Jeg har sveket ham og angrer, men hvor mye skal jeg godta?

[daphne]

Jeg svek min bestevenn og gamlekjæreste da han hadde det som verst. Jeg løy for ham og overkjørte ham. Men jeg har lagt meg flat for alt, og jeg angrer inderlig på det jeg har gjort. Nå er vi kjærester igjen, begge ville det, men hvor mye skal jeg godta?

Det jeg synes er verst er å ha et forhold hvor jeg lever i usikkerhet. Det er vondt å vite at det ikke går an å ha en krangel uten å måtte være redd for at han skal gjøre det slutt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han har gjort det slutt siden sviket, og det er like smertefullt hver gang. Likevel har jeg alltid klart å overbevise ham om å fortsette, og han har ønsket å prøve likevel. I min situasjon er altså usikkerheten hovedproblemet. Jeg kan godta mye, men jeg synes det er forferdelig å ikke vite hvor jeg står i forhold til ham.

Men så kommer det en et par andre sider i tillegg:

1. Han ønsker ikke at andre skal vite om oss. Begrunnelsen er at det er slitsomt å "hele tiden" bli møtt på spørsmål som går på om vi er sammen eller ei, om det går bra med oss, osv. Dersom andre får vite om oss blir det med ett så seriøst. Han opplever et forventningspress fra omgivelsene rundt ham om at vi må ta et skritt lengre (forlovelse, bryllup...) siden vi har flere år bak oss som et par. Foreldrene vet riktignok om oss. Jeg har kontakt med moren hans, og de vet hvordan vi sliter. Men venner og bekjente kvier han seg for.

2. Han ønsker ikke å være i et forpliktende forhold til meg. Han begrunner dette med at han er usikker på hva han vil. Han er usikker på grunn av det jeg har gjort og på om jeg er den han søker etter. Men han klarer ikke å ta et valg akkurat nå. Uansett hva han velger blir det galt, sier han. Hvis han velger meg er han nødt til å leve med det jeg har gjort resten av livet. Hvis han velger meg bort velger han bort den personen som betyr mest for ham.

Han har tatt det som skjedde veldig tungt. Det er nå gått tre måneder siden det skjedde, og fortsatt synes han det er like tøft. Jeg har gjort alt jeg kan for å gjøre opp for meg, men han klarer ikke annet enn å dvele ved det som har skjedd. Både han og jeg frykter at han kan ha havnet i en depresjon. Han har vanskelig for å se lyst på ting, han gråter mye, blir lett sint og klarer ikke å ta avgjørelser. I tillegg ser han ned på seg selv og blir ofte usikker når han er sammen med andre (det ble han ikke tidligere).

Men verst av alt er at har han lekt med tanken om selvmord... Det har skjedd to ganger. Den første gangen snakket vi om det med en lege. Den andre gangen, senest for noen dager siden, har vi bare snakket sammen om det oss to. Men slike episoder gjør meg oppriktig redd, og jeg blir fortvilet. Vet ikke hvordan jeg skal håndere det, og vet ikke om jeg håndterer situasjonen riktig. Han vil ikke at jeg skal fortelle dette til noen, og jeg vet ikke hvor alvorlig jeg skal ta disse truslene. Jeg vet i hvert fall at jeg aldri vil kunne tilgi meg selv dersom han skulle finne på å gjøre alvor ut av det. Jeg elsker denne gutten, og jeg vil ham bare godt - til tross for hva jeg har gjort. Han er den jeg ønsker å dele livet mitt med. Det er ingen som betyr eller har betydd like mye for meg som ham.

