush e.l). Hvorpå mor hysjer på gutten sin og forteller at dette er han for liten til å skjønne noe av(!) Tipper det tok en stund til neste gang han spurte--

[Gjest Regza]

"He who must not be named!"

Nytter ikke tie det ihjel, barn er nysgjerrige.

[AnonymBruker]

Vi bor på en annen kant av landet, men 22. juli var vi i Oslo. Bodde midt i byen.

I dagene etterpå snakket vi mye om det som hadde skjedd, men på en slik måte at barna skulle forså. Vi skjermet de for det som var på TV, men forklarte og fortalte om det som hadde skjedd. De hadde tross alt vært midt i Oslo når bomben gikk av.

Senere ble det snakket og forklart om på skolen. Og nå titt og ofte drar ungene det fram helt ut av det blå. Da snakke vi om det igjen. Vi forklarer at det ikke er vanllig oppførsel og at ABB er syk.

For oss er dette eneste måten å gjøre det på. De må få berabeide det de har opplevd. Om det er daglig eller en gang i måneden.

Det er viktig å skjønne at når vi som voksne tok sånn på vei over det som skjedde, så må også barn få lov til å reagere og snakke om det.

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Og fortsatt kan jeg gråte når jeg blir minnet på det det som skjedde. Selv om jeg ikke gjør det foran barna, så må de få gjøre det foran oss.

[Gjest frøken am]

Hvorfor kan du ikke gråte foran barna?

Herregud det er så mye rart. Min erfaring er at jo mer følelser de voksne deler med barna sine, jo mer man lærer seg å sette ord det vanskelige og ubehagelige, jo flinkere blir man til å knytte relasjoner.

Hvis jeg er lei meg kan jeg da gråte foran barna! Spør de fortjener de et ærlig svar.

Hvis dere voksne gråter for 22. juli og ungene spør, er det bare å fortelle dem at det er så inderlig trist og vondt å tenke på alle de stakkars barna som ble utsatt for noe vondt av en mann som ikke var så grei med barn(a). Men han er et annet sted nå slik at han ikke kan gjøre andre vondt igjen.

Ungene trenger sannhet, ikke at vi voksne later som ingenting. De VET vi later som ingenting.

[la Flaca]

Nå vet jo ikke jeg om dere allerede har gjort dette, men om han tar opp temaet igjen og virker redd/utrygg så kunne det kanskje hjulpet å nevne at "den slemme mannen" sitter i fengsel og ikke kommer til å skade ham?

Det er han klar over skjønner du, men det hjelper ikke. Han har oppdaget at man aldri kan vite hva som bor i folk tror jeg. ABB ser jo helt vanlig ut, helt ufarlig. Og når han kan gjøre noe sånt...

Da barnehagen skulle i gudstjeneste i kirka rundt jul ville han absolutt ikke være med. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor, men plutselig kom det frem at det kunne jo være menn der som han ikke kjente. Tenk om de plutselig ville skade han og de andre, sånn som ABB!?

Det var en liten vekker for meg, at dette er noe han bærer med seg hele tiden. Og det er ikke så lett å berolige han, for han er ikke dum. Men som du sier må man bare gjenta at ABB sitter i fengsel og aldri vil komme ut igjen (!). Frykten for at det skal finnes fler som han blir forhåpentligvis borte/mindre med tida.

Endret 30. mars 2012 av la Flaca

[Samulita]

Vår sønn på 4, som var 3 1/2 år i fjor sommer, snakker stadig om 22. juli. Ikke om ABB i seg selv, fordi han vet ikke hvem han er. Men han var i sentrum da bomben gikk av og opplevde dette som ekstremt dramatisk. Sammen med sin tante og fetter løp han til nærmeste taxi.

Han har selv døpt hendelsen for "stormbyen", noe han stadig vil snakke om. Hver gang det tordner tror han at det blir ny "stormby." Hver gang han ser et knust vindu blir han veldig anspent og nervøs.

Vi lar han snakke om det så mye han vil. Har forklart at det var en slem mann som nå er satt i fengsel, men det er ikke alltid han tror på oss.

Er helt ærlig ganske bekymret for hva dette vil gjøre med ham. For alt vi vet kan dette ende opp som hans første minne...

[la Flaca]

Det bare slår meg her - kanskje burde 5-åringen din vært skånet for mye prat om dette? Kanskje ble det for mye prat for ham? Jeg sier ikke at man ikke skal svare på barnas spørsmål, og det gikk vel knapt an å skåne en 5-åring for det som skjedde, men hvis barnet er veldig følsomt er det kanskje nettopp dét man burde prøvd på? I hvertfall ikke snakke veldig mye om det?

Tja. Vi voksne har jo ikke snakket om det oss i mellom siden den helgen det skjedde. Men barna fikk plukke blomster som de tok med til kirken, og vi snakket om det som hadde skjedd. De så bilder av ruinene i aviser og på tv. De så at mamma gråt, og jeg fortalte dem hvorfor. De snakket også om det i barnehagen.

Det var nok til at verden ble snudd litt på hodet tror jeg, de har jo aldri opplevd noe sånt før. Men i ettertid lurer jeg på om jeg burde skjermet yngstemann mer, så han kunne beholdt barnesinnet sitt litt lenger.

Endret 30. mars 2012 av la Flaca

[AnonymBruker]

Men i ettertid lurer jeg på om jeg burde skjermet yngstemann mer, så han kunne beholdt barnesinnet sitt litt lenger.

Kanskje han trenger å snakke med en barnepsykolog? Hva med BUP eller noe?

[la Flaca]

Kanskje han trenger å snakke med en barnepsykolog? Hva med BUP eller noe?

Ja, det kan faktisk tenkes. Takk for tipset!