Min mor gjør alt "i beste mening"

[AnonymBruker]

Uten min mor hadde jeg ikke ligget i den senga jeg ligger i og jentungen min hadde knapt fått klær til tider. Slike ting er jeg henne evig takknemlig for, og det har jeg også sagt.

Men...

Det begynner å bli så MYE nå, som alltid blir gjort "i beste mening". Og når ting som blir gjort i beste mening blir feil, sitter man igjen og er kjempeirritert SAMTIDIG som man har dårlig samvittighet. En skikkelig dårlig kombo.

To eksempler:

I fjor var det mye greier med bilen min. Mamma mente derfor at jeg burde ha en tryggere bil å kjøre til jobben, og skulle gi meg en bil som forskudd på arv. Dette var alt for meget synes jeg, men takket og bukket som bare det og signerte papirer som gjorde at bilen stod på meg (ting går alltid VELDIG fort). Det viste seg da at hun tok opp lån for å betale ned min bil. Hadde jeg visst om dette hadde jeg ALDRI tatt imot bilen. Ergo har det vært en liten bismak å kjøre rundt med "vidunderet" når jeg vet at min mor sitter og betaler et par tusen kroner på den i måneden.

Nuvel... Min samboer og jeg snakker om å kjøpe bolig sammen. Vi har da planer om å dra i banken sammen for å ha en samtale vedrørende boliglån. Jeg har en del gjeld fra gammelt av, og tenker litt på at jeg strengt tatt ikke har behov for bilen. Hadde det ikke vært for at min mor sitter og betaler på den kunne jeg kanskje solgt den for å få råd til bolig.

Stort blir derfor sjokket når likningen kommer; gjelda på bilen står på meg! Dette var ikke min mor klar over, men alt skjedde selvsagt fort som det pleier, og jeg signerte visst på et lån jeg - og min mor blir trukket fra sin konto.

Mamma skjønner at det blir dumt, ergo blir eneste løsning at hun kjøper bilen av meg og omregistrerer slik at den står i hennes navn. Det koster penger det også, og jeg kjenner jeg blir så irritert av slike unødvendigheter. Samtidig føler jeg meg som verdens mest utakknemlige unge!

Nuvel... Eksempel to...

Min samboer og jeg skal ha barn. Han har ingen fra før og jeg har en. Til motsetning fra min eks engasjerer denne seg en god del mer, og gleder seg veldig. Hans foreldre skal kjøpe barnevogn til oss. Min mor har sagt hun vil kjøpe seng.

I utgangspunktet ville min mor kjøpe Kili-senga til meg, og i en perfekt verden ville jeg også takket ja til denne. Men jeg synes det er unødvendig med seng til flere tusen kroner som barnet bare skal ha en kort stund. Dette er min mor enig i.

Mamma har dog vært i Sverige i dag... For et par timer siden kommer det en telefon hvor hun forteller at hun har kjøpt seng og lurer på om vi kan ta den i mot og sette på loftet hos oss så lenge.

Kjente jeg ble varm og fikk vondt i hodet med det samme hun ringte - det ble bare SÅ feil! Samboer ble også litt snurt, for han vil gjerne være med å bestemme litt han også. Jeg har heller ikke hatt noen finger med i spillet her. Hva med å sende et bilde av senga først for eksempel?

Neida - hun turer i vei fordi hun "tror ditt og tror datt". Og jeg sitter her med verdens største klump i magen, skallebank og dårlig samvittighet fordi jeg måtte pent si det som det var - igjen.

Og hun blir like stakkarslig som alltid...

Hva skal jeg gjøre? Jeg har sagt i fra tusen ganger; vær så snill - la meg komme til ordet! Jeg VET hun er mer generøs enn sikkert de fleste, men jeg føler meg så ofte overkjørt.

Hadde hun vært en stygg, sinna hurpe så hadde jeg blitt forbannet med god samvittighet. Men - mora mi er bare snill hun. Men det er også LITT på hennes egne premisser.