Bakgrunnshistorie og om selve sviket:

Tidligere har vi vært sammen i nesten fire år. Vi ble kjærester som 15-16 åringer, og er nå i begynnelsen av 20-årene. Det har vært mye fram- og tilbakegåing i løpet av disse årene. Vi har hatt et forhold preget av tosomhet, dvs et samliv hvor vi nesten ikke har hatt kontakt med andre, og det har tært på oss begge. I tillegg har vi vært på ulike nivåer. Jeg har slitt med dårlig selvtillit, mens han har vært sikker på seg selv. Det har resultert i at han har vært den dominerende part i forholdet, selv om han ikke har ønsket det selv. Han har hele tiden ønsket et forhold hvor begge skal være likestilte, men jeg har slitt mye med angst og jeg utviklet et usunt bilde av ham som person. Jeg har ikke følt meg god nok for ham, og jeg har hatt mange "sperrer" i forhold til ham fordi jeg har følt at jeg ikke har strukket til. Han har vært dårlig til å ta opp det som har plaget ham, og han har tatt meg for gitt. Begge har vi jobbet lite for forholdet, og har vel levd i en drøm om at problemer ordner seg av seg selv.

Tidlig i august ble vi enige om å gjøre det slutt. Han skulle flytte til en annen by for å studere, og vi fant ut at dette var en grei anledning å gjøre alvor ut av det vi tidligere hadde prøvd på. De neste månedene utviklet jeg meg veldig. Jeg opplevde hvordan det var å stå på egne ben, fikk mange nye venner, nye impulser og ble generelt mye sikrere på meg selv.

I denne perioden ble jeg godt kjent med en gutt i klassen min. Vennskapet utviklet seg til noe mer, og vi drev og datet hverandre. Jeg fortalte dette til min daværende gamlekjæreste/bestevenn som tok dette veldig tungt. Han fortalte meg at han ville ha meg tilbake, og at han elsket meg (noe han aldri tidligere har sagt). I mellomtiden utviklet datene seg til kyss, noe jeg holdt skjult for gamlekjæresten min i en uke. Da jeg fortalte ham hva som egentlig hadde foregått, hadde jeg og denne nye gutten bestemt oss for å ta oss lengre tid før vi bestemte oss for at det skulle bli noe mer. Vi stoppet derfor kyssingen, men gikk fortsatt sammen som venner. Senere gjorde jeg det helt slutt med ham. Fant ut at jeg ikke var klar for noe nytt, og jeg syntes gamlekjæresten min var viktigere. Jeg fant ut at jeg ikke var over gamlekjæresten min, selv om jeg lenge trodde at jeg var det.

I dag er vi altså sammen igjen, gamlekjæresten min og jeg. Men han sliter som sagt med det som har skjedd, og det tærer på forholdet vårt. Han mener at det jeg har gjort er gjort mot ham. Vi har tidligere sagt at vi skal ta oss god tid før vi finner oss noen andre, og at jeg fant noen så fort opplever han som et svik. I undertonene ligger det at jeg har vært utro, noe jeg fast og bestemt mener jeg ikke har vært. Utroskap er det verste jeg vet, og jeg kunne aldri vært utro mot en person! Hadde jeg visst at dette var utroskap, som han mener, så hadde jeg aldri tillatt meg å involvere meg i et annet menneske på denne måten. Jeg har aldri sett på denne "avtalen" som noe forpliktende, og trodde heller ikke at han gjorde det. I løpet av det siste halvåret har han aldri sagt eller gitt uttrykk for at han har savnet meg som kjæreste i livet sitt. Han har gitt uttrykk for at han har hatt det bra. Jeg tenkte derfor da at det ikke var galt av meg, overfor ham, å la meg involvere følelsesmessig i en annen person.

Til tross for alt fungerer vi likevel bedre sammen enn aldri før (begge har forandret seg) og jeg vet at han er den jeg ønsker å satse på. Nå har jeg kun fortalt alt negativt, men det finnes selvfølgelig andre sider av dette forholdet også. Håper bare på andre synspunkter på det jeg nå har skrevet. Hva skal jeg godta? Er han deprimert? Har jeg vært utro? Hvordan skal jeg forholde meg til kjæresten min nå?

Hadde vært veldig takknemlig for svar!

[Gjest Poirot]

Nei, jeg synes ikke du har vært utro, ei heller at du har sveket ham. At han nå vil holde det hemmelig og ikke forplikte seg for mye skjønner jeg ikke helt. Ei heller at han stadig gjør det slutt. Jeg skjønner ikke helt på hvilket grunnlag.

Han burde kanskej gå til legen, det kan ikke være slik at du er redd for å gå pga han sakker om selvmord.

