Jeg er redd for å dø

[Crissy1986]

I oktober fikk jeg vite at det var noe som ikke stemte med hjertet mitt, sikkert ikke noe å bekymre seg om var ordene som ble sagt. Men etterhvert som dagene gikk ble jeg dårligere og dårligere, det førte igjen til sykehusinnleggelse og masse forskjellige tester. Det viste seg at det var noe å bekymre seg for alikavel. Nå har jeg vært inn og ut av sykehuset siden oktober. Jeg har sikkert prøvd 10-15 forskjellige hjertemedisiner uten noe særlig virkning.

Og med det kommer tankene. Tenk hvis ingen medisiner vil hjelpe? Tenk hvis jeg dør?

Jeg er 25 år, forlovet og mamma. Jeg pleide å være positiv, lykkelig og glad i livet, nå er jeg bare en deprimert reddhare.

Det som skremmer meg aller mest med døden er at jeg blir å forlate sønnen min, mannen min og familien min om jeg dør. Jeg vil ikke at min nydelige lille gutt skal måtte vokse opp uten mamman sin! Jeg vil se han vokse opp og en dag kanskje få barn selv. Jeg vil våkne opp ved siden av mannen jeg elsker hver dag og aller mest av alt, så vil jeg ikke være redd lenger.

[eva-80]

Fy farao, stakkars deg, det må være helt forferdelig å leve med disse tankene så ung som du er

Men hva sier legene hva som er gærli? Har du evt prøvd å bytte sykehus å få behandlig annet sted..... evt privat?

Jeg håper du blir snart frisk og forsette livet ditt der du slapp før du ble syk

[Strikkemamma]

Så sterk lesning Crissy Vet ikke hva jeg skal skrive, for det er ingen ord i verden som kan få deg til å føle deg bedre i en slik livssituasjon. Men ikke gi opp håpet, det er mange som heier på deg!

[Crissy1986]

Jeg har symptomer som ligner på CPVT, men en gentest viste at det ikke var det. Ekspertene på St.Olavs og Rikshospitalet sier at jeg er en "hard nøtt" å knekke og de har ikke sett lignende før, dessverre Så jeg får nok den beste pleie det er å få, men det er veldig tungt når ingenting hjelper og jeg ikke kan gjøre hverdagslige ting som å f.eks. gå tur med sønnen min. Tusen takk for omtanken

[miaw]

Selv om jeg ikke kjenner deg, så skal du vite at jeg heier på deg!

Sender deg en god klem!

[Sykepl.student]

Går du rundt og bærer på denne frykten alene, eller har du fortalt det til noen? Kjæreste, annen familie, venner? Det er en stor bør å bære alene, spesielt med tanke på alt du har vært igjennom. Selv om familie og venner er uvurderlige i en slik situasjon, så kan de komme litt til kort med tanke på å hjelpe deg med frykten. Kanskje en psykolog kunne vært noe?

Stå på Crissy, dette klarer du

[Crissy1986]

Går du rundt og bærer på denne frykten alene, eller har du fortalt det til noen? Kjæreste, annen familie, venner? Det er en stor bør å bære alene, spesielt med tanke på alt du har vært igjennom. Selv om familie og venner er uvurderlige i en slik situasjon, så kan de komme litt til kort med tanke på å hjelpe deg med frykten. Kanskje en psykolog kunne vært noe?

Stå på Crissy, dette klarer du

Jeg vet at det ikke har vært lett for min kjære heller, så jeg har nok ikke luftet alle følelsene mine. Han vet at jeg er redd for at ingen medisiner skal virke og at jeg er redd for å kanskje ikke leve til jeg er gammel å grå, men han vet ikke hvor redd jeg er og hvor mye jeg tenker på det. Han vet ikke at jeg gråter meg i søvn flere ganger i uken og at jeg vurderer å skrive et brev til sønnen min sånn i tilfelle jeg dør tidlig. Uff, jeg burde nok snakke med en psykolog ja

Endret 22. mars 2012 av Crissy1986

[Crissy1986]

Selv om jeg ikke kjenner deg, så skal du vite at jeg heier på deg!

Sender deg en god klem!

Tusen takk!

[Crissy1986]

Så sterk lesning Crissy Vet ikke hva jeg skal skrive, for det er ingen ord i verden som kan få deg til å føle deg bedre i en slik livssituasjon. Men ikke gi opp håpet, det er mange som heier på deg!

Tusen takk :)

[LongKissGodnight]

Sterk historie. Skjønner det r mange tanker som svirrer rundt situasjonen din. Tror det er viktig av deg å ikke miste håpet i en slik situasjon som du er i nå. La familien din blir der du henter krefter til å kjempe videre,holde ut og tenke at det vil gå br videre. Tenk på framtiden og den tiden dere skal dele sammen. Håper at legen i mellomtiden kan finne en rette medsinene som vil fungere for deg.

[AnonymBruker]

Har du snakket med hjertespesialistene om dette? De kan kanskje si noe om prognosen?

Min erfaring er at det er bedre å vite, uansett hva svaret blir. Stort sett er ikke svaret man får verre enn det man frykter. Jeg har ikke vært alvorlig syk selv, men har hatt et barn med alvorlig sykdom. Jeg syntes det hjalp å prate med de som kunne mest om sykdommen, og få ærlige svar på alle mine spørsmål.

Sender deg en klem og håper det ordner seg!

[Rumle]

Dette var sterkt å lese. Må være utrolig vanskelig for deg dette.

Håper legene finner en medisin som passer for deg.

Ønsker deg alt godt for framtiden! Stor

Endret 3. april 2012 av Rumle

[Heart]

Jeg vet at det ikke har vært lett for min kjære heller, så jeg har nok ikke luftet alle følelsene mine. Han vet at jeg er redd for at ingen medisiner skal virke og at jeg er redd for å kanskje ikke leve til jeg er gammel å grå, men han vet ikke hvor redd jeg er og hvor mye jeg tenker på det. Han vet ikke at jeg gråter meg i søvn flere ganger i uken og at jeg vurderer å skrive et brev til sønnen min sånn i tilfelle jeg dør tidlig. Uff, jeg burde nok snakke med en psykolog ja

Jeg er enig med Sykepl.student om at du bør snakke med din forlovede om hvordan du egentlig har det. Du bør absolutt lufte alle følelsene dine, og gi ham sjansen til å være til støtte for deg.

Tenk også over det som AB nr. 11 skriver om å få mest mulig detaljer fra legene. Det kan faktisk hjelpe. Hvis legene hadde trodd at du var i umiddelbar livsfare, ville de helt sikkert sagt det til deg allerede, og lagt deg inn til observasjon. Det er ille nok å ha en alvorlig sykdom, om du ikke også skal bekymre deg for scenarier som kanskje er veldig usannsynlige.

Jeg håper de snart finner ut hva som er galt og hvordan det skal behandles. Det er utrolig hva man idag kan behandle, reparere og til og med bytte ut i menneskekroppen, så jeg synes du skal se for deg at dette kommer til å ende bra.