Trenger du motivasjon akkurat nå?

[AnonymBruker]

Da er vi kanskje to

Jeg går på BI, og fagene jeg har er superspennende - dette er noe jeg vil ha kompetanse i - dette er noe jeg vet at jeg absolutt kan klare - og dette er noe for meg!

Men nå for tiden har jeg plutselig følt meg litt annerledes. (Dette interesserer meg fremdeles - Don´t misunderstand), men jeg føler meg så sliten psykisk og fysisk om dagen; og ikke så glad som jeg egentlig skulle vært..

Familie/Forhold: Har hatt litt problemer med typen; men det er i orden nå.. Det hender jeg av og til tenker på forholdet jeg og faren min har pga at jeg ble sammen med typen min. Har vært en del problemer med familien pga det, så jeg kommer aldri til å ha den samme holdningen mot faren min som tidligere. Alt er forandret på den fronten; jeg hater han kort og godt. Når jeg snakker til han,- gjør jeg det bare fordi jeg må; og det føles falskt når jeg er hyggelig eller når han ´´spiller´´ hyggelig mot meg.. Jeg blir altså noen ganger litt lei meg pga hvordan forholdet mellom oss plutselig har blitt bare fordi jeg har blitt sammen med en som er fra et annen land enn oss. Dem tror at det er over for leenge siden, men nei vi er fortsatt sammen og har fremtidige planer med hverandre...

Men tilbake til at typen min og jeg har hatt en stor krangel over en bagatell forrige uke; pga hvordan jeg har det nå, vil det ta litt tid før jeg kan virkelig ´´åpne øynene mine´´når jeg er med han og være ´´skikkelig forelsket´´ igjen. Altså å være like livlig som jeg var før. Nå føler jeg egentlig at jeg er lei alt.

Helsemessig: har jeg vondt i venstre kne og en annen ting med helsa jeg ønsker å sjekke ut fortest mulig; det kjeder meg at jeg ikke får jogget eller bevegd meg som jeg vil pga kneet mitt, for da tror jeg problemet hadde vært løst for lengst.

Skole:Jeg har ikke fått gjort så innmarrig mye med enkelte fag; og det er nettop det jeg må bli flinkere på akkurat nå; få trent på masse regneoppgaver i statistikk osv.

Kort og godt føler jeg meg ikke så glad, og er sliten i hele kroppen og psykisk. Jeg tenker for mye på ting! Det er akkurat det som er problemet. Jeg tenker for mye negativt ovenfor mine nærmeste når vi har hatt en krangel e.l.. Det må jeg slutte med.

Tidligere har jeg vært en superstudent og klart å gjøre masse på en dag og kartlegge skikkelig hva jeg skal gjøre per dag. Nå har jeg plutselig mistet den livlige studenten i meg. Det irriterer meg at jeg føler meg sånn som jeg gjør akkurat nå. Hvordan kan jeg få den tilbake?, tenker jeg nå

Jeg er ikke interessert i å høre ´´psykolog kan funke´´,- for sånt er bare tull! Det er ikke det jeg trenger. Det hjelper ikke, og jeg har ikke tid til sånt Jeg har ingen nærme personer som jeg stoler på som jeg kan snakke om sånne ting med; så det er derfor jeg skriver her.

Hvis dere er i nogenlunde samme situasjon som meg,- så har dere sikkert løst problemet på en annen måte, og fått deg selv på rett spor igjen Del det gjerne med meg! Trenger sart all motivasjon som det er mulig å kunne få

Takker på forhånd

[sarlum]

har vært i samme situasjon mange ganger, altså psykisk og fysisk sliten, å til tider lyst til å drite i hele skolegangen, pga forskjellige ting i privat livet, og noen ganger er jeg rett og slett bare lei..