Hadde du vært skikkelig utro kunne jeg skjønt hans reaksjon, men det gjør jeg ikke her, annet enn at han ble skuffet.

Mitt råd til deg er å gå, jeg synes han høres meget ubestemt ut mht hva han vil. Men jeg skjønner at dette er vanskelig etter så mange år med en man er glad i. Prøv å søk parsamtaler via familiejontoret i kommunen, dette er gratis.

[daphne]

Poirot,

Tusen takk for svar! Det satt jeg veldig pris på.

De gangene han har gjort det slutt har han vært langt nede på grunn av det som har skjedd. Han synes tanken på at jeg har vært med en annen er uutholdelig. Han legger vekt på at vi sa til hverandre i sommer at vi skulle ta oss god tid, og ser på det som en forpliktende avtale. I tillegg mener han at jeg burde følt meg forpliktet til ham rent samvittighetsmessig, i og med at vi da var nære venner. Derfor mener han også at forholdet i seg selv var galt overfor ham. Han mener at jeg burde hørt med ham hvordan han ville tatt et slikt forhold før det utviklet seg, og at jeg burde tatt hensyn til ham dersom han syntes det ville vært fælt. Selv hadde jeg sannsynligvis også reagert dersom jeg hadde vært i hans sko.

Grunnen til at han ønsker å holde forholdet hemmelig og ikke være forpliktet som i et forhold, er rett og slett fordi han er usikker. Han er usikker fordi han ikke ønsker å være med en person som kan gjøre det som jeg har gjort, og han er usikker fordi han er redd han blir nødt til å bære det jeg har gjort med seg resten av livet.

Selv synes jeg det er frustrerende å være som et kjærestepar, men i smug og uten noen sikkerhet. Likevel ønsker jeg ikke å gå fra ham selv om situasjonen er slik som dette. Vanligvis er han en helt fantastisk person, og mange av de egenskapene som jeg setter pris på ved ham glimter frem innimellom alt dette vonde. Det gjør at jeg aner håp. Vanligvis er han tålmodig, oppmuntrende, reflektert, uhøytidelig, romantisk, utfordrende, ærlig, direkte, morsom, selvsikker og ydmyk. I tillegg har vi en del felles interesser. Og vi er veldig glade i hverandre.

Å gå fra ham er uaktuelt, men jeg kan likevel ikke utslette meg selv. Jeg må sette foten ned et sted, men hvor? Og kan jeg gjøre det når han muligens lider av en depresjon? Jeg er enig med deg i at jeg ikke kan gå rundt og være redd for ham fordi han snakker om selvmord, og jeg har luftet for ham forslaget om legebesøk. Det synes ikke å være av interesse akkurat nå. Han har nylig flyttet til en ny by og står for øyeblikket uten fastlege. Han er også av den oppfatning at det er "svakt" å måtte søke hjelp fra utenforstående. Dessuten orker han ikke tanken på å ta tak i problemene for øyeblikket. Hva gjør jeg?

[Gjest Poirot]

Jeg aner ikke hva du bør gjøre.

Men jeg gjentar at jeg ikke synes du bør ha dårlig samvittighet for det som er skjedd. Jeg ville sikkert også blitt skuffet slik han ble, men det får da være måte på.

Kanskej dere rett og slett trenger en pause (der ingen har sex med andre), til han får bestemt seg om han kan stole på deg eller ei?

[Spirrevipp]

Jeg skjønner at det er vanskelig med tanke på hans psyke akkurat nå, men jeg må si helt ærlig at jeg ikke skjønner at det du gjorde var så fryktelig galt.

da jeg begynte å lese det første innlegget ditt så trodde jeg at du minst hadde hatt sex med hans bror og beste venn, og dette igjennom en årrekke. Det å kline litt med en annen gutt, og dette etter dere hadde gjort det slutt,- ikke så ille i mine øyne. Oppførselen hans virker det som grunnes i sjalusi. Jeg ville ha bett ham om å komme ned av sin høye hest, eller "get over himself" som det heter så fint.