[Gjest Gjest]

kunne ØNSKE jeg hadde en mor som du...

Min mor er helt motsatt.

[AnonymBruker]

TS igjen; til info har hun ikke kjøpt bilen av meg enda. Vi har bare snakket om det. Ser også at jeg skriver mye feil og som kanskje er tungt å lese, men jeg får ikke korrigert når jeg skriver som AB

[Gjest "gjest"]

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Endret 28. mars 2012 av "gjest"

[AnonymBruker]

kunne ØNSKE jeg hadde en mor som du...

Min mor er helt motsatt.

TS her;

Jeg klager ikke over at hun engasjerer seg, men noen ganger blir det litt over the top.

Hun er dum-snill, og det plager meg. Mest kanskje fordi det går utover henne selv. Jeg har tendensene til å være slik jeg også, og hadde blakket meg helt for mitt eget barn. Men det hadde vært fint, for alle, om det ikke gikk så fort i svingene bestandig.

Som dette med bilen. Jeg hadde hatt det bedre økonomisk f.eks. hvis jeg fikk litt hjelp til å reparere den gamle bilen istedenfor å nå sitte med 200 tusen ekstra i lån som jeg aldri ba om.

[Gjest .bad]

Eksempel 1: Her høres du ut som en utakknemlig drittunge. Trenger ikke å si mer enn det.

Eksempel 2: Om dere vil bestemme hvordan sengen skal se ut, istedenfor å få en seng i gave, så kjøper dere sengen selv! Verre er det ikke.

[-lykke-]

Synes moren din høres helt fantastisk ut. Dette med bilen var vel "litt" dumt, men jeg synes også at du selv burde nektet å ta i mot en bil til 200 000.

Hun vil jo bare godt som du sier, så om du velger å ta det opp så velg dine ord med omhu slik at hun ikke blir såret.

Lykke til!

[Gjest abg]

Nuvel... Min samboer og jeg snakker om å kjøpe bolig sammen. Vi har da planer om å dra i banken sammen for å ha en samtale vedrørende boliglån. Jeg har en del gjeld fra gammelt av, og tenker litt på at jeg strengt tatt ikke har behov for bilen. Hadde det ikke vært for at min mor sitter og betaler på den kunne jeg kanskje solgt den for å få råd til bolig.

Stort blir derfor sjokket når likningen kommer; gjelda på bilen står på meg! Dette var ikke min mor klar over, men alt skjedde selvsagt fort som det pleier, og jeg signerte visst på et lån jeg - og min mor blir trukket fra sin konto.

Unnskyld meg, men leser du ikke hva du skriver under på? Hvordan er det mulig å skrive under på ett billån uten å være klar over det?

[AnonymBruker]

Eksempel 1: Her høres du ut som en utakknemlig drittunge. Trenger ikke å si mer enn det.

Eksempel 2: Om dere vil bestemme hvordan sengen skal se ut, istedenfor å få en seng i gave, så kjøper dere sengen selv! Verre er det ikke.

TS

Jeg var veldig takknemlig for å få bilen, men synes det er vondt at hun skal sitte og betale ned gjeld på den.

Er det å være utakknemlig?

Det er heller ikke noe særlig å plutselig ha en haug med gjeld ekstra man ikke visste noe om på forhånd.

Er det å være utakknemlig?

Senga har min mor sagt hun vil sponse, og hun har vist at hun er interessert i hva vi liker. Det var snakk om å få hjelp til en seng. Jeg takket nei til en svindyr en og sa jeg heller vil ha en fra Ikea til 500 kroner (og viste henne bilde av en jeg synes er fin).

[-lykke-]

Eksempel 1: Her høres du ut som en utakknemlig drittunge. Trenger ikke å si mer enn det.

Eksempel 2: Om dere vil bestemme hvordan sengen skal se ut, istedenfor å få en seng i gave, så kjøper dere sengen selv! Verre er det ikke.