Vanskelig å si akkurat hva som får meg ut av slike perioder, men det som bruker å hjelpe litt på dagshumøret er å finne på ting med venniner, elsker samboer å er ikke noe galt her, men det å komme seg ut av huset og bare prate masse jentevås er noe bra med:P Du skriver at du ikke har noen nærme personer du kan snakke, men hva med å finne på noe med studenter du går på skolen med? her sjer det alltid mye, å da kommer man alltids i snakk med nån:) eller jobbe med skolearbeid med noen, sosialt og du får god samvittighet skolemessig etterpå

Ellers bruker jeg å gjøre ting jeg ellers ikke tar meg tid til, som å vandre i byen (alene eller med venniner), lage mat (sånt som man ikke tar seg tid til i hverdagen), ser teite filmer, alt som du har lyst til å gjøre rett og slett..

vigtig med frisk luft foresten! blir alltid sittende mye inne, spesilet før jeg fikk samboer (han bodde 4 timer unna den gangen), var ikke alle forelesningene jeg tregte å gå på, så da ble jeg bare inne, dette ble bare en ond sirkel! For det hjelper virkelig å kle på seg, ordne seg og komme seg ut på skolen eller på butikken, være med andre mennesker osv, teite ting jeg ikke tenker så mye over der og da, men som jeg ser i ettertid hjelper mye!

Mer vet jeg ikke hva jeg skal si, alle har sine down perioder, å alle har sine måter å komme seg opp defra fra. Så lykke til! og husk at her er det alltid noen som vil lytte:)

[AnonymBruker]

Jeg tror hovedproblemet her er prioriteringen din. Familie er noe du alltid kommer til å ha, men du velger å ofre bort dette til fordel for denne gutten som nok ser veldig lovende ut nå, men som kanskje en dag vil være helt verdiløs for fremtiden din. Det er da man ser tilbake og ønsker at man hadde tråkket annerledes.

Det virker som om alt dette rett og slett tapper deg for energi, og suger livskraften ut av deg. Det ser ut som om dette har sammenheng med både konfliktene med gutte din, og familiesituasjonen du nå har. Se for deg en fremtid med kjæresten, hvor flere konflikter som dette vil oppstå. Er du sterk nok til å håndtere slikt når du faller så lett denne ene gangen? Det er vanskelig å si.

Jeg råder deg riktignok ikke til å avslutte forholdet med det første, men tenke litt over konsekvensene for valgene dine. Det finnes mange fisker i havet, men en ny familie er vel ikke det letteste å finne.

[AnonymBruker]

Jeg tror hovedproblemet her er prioriteringen din. Familie er noe du alltid kommer til å ha, men du velger å ofre bort dette til fordel for denne gutten som nok ser veldig lovende ut nå, men som kanskje en dag vil være helt verdiløs for fremtiden din. Det er da man ser tilbake og ønsker at man hadde tråkket annerledes.

Det virker som om alt dette rett og slett tapper deg for energi, og suger livskraften ut av deg. Det ser ut som om dette har sammenheng med både konfliktene med gutte din, og familiesituasjonen du nå har. Se for deg en fremtid med kjæresten, hvor flere konflikter som dette vil oppstå. Er du sterk nok til å håndtere slikt når du faller så lett denne ene gangen? Det er vanskelig å si.

Jeg råder deg riktignok ikke til å avslutte forholdet med det første, men tenke litt over konsekvensene for valgene dine. Det finnes mange fisker i havet, men en ny familie er vel ikke det letteste å finne.

Det var et litt for harskt råd for han er ikke en som er som ´´alle andre´´ gutter. Hele prosessen vår og alt som har skjedd har vært perfekt. Alt har skjedd til sin tid; og vi har vært sammen lenge. Det blir derfor ikke bare bare å kutte han ut.. Jeg har flere ganger blitt så sint på han at jeg flere ganger har sagt at det er over. Men han vil ha meg.. Og jeg klarer ikke gi slipp på han heller for han er ´´det beste som har hendt meg´´.

Det er bare synd at jeg føler vi krangler ofte over små bagateller. Jeg betyr uansett ubeskrivelig mye for han; og jeg har veldig stor innvirkning på han.. Vi har f.eks ikke prata på flere dager,- og denne gangen her er det han som er mer glad enn meg faktisk for at vi har prata sammen igjen. Det vil ikke gjøre livet enklere dersom jeg virkelig går fra han! Og så er det synd at det virker som om jeg ikke er helt på han nå etter enda en krangel... Men jeg satser vel på at jeg kommer opp igjen..? Ohh herregud for en vanskelig situasjon dette her;;;;; jeg er bare lei ass... Jeg vil være solstrålen igjen!