Men hvis ikke du setter hardt mot hardt så kommer dere mest sannsynlig ikke til å komme videre i det hele tatt. Hvor lenge har du tenkt å godta måten han behandler deg på ?

[Mossa]

Jeg synes ikke at det du gjorde kvalifiseres som utroskap...dere hadde jo gjort det slutt!

Han burde kanskje snakke med en lege om disse problemene. For du har faktisk ikke gjort noe galt...og han legger all skyld over på deg.

Det er greit at han er skuffet, men å tenke på selvmord fordi du datet en annen når det var SLUTT mellom dere...det får det til å ringe varselsbjeller i ørene mine. (kan det være andre ting som plager han?? Er han psykisk i ubalanse??)

Dersom han tar dette så alvorlig...vil jeg ikke engang tenke på hva som hadde skjedd dersom du virkelig gjorde en tabbe!!

Tenk deg godt om....

[Gjest onyx, i.i.]

Må si meg enig med de andre her. Du har da slett ikke vært utro! Dere hadde jo gjort det slutt, og, om jeg skjønte det riktig, p.g.a at dere begge ønsket å prøve noe nytt. Du har vært ærlig og sagt ting slik de var. Han får enten "tilgi" deg og komme seg videre med forholdet eller dere få hver til sitt. Du er ikke ansvarlig for hans usikkerhet eller selvmordstanker, dette er problemer han må søke profesjonell hjelp for! At han ikke vil binde seg og vil holde forholdet hemmelig virker på meg som en måte å kontrollere forholdet og deg på. Han vil tydligvis beholde makten i forholdet og det gjør han ved å bruke "utroskapen" din mot deg ved enhver anledning. Mitt råd er å ta en pause i forholdet til han har fått hjelp for det han sliter med. Jeg tror dere begge trenger ro for å finne ut av tingene, og noen problemer kan man ikke fikse for andre.

Det er ikke alltid man kan leve med den man elsker.

[L@dy]

Etter å ha lest innlegget ditt så sitter jeg med en følelse at din kjæreste ikke helt takler det at du er blitt mer selvstendig. Som du skrev, så er det han som har vært den dominerende å forholdet. Selv om dere begge ble enig om å gjøre det slutt så virket det jo "safe" for han å gjøre det. Fordi han har hatt selvtillitt, og du har følt deg underlegen han. Men nå virker det som om rollene er byttet om. Nå er det han som er den svake. Jeg vet ikke om han ønsker at du skal være den svake igjen, eller om han ble så sjokket over at du kunne finne en annen.

Men jeg synest ærlig talt det er veldig drøyt å true med selvmord pga du har klint litt med en mens det var slutt mellom dere. På den måten så vil han vertfall få deg "liten".

Jeg kan vel egentlig bare råde dere til å oppsøke familie rådgiving.

[daphne]

Takker for svar!

Jeg mener selv at det jeg gjorde var galt, dvs. jeg ser ikke på det som utroskap, men jeg burde tatt hensyn til ham når jeg så hvor tungt han tok det (jeg vet at han ikke kan kreve noe slikt, men jeg ville selv ha ønsket og satt pris på det dersom jeg hadde vært i en tilsvarende situasjon som ham). Vi har tross alt vært bestevenner i snart fem år. Jeg gjorde også galt i å lyve for ham, altså holde det at vi kysset skjult. Jeg burde ha sagt det med én gang.

Grunnen til at jeg kunne tillate meg å involvere meg i en annen person er fordi jeg trodde jeg var over ham. Jeg trodde også at han var over meg. Og jeg har som sagt ikke oppfattet det som om vi har hatt noen forpliktende avtale. Jeg vet at jeg tidligere har sagt til ham at jeg ville komme til å ta meg god tid før jeg evt fant meg en ny, men har tenkt at dette er noe vi kunne se siuasjonen an. Da jeg involverte meg i han andre forsvarte jeg det bl.a. med at min daværende gamlekjæreste gav utrykk for at han hadde det bra, og han sa heller ikke at han hadde noe savn etter meg som kjæreste i livet sitt. Hadde han derimot gitt uttrykk for at han hadde kjærlighetssorg, ville jeg aldri ha tillatt meg selv å involvere meg i en annen person (selv om jeg vet at han ikke kan kreve dette heller).

