Voffsen og den skumle pipeleken.

[Gjest Donna]

Hunden min har en liten oransj pinnsvin-pipeball. Denne har han aldri likt noe særlig. Tror faktisk han er litt redd den. Lille pysen *ler*. Når jeg holder de på gulvet og beveger den litt sånn vaggende mot han som om den går- så står han og ser mistroisk på den med skeptiske øyenbryn, og ørene løftet (så godt det lar seg gjøre med hengeører da*ler*). Så rygger han- og sparker bakover med bena og rygger mens han knurrer og lager klagende lyder. Noen ganger så tar han sats og hopper med samlede labber for å prøve å treffe den. Så biter han i den - og vemmes - for han liker ikke de knudrete piggene. Han er skikkelig tøff en stund og fillerister den - så kommer han plutselig på at han egentlig var redd - og slenger den foraktlig fra seg igjen.

hvis jeg holder den på fanget og gjemmer den for han - så sitter han spent og venter. Og når den da "titter frem" så tramper han med bena og barsker seg. Har veldig lyst å ta den - men tørr ikke helt. Det er komisk å se på Npen ganger så tar han sats og hopper etter den og småboffer, men når den kommer mot han så er det fali' igjen.

Rare lille hunden min, redd en liten pipeleke *ler*... hvis vi leker på gulvet så pleier han å søke tilflukt vedsiden av meg så er vi liksom to mot en*ler*....Tror ikke han forstår at det er meg som faktisk styrer leken :o

Andre som har artige historier?

[Leo]

Jeg har aldri vært noen stor "fan" av pipeleker, men Voffe fikk en lilla gummipølse til jul som piper (Pølsen er i helstøpt gummi, men den har øyne og en slags kumønstret "vest". Ser helt sinnsyk ut ). Det han synes er morsomt nå er å løpe rundt med pølsen i munnen mens han biter på den slik at den piper. Det er tydeligvis kjempegøy. Av og til legger han pølsen ned på gulvet og så dytter han den mot meg med snuten. Akkurat rett før jeg skal ta den snapper han den til seg igjen. Han tror altså at jeg synes pølsen er kjempefin og at jeg også gjerne vil ha den.

Når han får griseører bruker han alltid en del tid på å forsøke å gjemme det før han begynner å spise på det. Ikke helt lett å grave ned griseører på parkettgulv, men han er kreativ; For ikke lenge siden fant han en tom DVD-boks på gulvet (En sånn som rommer flere DVD-er). Griseøret ble puttet nedi der hvor DVD-ene skal være og så brukte han snuten til å få vippet lokket på plass. Da han så at vi så hvor han gjemte det, var han rask til å vippe lokket av igjen av og ta griseøret. Det ble så trygt gjemt under teppet bak spisebordet hvor han trodde at vi ikke kunne se ham. (Vi pleier jo vanligvis å ta grisørene fra ham for å spise dem selv... :blunke:). Vi lo så vi gråt.

[Gjest Donna]

hehe så morsomt

Min tror at det går an å grave ned tyggeleker i sofaen. Hos meg går det an - for jeg har tepper i den. han driver og romsterer og kaver på for å få de trygt gjemt bak puter og teppe *ler*- og jeg er like irritert hver gang - for det er jo ikke akkuratt sånn "sofainventar" er ment å bli brukt.

Han prøvde dette hjemme hos mine foreldre også - men det gikk ikke - der var det skinnsofa. (Desverre for han så var den helt ny- og han ble jaget på gulvet med brøl og baluba)

Noen ganger så finner han ingen plass å gjemme det, Da går han rundt med tingen i munnen og klager og jamrer seg og oppsøker meg rastløst for å se om jeg han hjelpe til med å finne et sted. Desverre så pleier ikke mine forslag å være gode nok - så han er kjapp til å hente igjen. Da han kunne høre- så var det nok at jeg spurte hvor beinet/ballen/tauet var - så bare tenkte han noen sekunder - og hentet gjenstanden der hvor han hadde lagt den. Dette viser at de er smarte dyr som forstår og kan tenke tilbake.

En periode da han var valp så hamstret han leker. Kunne holde på i ivigheter med å få plassert to i munnen på en gang. Etter hvert så lærte han hvilke som gikk å bære sammen og ikke. *ler* jeg har et komisk bilde av han - der han bærer en lekering og en myk ball samtidig .

[Leo]

Jeg har jo et utall historier, jeg da...

En annen "sport" er å gjemme seg for meg. Man skulle tro det var umulig for en hund å gjemme seg i en leilighet på 80 kvm., men jo da. Han finner er lurt sted og så lar han meg gå rundt og rope og lete. Sist hadde han kilt seg på baksiden av noen pappesker som står under sengen på gjesterommet. (Selv om jeg kikket under sengen, kunne jeg ikke se ham). I sommer dukket han frem fra en pappeske i boden på verandaen. (Døren sto naturligvis oppe) og en annen gang på nederste hylle i et klesskap bak noen skoesker. Han lar det gå 10 - 15 minutter og så dukker han frem så fornøyd som bare det. Hadde jeg ikke vist bedre ville jeg trodd at han tenkte "Hi-hi. Nå lurte jeg deg godt!"

[Gjest Anonymous]

Hehe ... har det veldig sånn her også. Og hver gang han får en ny leke, er han så stolt som bare det. Går rundt og bærer på leka støtt, og synes livet er helt ok. Så teppet han pleier å ligge på på gulvet, så pleier han å grave det ned, og grave for å gjemme det for meg. Jeg får ikke lov til å komme i nærheten av den leka. Men da han har hatt den en stund, så er det greit - da kan jeg komme i nærheten av den, uten at han gjemmer den.

Ellers kan han prøve å dytte hodet sitt bak sofaen. Og venter til jeg går, så da kan han komme ut igjen. Så går han evt. mot kjøkkenet, og titter på meg, og da jeg reiser meg opp, løper han inn på stua igjen for å gjemme hodet sitt bak sofaen.

Også har vi den klassiske "hei-bein-og-hva-du-er! Deg-skal-jeg-bjeffe-og-danse-krigerdans-med!" Der leka ligger på gulvet, og han hopper og spretter og skal drepe denne leka. Og da han har den, så slenger han den rundt seg. Så danser han da han har fått tak i den igjen. Dvs. han snurrer rundt og rundt.

Rare dyr.