[AnonymBruker]

Det med familie har du helt rett i, absolutt absolutt. Men når det gjelder faren min så har jeg seriøst gitt han helt opp fordi han er veldig spesiell av karakter. En pest og plage rett og slett. En man fint kan klare seg uten.

Altså; I det ene øyeblikket er han snill som et lam, det andre sekundet er han en psycho devil bare fordi jeg har gjort noe som han ikke er vant til at jeg gjør,- eller noe jeg gjør som er ´´feil i hans øyne´´. Og det er ofte det som ødelegger meg noen ganger når jeg tenker på han,- jeg tenker på hvordan alt har blitt enda verre enn det han er fra FØR av FØR han fikk vite om gutten min. Jeg gir han opp fordi han er en psycho any ways,- så det hjelper ikke uansett om jeg er snill som en engel eller ikke. Jeg er bare grei når han er grei. Ellers unngår jeg han... Dette skulle jeg selvfølgelig ønskt kunne vært bedre. Min situasjon er nok som de fleste andre jenter som ikke drikker osv kan man si.. Jeg har min gutt å takke for at jeg kom meg over det helvete med å vise at jeg er voksen nok til å bestemme selv hva jeg vil gjøre, og at jeg kan komme hjem seint uten at dere behøver å si noe. Dette ønsker jeg ikke noen kommentarer på,- for dette er heldigvis ikke noe som skjer daglig :D Jeg bare nevner sånn kort og godt hvordan familiesituasjonen er.

Før pleide far og jeg å ha kjempe mange interessante samtaleemner å snakke om.. selv om han er så ustabil av natur når han blir sint. for bokstavelig talt NOTHING. Men i de gode tidene for å si det sånn,- så følte jeg meg veldig glad som alle andre døtre her i verden; om at de har et godt forhold til faren sin.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Men det må vel kunne gå an å komme seg opp igjen...

[AnonymBruker]

TS igjen hehe. Glemte forresten å si at jeg har sterke følelser for typen min også. At ikke bare han er sånn mot meg som jeg beskrev ovenfor hehe

[AnonymBruker]

Jeg skjønner, og han virker som en veldig flott gutt etter hvordan du har beskrevet han. Det er bare synd at man ikke kan få i pose og sekk i denne situasjonen, altså både kjærlighet og gode familiebånd. Kan jeg spørre hvor lenge dere har vært sammen? Hvis det er snakk om årevis, så er det jo klart at det er vanskelig å gi slipp, og sikkert ikke å foretrekke.

Jeg prøver bare å få frem litt flere synspunkter, slik at du selv kan drøfte deg frem til en grei løsning. Livet har man tross alt bare en gang, så det beste er å oppleve mest mulig lykke, med de valg og tilstander det fører med seg.

Jeg kunne selvfølgelig gitt deg råd som å trene, være med gode venner, finne en ny hobby, osv, men jeg tror ikke dette vil ha så mye å si akkurat nå. Å finne kjernen til problemet og ta det derfra, er mye bedre.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner, og han virker som en veldig flott gutt etter hvordan du har beskrevet han. Det er bare synd at man ikke kan få i pose og sekk i denne situasjonen, altså både kjærlighet og gode familiebånd. Kan jeg spørre hvor lenge dere har vært sammen? Hvis det er snakk om årevis, så er det jo klart at det er vanskelig å gi slipp, og sikkert ikke å foretrekke.

Jeg prøver bare å få frem litt flere synspunkter, slik at du selv kan drøfte deg frem til en grei løsning. Livet har man tross alt bare en gang, så det beste er å oppleve mest mulig lykke, med de valg og tilstander det fører med seg.

Jeg kunne selvfølgelig gitt deg råd som å trene, være med gode venner, finne en ny hobby, osv, men jeg tror ikke dette vil ha så mye å si akkurat nå. Å finne kjernen til problemet og ta det derfra, er mye bedre.

Åh jaa jeg vet, du har helt rett der smartie Jeg vil så gjerne finne en løsning fortest mulig! Plutselig hender det at jeg får tårer! Så ille er det for tiden.. Fikk det nå også - før jeg skrev inn dette innlegget.. Uff!