Jeg tror mye av grunnen til at han reagerer er fordi det kom som et sjokk. Han har fortalt meg at han aldri haddde forestilt seg at jeg skulle finne meg en annen, og særlig ikke etter så kort tid. Han sier også at han hadde håpet at det kanskje kunne blitt noe mellom oss senere, men at vi trengte tid hver for oss først.

Jeg vet at det er andre ting som plager ham også. Han flyttet nylig til en ny by hvor han har kjøpt seg leilighet. Han har begynt i ny jobb hvor arbeidsmiljøet ikke er fullt så bra som det gamle. Han begynte på et studium som viste seg å ikke være noe for ham. Han har ingen virkelig nære venner der hvor han er nå (han har mange bekjente, men ingen han kan betro seg til). Og i tillegg kom altså dette med meg. Mulig han har vansker med å sortere tankene sine med så mye nytt (og vondt) å forholde seg til.

Jeg bebreider ham ikke for måten han har reagert på. Alle reagerer forskjellig. Og han tok altså dette veldig tungt. Jeg bebreider ham heller ikke nå, men er bekymret for at han muligens har utviklet en depresjon. Jeg kommer ikke til å godta å ha det slik som dette til evig tid. Det har verken han eller jeg interesse av. Jeg vil at han skal ta et valg: Enten velger han meg og et forpliktende forhold eller så gjør han det slutt. Jeg er interessert i å fortsette, men med helt andre rammer. Det må også være en forutsetning at det jeg har gjort ikke blir brukt mot meg senere. Alt dette vet han, og han er enig med meg, men han klarer ikke å ta et valg. Han er veldig trist, dveler mye ved det som har skjedd, han synes det er urettferdig at han må ta konsekvensene av noe jeg har gjort og han har problemer med å tilgi (han klarer ikke tilgi når jeg ikke ser på denne "avtalen" som et svik og det at jeg ikke ser på handlingen i seg selv som gal overfor ham).

Synes dere at jeg kan kreve noe av ham når han er i en slik situasjon? Skal man kreve noe av en person som muligens er deprimert? Jeg kommer som sagt ikke til å godta å leve resten av livet i et slikt forhold som vi har nå, men jeg ønsker å hjelpe ham ut av det tankemønsteret som han har viklet seg inn i. Føles bare som om vi stopper opp hele tiden... Vi kommer rett og slett ikke videre.

[daphne]

Jeg vil ikke at dere skal danne dere et bilde av ham som kontrollfreak, for det er han ikke. I det forholdet som vi har hatt har det f.eks. aldri vært noe problem med sjalusi fra hans side, sjalusien har heller kommet fra meg som har vært usikker på meg selv. Han har gjentatte ganger gitt uttrykk for at han synes det er fortvilende at jeg ikke har klart å slappe av og bare være meg selv når vi er sammen. Han har oppmuntret meg til å krangle, si ifra, sette ned foten og kritisere ham dersom det er noe jeg synes er kritikkverdig. Han ønsker ikke at jeg skal være svak. Han ønsker en selvstendig kjæreste med egne meninger og tanker.

[L@dy]

han synes det er urettferdig at han må ta konsekvensene av noe jeg har gjort og han har problemer med å tilgi (han klarer ikke tilgi når jeg ikke ser på denne "avtalen" som et svik og det at jeg ikke ser på handlingen i seg selv som gal overfor ham)

Det virker som om han har så mange problemer at deres "lille episode" blir blåst opp i dimensjoner. Hadde han tilgitt deg, om du hadde vært enig med han om at du har sveket? Eller hadde det blitt værre da? Da hadde du jo "sviktet med vilje", men det har du jo ikke gjort nå.

Synes dere at jeg kan kreve noe av ham når han er i en slik situasjon? Skal man kreve noe av en person som muligens er deprimert?.