Kan si meg veldig enig i dette siste.

[AnonymBruker]

Unnskyld meg, men leser du ikke hva du skriver under på? Hvordan er det mulig å skrive under på ett billån uten å være klar over det?

Les; telefon til meg mens jeg sitter på jobb med beskjed om at jeg må skynde meg bort til bilforretningen (som ligger rett ved siden av jobben min) for å signere papirer slik at bilen kan stå i mitt navn.

Nei, jeg leste ikke papirene godt nok - men har lært for fremtiden. Har forstått det slik at ikke min mor forstod helt hva som skjedde hun heller.

[AnonymBruker]

Synes moren din høres helt fantastisk ut. Dette med bilen var vel "litt" dumt, men jeg synes også at du selv burde nektet å ta i mot en bil til 200 000.

Hun vil jo bare godt som du sier, så om du velger å ta det opp så velg dine ord med omhu slik at hun ikke blir såret.

Lykke til!

Det er bare så veldig mange ting etterhvert. Som ikke bare går på materielle ting, men annet også. Som mangel på respekt.

At jeg for eksempel fortalte henne gjentatte ganger da jeg skulle ha barn sist at jeg KUN ville ha far inn på fødestua. Hun klarte å lure seg inn allikevel og jeg fikk en fødselsopplevelse jeg helst vil glemme.

Jeg klarer aldri å gi slipp på mitt ambivalente forhold til henne fordi hun stadig kommer med ting, skal hjelpe og være grei.

Gud bedre som jeg trenger det noen ganger, men ting blir ofte gjort slik at jeg sitter igjen og føler på det.

Hun har forsåvidt rimelig kontroll på ungen min også, og jeg klarer ikke si noe lenger. Hun er jo bare snill...

[AnonymBruker]

Dette er det dummeste jeg har lest på lenge. Så du mener at du skal få bestemme hvilken seng hun skal kjøpe til barnebarnet sitt som gave?

Jeg skjønner ikke hva du skal ha et barn til for når du ikke klarer å kjøpe seng til han/hun selv.

Jeg synes hun virker litt dumsnill, hun har tross alt tatt opp et lån for å kunne kjøpe en bil til deg. Det verste er at det er du som føler deg snurt.. latterlig spør du meg.

[Gjest agb]

Hadde det ikke vært for at min mor sitter og betaler på den kunne jeg kanskje solgt den for å få råd til bolig.

Stort blir derfor sjokket når likningen kommer; gjelda på bilen står på meg!

Dette var ikke min mor klar over, men alt skjedde selvsagt fort som det pleier, og jeg signerte visst på et lån jeg - og min mor blir trukket fra sin konto.

Mamma skjønner at det blir dumt, ergo blir eneste løsning at hun kjøper bilen av meg og omregistrerer slik at den står i hennes navn.

Det koster penger det også, og jeg kjenner jeg blir så irritert av slike unødvendigheter. Samtidig føler jeg meg som verdens mest utakknemlige unge!

Du FÅR en bil 200 tusen kroner, og klager over..

Det er heller ikke noe særlig å plutselig ha en haug med gjeld ekstra man ikke visste noe om på forhånd.

Er det å være utakknemlig?

Senga har min mor sagt hun vil sponse, og hun har vist at hun er interessert i hva vi liker. Det var snakk om å få hjelp til en seng. Jeg takket nei til en svindyr en og sa jeg heller vil ha en fra Ikea til 500 kroner (og viste henne bilde av en jeg synes er fin).

At du ikke klarer å lese papirene du skriver under på kan da virkelig ikke din mor klandres for. Hvorfor i alle dager bli sur på henne fordi at du ikke klarer å lese...? Ja, det er å være utakknemlig.

