Hvor langt er du villig til å strekke deg

[AnonymBruker]

Jeg opplever at folk rister på hodet over mitt valg.

Jeg jobber 50%. Har skjønt at 100% aldri vil bli aktuelt.

Jeg er noen ganger så sliten etter jobb at jeg knapt nok orker å spise. Jeg kan bare glemme trening etter jobb. Orker heller ikke å være sosial. Muligens at jeg orker litt prat i telefonen. Etter jobbdager så må jeg minst ha en dag hvor ingenting skjer. Jeg har kuttet ut hobby, lesing, musikk og tv. Jeg klarer ikke like mye i huset som før. Tar det på fridager og da det mest nødvendige.Jeg velger å legge meg veldig tidlig for å få nok søvn og klare jobbdag derpå.

Folk rundt meg mener at jeg bør uføretrygde meg (kunne sikkert fått det greit pga kronisk sykdom). De mener at jeg betaler en for høy pris og gir avkall på det å leve.

Hvor langt hadde du vært villig til å strekke deg?

[TøydukkeAnna]

Ganske langt, men kanskje ikke så langt som du beskriver. Hvis jeg ikke hadde hatt tid/overskudd til å være sosial, eller spise eller lese bok/se på TV hadde jeg nok funnet en annen løsning. Men skjønner veldig godt at du vil beholde jobben, går kanskje litt på det å føle at du bidrar?

[Nevian]

Hva jobber du med? Er det pga denne sykdommen at du blir så sliten?

[Gjest Badabing]

Ikke så langt som du beskriver i alle fall. Det å jobbe gjør at man føler mestring, og derfor ville jeg nok forsøkt å jobbe litt. Om det derimot hadde ført til at jeg ikke kunne ha et tilnærmet normalt liv ved siden av, ville jeg valgt en mindre stilling eller uføretrygd som siste utvei. Fritid, venner, familie og egen helse vil stort sett alltid gå foran jobb for min del, selv om jeg selvfølgelig ønsker meg en karriere og håper å kunne lykkes. Det å jobbe er for meg positivt for min psykiske helse, men hvis min fysiske helse ville blitt mye dårligere, måtte jeg jo satt det opp mot hverandre.

[Ego]

Jeg ofrer gjerne sosiale sammenkomster og fritidsaktiviteter, men om det går så langt at jeg ikke klarer lage meg mat eller gjøre iallfall et minimum av husarbeid så roer jeg ned.

[Anglofil]

Jeg er villig til å strekke meg veldig langt, så lenge det ikke går utover det å gjøre enkle oppgaver hjemme, slik som å lage mat eller ta en oppvask. Nå tenker ikke jeg på at man er sliten en og annen dag og ikke orker å lage middag, jeg tenker mer på hvis dette er noe som skjer hver eneste dag, hele kroppen verker og alt handler om å overleve, ja da ville jeg nok ha prøvd å få meg enten en annen jobb eller hjelp andre steder.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

jeg ofret det sosiale, hobbyer, å stelle meg selv, å spise og å sove.

til slutt besvimte jeg på jobb gang på gang, og ble lakt inn på sykehuset farlig underernært.

etter 2 uker på sykehuset kom jeg hjem med full sykemelding.

jeg begynnte i terapi, og jeg er heldig hvis jeg noen gang kommer tilbake i jobb igjen.

alt jeg ville var å være normal, være frisk og jobbe som de fleste andre

jeg viste godt jeg var for syk fra begynnelsen av men trodde at hvis jeg overså sykdomene mine ville jeg bli normal til slutt, bare jeg sto på.

[AnonymBruker]

Jeg opplever at folk rister på hodet over mitt valg.

Jeg jobber 50%. Har skjønt at 100% aldri vil bli aktuelt.

Jeg er noen ganger så sliten etter jobb at jeg knapt nok orker å spise. Jeg kan bare glemme trening etter jobb. Orker heller ikke å være sosial. Muligens at jeg orker litt prat i telefonen. Etter jobbdager så må jeg minst ha en dag hvor ingenting skjer. Jeg har kuttet ut hobby, lesing, musikk og tv. Jeg klarer ikke like mye i huset som før. Tar det på fridager og da det mest nødvendige.Jeg velger å legge meg veldig tidlig for å få nok søvn og klare jobbdag derpå.

Folk rundt meg mener at jeg bør uføretrygde meg (kunne sikkert fått det greit pga kronisk sykdom). De mener at jeg betaler en for høy pris og gir avkall på det å leve.

Hvor langt hadde du vært villig til å strekke deg?

Ganske langt. Jeg har strekt meg langt med kronisk sykdom,helt til jeg møtte veggen.

Det har resultert med 1 års sykemelding.

Jeg skal tilbake til jobb,gså 100 prosent.

Hjemmetilværelsen blir ensom,ingen inputt,ingen kolegaer. Jeg må jobbe.

ufør blir lite penger. Medisin hjelper mye,også trening.

Skal sies at det ble funnet en annen diagnose også,da sykemld kom