Ja, jeg synest du kan kreve av han. Men spørsmålet er vel hvordan du skal gjøre det på best mulig måte. Men han må jo og`ville komme videre og ikke bare snakke om hvem som har sviktet hvem. Jeg forstår at en ønsker å snakke mye om det når en føler seg sviktet. Men på ett tidspunkt bør en (han) innse at enten må en la det ligge, og komme seg videre. Eller en må søke hjelp.

[Pusekatt]

Ja, jeg synest du kan kreve av han. Men spørsmålet er vel hvordan du skal gjøre det på best mulig måte. Men han må jo og`ville komme videre og ikke bare snakke om hvem som har sviktet hvem. Jeg forstår at en ønsker å snakke mye om det når en føler seg sviktet. Men på ett tidspunkt bør en (han) innse at enten må en la det ligge, og komme seg videre. Eller en må søke hjelp.

Samtidig er det viktig at han får tid til å bearbeide sviket, som de fleste vet er jo ikke følelser noe man kan kontrollere (dvs han kan ikke noe for at han føler slik han gjør nå), og jeg tviler på han gjør dette for å være slem mot deg.

Det er vondt å bli sveket/bedratt (slik han åpenbart føler at han har blitt), og det tar tid å bygge opp tillit igjen. Forsøk heller å ha en åpen dialog med ham, ta initiativ til samtaler om hvordan dere kan bygge opp forholdet deres igjen. Er det ting du kan gjøre for at han skal føle seg tryggere på deg, og som kan gjenopprette tilliten mellom dere (gradvis)?

Samtidig skal du ikke måtte finne deg i hva som helst heller. Dersom dere velger å fortsette forholdet, må denne episoden legges bak dere på et eller annet tidspunkt. Og selv om han nok aldri kommer til å glemme det, er det viktig at det ikke ligger som en betent verkebyll som trekkes fram i enhver fremtidig krangel.

Ønsker dere lykke til!

[ms.sofie]

Tenkte å skrive hva jeg mente før jeg leser de andre kommentarene..

Jeg tror at han vil ha i pose og sekk.. Han ville være fri, men når det viste seg at du hadde funnet en annen, så var d plutselig intressang igjen.. Du har ikke vært utro, for det va jo slutt/pause.. og han visste jo om denne klassekameraten..

Jeg ville ik ha tolerert alt han gjør med deg...

Bli fri!!

Det er d jeg tror du kommer best utav.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Mulig jeg er slem, men jeg syns helt ærlig at denne mannen høres ut som en dritt! For meg høres det ut som om kjæresten din overhode ikke takler at du har blitt selvstendig. At han sier/har sagt at han ønsker det, betyr faktisk ikke at han ønsker det i praksis. Dette har jeg sett flere ganger - kvinner i forhold hvor de på en eller annen måte er "avhengige" av mannen hvor mannen overhode ikke takler at hun gjør seg uavhengig av han.

Han trodde ikke at du ville finne noen andre.... hør på den setningen da - det han egentlig sier er "det er ingen andre enn meg som vil ha deg"

Det er slutt mellom dere - og du dater en annen fyr, og du forteller det til x, som DA plutselig vil ha deg tilbake, men bare i hemmelighet OG skal bruke dette mot deg i laaaaang tid.

Unnskyld at jeg spør- men hva har du gjort galt?

- det var slutt mellom dere (ikke bare pause)

- greit, dere snakket om at dere skulle ta dere tid før nytt forhold, men ting kan ikke alltid planleggesj. Dessuten - å date en fyr er ikke "nytt forhold"!

Det høres nesten ut som om han er misunnelig for at du faktisk fant noen annen, mens han ikke gjorde det, men faktisk sliter litt med å etablere seg på et nytt sted, i et nytt miljø.

Ikke vil han ha hjelp heller, selv om det også høres ut som om han sliter på andre områder av livet (ny jobb, nytt bosted etc).

Nei jente, sett deg ned og tenk. Er du så lite verdt at han skal få holde på sånn? Tror du at du kan "redde" han? Er det ditt ansvar at han har det bra?

Håper du tenker deg grundig om!

[Gjest K@N]

Oioioi, hvor skal man starte?