Det siste om sengen blir så dumt. Om dere ønsker å bestemme HVORDAN sengen skal se ut, så kjøper dere den j**** sengen selv! Det er en GAVE, og hun bestemmer hvordan GAVEN skal se ut. Det minner meg om når jeg gikk på barneskolen. En av jentene i klassen hadde bursdagsselskap. Hun fikk en del fine bøker fra en i klassen. Hun kastet alle bøkene i gulvet, hoppet på dem, og hylte at hun ville ha mobiltelefon.

[AnonymBruker]

Dette er det dummeste jeg har lest på lenge. Så du mener at du skal få bestemme hvilken seng hun skal kjøpe til barnebarnet sitt som gave?

Jeg skjønner ikke hva du skal ha et barn til for når du ikke klarer å kjøpe seng til han/hun selv.

Jeg synes hun virker litt dumsnill, hun har tross alt tatt opp et lån for å kunne kjøpe en bil til deg. Det verste er at det er du som føler deg snurt.. latterlig spør du meg.

Har jo sagt det. Hun er dumsnill.

Når man skal få relativt store ting til barnet sitt - har man ikke lov til å komme med ønsker? Det ser jo ut som det gjør her hjemme og vi har den plassen vi har.

Jeg er ikke snurt fordi hun har tatt opp lån til bil men sier at jeg aldri hadde tatt den imot hvis jeg hadde visst at hun betalte på den. Er det stygt gjort av meg?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du irriterer deg, men vil du være med på leken, får du tåle steken. Vil du la din mor hjelpe deg så mye økonomisk, kan du ikke nekte hnne innflytelse på enkelte områder. I så fall utnytter du henne, bare. Hun er sikkert veldig inkteressert i å være en del av livet til deg og barna, og føler at jo mer hun støtter deg økonomisk, jo tettere bånd har dere.

[Gjest ____]

Når man skal få relativt store ting til barnet sitt - har man ikke lov til å komme med ønsker? Det ser jo ut som det gjør her hjemme og vi har den plassen vi har.

Kjente jeg ble varm og fikk vondt i hodet med det samme hun ringte - det ble bare SÅ feil! Samboer ble også litt snurt, for han vil gjerne være med å bestemme litt han også. Jeg har heller ikke hatt noen finger med i spillet her. Hva med å sende et bilde av senga først for eksempel?

Neida - hun turer i vei fordi hun "tror ditt og tror datt". Og jeg sitter her med verdens største klump i magen, skallebank og dårlig samvittighet fordi jeg måtte pent si det som det var - igjen.

Og hun blir like stakkarslig som alltid...

Ja.... Det var jo mye til "ønsker"...... Dette her er å være utakknemlig, og ferdig med det.

[AnonymBruker]

TS igjen...

Samme kan det være. Jeg er dum og hun er snill.

Til mitt forsvar - da jeg solgte leilighet for mange år siden og satt igjen med litt overskudd - så fikk hun en god slump penger av meg. I ren takknemlighet fra meg til henne.

Allikevel føler jeg at hun har "taket" på meg i måten ting blir gjort på noen ganger. Det er vel ikke uten grunn at mine 3 siste kjærester reagerer.

Jada - hun er kjempegrei. Det er alle enige om. Men det blir bare for mye. Helst skulle jeg ønske hun ikke gjorde noe som helst.

Hun ringer også - OFTE - og uten grunn. For meg blir det litt intenst og slitsomt. Og jeg går hele tiden med denne dårlige samvittigheten fordi hun er så "oversnill" og jeg småfurten.

For å forklare det annerledes - jeg føler på en måte at hun spiller på samvittigheten min.

[Eliine]

Uten min mor hadde jeg ikke ligget i den senga jeg ligger i og jentungen min hadde knapt fått klær til tider. Slike ting er jeg henne evig takknemlig for, og det har jeg også sagt.

Men...

Det begynner å bli så MYE nå, som alltid blir gjort "i beste mening". Og når ting som blir gjort i beste mening blir feil, sitter man igjen og er kjempeirritert SAMTIDIG som man har dårlig samvittighet. En skikkelig dårlig kombo.