Den første følelesen jeg får er at dette ikke er en du vil dele resten av livet sammen med, han bruker det du gjør mot deg og om det ikke er for å kontrolere så er det i allefall ment å gi deg en samvittighet som gir han rett til å trakke over deg - ikke en gang, men hver gang..

Det med selvmordstanker skal jeg ikke en gang gi meg i fatt med - få han til psykolog! ( Dersom det er alvorlig må han få hjelp - er det for å bruke seg mot deg.. vel, gi han en kniv, en hagle eller et glass piller og gå.... )

Slik jeg forstår deg hadde dere gjort det slutt, du traff en annen - og da... da ville han mere... Etter at han var den som ikke ble først til å finne noen annen??

Nei - her bør tenkehatten på, og så får du se for deg et langt liv med han slik du har det nå... Kan du leve med det så er jo problemet løst - hvis ikke får du ta på sko og starte gå...

Det er hardt, men enkelt - velger du å bli i et forhold du ikke kan sette grenser og være deg selv VIL du bli overkjørt...

Dessuten - han høres ikke ut som noen snill person som kan si han vil fortsette for så å bruke en felles fortid mot deg.. Heller ikke når han vil "skjule" deres forhold for andre - holde det "hemmelig"...

Et forhold er noe man skal være stolt over, en kjæreste, livsledsager og venn man kan "ikle" seg for alle anledninger - ikke noe man skal skjule...

Nei - jeg ville nok satt foten ned, stått på mitt og så fikk det briste eller bære....

[Lovvi]

Ærlig talt!

Det er tydelig kjæresten din er veldig usikker på seg selv og stadig trenger bekreftelse på at han er viktig for deg.

Han bruker alle de klassiske hersketeknikkene på deg. Nevner feks. at han truer med å ta sitt eget liv.....vel det er bare tomme trusler- han vil bare at du skal få dårlig samvittighet og konsentrere deg helt og holdent på han. Det at du går på tå og hev i redsel for at han nok en gang skal gjøre det slutt er også en teknikk for å få kontroll på deg, og at han vil ha din bekreftelse hver gang du må overtale/ krype om å få komme tilbake.....

Sett hardt mot hardt! Jeg har aldri hatt sansen for mennesker som bruker dårlig samvittighet og truer med å ta sitt eget liv som pressmiddel.....han har da vitterlig ansvar for sitt eget liv! DEt er ikke ditt ansvar å holde han i live!

Vet jeg virker streng nå.....men jeg kjenner igjen typen menneske du beskriver

[Gjest Anonymous]

Pass deg for han! :o Han er ustabil! Du kan ikke stole på han......... Kom deg vekk! :-?

[Rikkah Gan]

Enten er han seriøst deprimert, eller så er han en kjempedritt. I alle fall: Kom deg bort. Hvis han virkelig er deprimert, få ham gjerne til legen før du stikker, men jeg tviler på at det er der hunden ligger begravet. "Selvmordstanker" - hadde han ønsket å ta livet sitt hadde han ikke snakket med deg om det så du kunne sitte skjelvende og holde ham i hånden på et legekontor.

Dessuten, som alle andre sier: Du HAR ikke sveket noen!

Den fyren der betyr trøbbel. Vekk med deg!

[Catzy]

Som Ross i Friends sier: We were on a break! - Og mener at det ikke var noe problem å date andre damer. Rachel er av en litt annen formening. Høres det kjent ut?

Dere gjorde det slutt. Og en stund etter bruddet, så begynner du å date en fyr. Som du ikke en gang har sex med, så vidt jeg kan skjønne. Og eksen din tilter. Problemet er at han mest sannsynlig aldri ville sluppet deg. Du kunne ventet et halvt år, og han hadde tiltet. Eller et helt år, som definitivt hadde vært god tid, og han hadde sikkert hatt problemer med at du ble sammen med noen andre, med mindre han hadde klart å skaffe en dame først.

Jeg synes ikke du har sveket ham i det hele tatt. Dere gjorde det slutt. Du utviklet deg, mest sannsynlig fordi du endelig ikke var bundet til ham. Du får følelser for andre, mens han sikkert lurte på om han ikke hadde gjort noe dumt. Synd for ham, fint for deg! Snakket dere sammen hver dag? Hvis jeg nettopp hadde begynt å kline med en ny fyr, så tror jeg ikke jeg hadde følt behov for å fortelle det til en venn som jeg ikke hadde trodd at ville takle det helt bra. Da forsvinner litt av magien med forelselse og spenningen med å være intim med en annen. Det synes jeg at du ikke skal fornekte deg.

Vil du leve sammen med en fyr som bruker selv et ganske lite påskudd til å tyne deg? Som truer med selvmord, samtidig som han vil ha et hemmelig kanskje-forhold? Mulig han ikke stoler på deg, men jeg hadde ikke stolt særlig på ham heller! Hva skjer neste gang du gjør noe galt i hans øyne? Han bruker det mot deg i et maktspill i flere måneder?

Er enig med Rikkah. Hvis han er deprimert, så får han komme seg til en lege og få hjelp. Sjekk et par av de andre trådene her inne, om menn som fornekter depresjoner, og se hvor mye godt som kommer ut av det. Har du lyst til å leve med det? Du er ung. Du er usikker på hva du vil. Han høres rimelig ustabil ut. Jeg ville gjort det slutt-slutt, og gått videre i livet. For dette kommer til å slite på deg over tid. Samme hvor mye du tror du er glad i ham nå, så kommer det til å rakne hvis han ikke skjerper seg. Gi ham en uke til å bestemme seg. Hvis han ikke vil ha et åpent forhold til deg innen da, så går du. Han kan heller komme tilbake om et halvt år, hvis han har innsett dumskapen sin, og du fremdeles er singel. Men du trenger ikke vente på ham. Synes at HAN har sveket DEG mye mer enn du har sveket ham, når alt legges sammen over tid.

Catzy

[Gjest Anonymous]

For en historie!

For det første: du var definitivt ikke utro da du gikk ut med en annen i den perioden det var slutt mellom deg og kjæresten din. Å konstatere det betyr ikke at det ikke var en vanskelig opplevelse for ham - det er alltid vanskelig å se noen man er glad i bruke av sin oppmerksomhet på andre enn en selv. Når man har vært sammen lenge knytter man helt spesiele bånd, og det er umulig å kutte av følelser selv om det i ordets forstand er slutt.

I slike situasjoner tror jeg det er lurt å være taktfull - forelsker man seg i en annen, kan det være lurt å være diskret og ta hensyn til den man tidligere var sammen med. Det betyr ikke det samme som at man fortsatt er forpliktet overfor ex-kjæresten, bare at man tar de hensyn man kan overfor et menneske man fortsatt er glad i.

Du virker som en jente med mye selvinnsikt. På et punkt tror jeg imidlertid at du ikke har trukket de riktige konklusjonene. Du sier at din kjæreste er / var en person med stor selvtillitt. En person med stor selvtillitt er trygg på seg selv, og trenger ikke søke bekreftelse hele tiden. Trenger ikke gardere seg mot å forpliktelse selv om man har blitt skuffet tidligere. Trenger ikke holde noe igjen i et forhold av ymse merkelige grunner, fordi en trygg person også er trygg på at de valgene han tar, er de rette. De blir de rette valgene fordi man våger å la dem være det. En person med stor selvtillitt, er ofte ikke den som er mest "tydelig" eller høyrøstet - han har ganske enkelt ikke behov for å bevise noe.

Kjæresten din har nok alvorlige problemer med seg selv for tiden. Din oppgave, ettersom du har bestemt deg for at du vil gå for dette forholdet, er å støtte ham alt du kan akkurat nå, og i en lang stund framover. Inspirer ham til å søke profesjonell hjelp til å løse opp i knutene. Du vet med deg selv at du ikke finner deg i hans reservasjoner overfor deg og de anklagene han fremsetter - det behøver du heller ikke gjøre når han har fått ryddet opp i sin usikkerhet og i de andre tingene han bærer på.

Det kommer ikke til å bli lett, og du må være forberedt på å gi mye av deg selv. Etter en stund vil han se hva du har gjort for ham og skjønne hva du betyr.

Lykke til videre!

Stine