To eksempler:

I fjor var det mye greier med bilen min. Mamma mente derfor at jeg burde ha en tryggere bil å kjøre til jobben, og skulle gi meg en bil som forskudd på arv. Dette var alt for meget synes jeg, men takket og bukket som bare det og signerte papirer som gjorde at bilen stod på meg (ting går alltid VELDIG fort). Det viste seg da at hun tok opp lån for å betale ned min bil. Hadde jeg visst om dette hadde jeg ALDRI tatt imot bilen. Ergo har det vært en liten bismak å kjøre rundt med "vidunderet" når jeg vet at min mor sitter og betaler et par tusen kroner på den i måneden.

Nuvel... Min samboer og jeg snakker om å kjøpe bolig sammen. Vi har da planer om å dra i banken sammen for å ha en samtale vedrørende boliglån. Jeg har en del gjeld fra gammelt av, og tenker litt på at jeg strengt tatt ikke har behov for bilen. Hadde det ikke vært for at min mor sitter og betaler på den kunne jeg kanskje solgt den for å få råd til bolig.

Stort blir derfor sjokket når likningen kommer; gjelda på bilen står på meg! Dette var ikke min mor klar over, men alt skjedde selvsagt fort som det pleier, og jeg signerte visst på et lån jeg - og min mor blir trukket fra sin konto.

Mamma skjønner at det blir dumt, ergo blir eneste løsning at hun kjøper bilen av meg og omregistrerer slik at den står i hennes navn. Det koster penger det også, og jeg kjenner jeg blir så irritert av slike unødvendigheter. Samtidig føler jeg meg som verdens mest utakknemlige unge!

Nuvel... Eksempel to...

Min samboer og jeg skal ha barn. Han har ingen fra før og jeg har en. Til motsetning fra min eks engasjerer denne seg en god del mer, og gleder seg veldig. Hans foreldre skal kjøpe barnevogn til oss. Min mor har sagt hun vil kjøpe seng.

I utgangspunktet ville min mor kjøpe Kili-senga til meg, og i en perfekt verden ville jeg også takket ja til denne. Men jeg synes det er unødvendig med seng til flere tusen kroner som barnet bare skal ha en kort stund. Dette er min mor enig i.

Mamma har dog vært i Sverige i dag... For et par timer siden kommer det en telefon hvor hun forteller at hun har kjøpt seng og lurer på om vi kan ta den i mot og sette på loftet hos oss så lenge.

Kjente jeg ble varm og fikk vondt i hodet med det samme hun ringte - det ble bare SÅ feil! Samboer ble også litt snurt, for han vil gjerne være med å bestemme litt han også. Jeg har heller ikke hatt noen finger med i spillet her. Hva med å sende et bilde av senga først for eksempel?

Neida - hun turer i vei fordi hun "tror ditt og tror datt". Og jeg sitter her med verdens største klump i magen, skallebank og dårlig samvittighet fordi jeg måtte pent si det som det var - igjen.

Og hun blir like stakkarslig som alltid...

Hva skal jeg gjøre? Jeg har sagt i fra tusen ganger; vær så snill - la meg komme til ordet! Jeg VET hun er mer generøs enn sikkert de fleste, men jeg føler meg så ofte overkjørt.

Hadde hun vært en stygg, sinna hurpe så hadde jeg blitt forbannet med god samvittighet. Men - mora mi er bare snill hun. Men det er også LITT på hennes egne premisser.

Unnskyld meg, men for en utakknemlig drittunge du er!!!!

[AnonymBruker]

TS igjen...

For dere som har foreldre som har bidratt med noe til barnebarna (virker som det bare er jeg her); er det ok at bestemor kjøper sjokkrosa sprinkelseng med lilla madrass til minstemann? Er det slik at man ikke har lov til å komme med preferanser fordi man har blitt fortalt at man skal få hjelp?

Vi var jo i gang med å diskutere hva slags seng minsten skulle ha.