[AnonymBruker]

Åh jaa jeg vet, du har helt rett der smartie Jeg vil så gjerne finne en løsning fortest mulig! Plutselig hender det at jeg får tårer! Så ille er det for tiden.. Fikk det nå også - før jeg skrev inn dette innlegget.. Uff!

Også livssituasjonene våres er kanskje litt ulikt... han driver for seg selv og har et stort nettverk,- jeg har akkurat begynt å utvikle et nettverk,- jeg har selv ambisjoner og vil bli noe stort,- jeg vil ha masse livserfaring med alt,- akkurat som han og tre ganger mer. Men da vil jeg ikke at han skal være til hinder for meg. Og han har ingen grunn til å være et hinder. Det bare irriterer meg litt når han som person er en som alltid skal gå rundt og tro at han har rett og ditten datten. Han har ikke utdanning men likevel klarer han seg meget bra. Jeg føler det kanskje er litt konkurranse fra hans side, men på derimot støtter han meg og liker at jeg studerer ++. Jeg trenger tid til å få utviklet meg og la studiene og mine interesser gi meg en ny strålende tvist av meg selv. Men vil ikke kutte han helt ut av livet, for det er som sagt ikke bare bare.

[FrøkenDetektiv]

Du svarte ikke på hvor lenge dere har vært sammmen da.. Hehe.

For min del virker det jo som om dere har det bra på mange måter, men at noen ting selvfølgelig kan bli bedre. Spørsmålet er kanskje om fordelene veier opp for alle ulempene? Jeg syns dette er en spennende situasjon, og håper du finner et valg som du selv mener er best, det er jo det aller viktigste.

Men du sier at du blir litt småirritert over ting han gjør ol. Kan du tenkte deg noen underliggende årsaker for dette, eller er det bare snakk om noen litt dårlige dager?

Det er en del å ta tak i her, mange interessante innspill.

[AnonymBruker]

Problemet er at jeg føler meg ikke så ´´present´´ som jeg var før. Jeg var veldig energisk. Nå er jeg mer sliten og går med negative tanker nesten hele tiden. Nå føler det som om det tar litt overhånd noen ganger..

Jeg har det bra sosialt, har mange venner og blir fort godt likt,- men jeg føler at jeg selv kunne vært bedre i samtaler og selve energien i meg... jeg føler jeg oppfører meg som en femtiåring pga denne nedturen her...

Hvor mange ganger i livet skal man gjennomgå psykiske knekk ?! Herregud a hva har JEG gjort for å fortjene dette?! Det høres helt idiotisk ut; men det er fa*n meg det det er, og det er derfor jeg ikke føler meg glad! Jeg føler meg bare trist på innsiden selvom det ikke viser seg for andre som ikke kjenner meg så godt! Jeg har vært skikkelig passionate med typen min sånn før vi gikk dypt inn i forholdet,- og nå er det som om alle kranglene jeg har hatt generelt med familien og med typen min og alt det negative de har sagt til meg gjennom tidene (som de ikke mener seff) kaster en ´´skygge´´over meg! Og dette går ut over både skolegangen min (jeg orker plutselig ikke å gjøre noen ting når jeg kommer hjem) og over hvordan jeg er som person. føler meg på en måte ikke helt i live; har ikke helt den livsgleden, jeg er bare anspent, og alt det der..

Jeg vil ha meg selv tilbake! :/ But don´t know how!

TS

[Flynn]

Skjønner hvordan du har det! Jeg er utrolig deprimert akkurat nå fordi jeg ikke aner hva jeg vil med framtiden min. Jeg har unngått å søke på studier i lang tid, men i dag tvang jeg meg til å gjøre det, og nå er jeg bare forvirret og lei meg. Jeg er psykisk og fysisk sliten, akkurat som du beskriver det, og har bare lyst til å grave meg ned. Jeg er redd for at jeg ikke vil klare studiene, at jeg ikke vil få noen venner, og at jeg ikke vil komme meg inn i miljøet. Jeg synes også det er fryktelig skummelt å skulle starte med et studie helt alene, uten noen av vennene mine. (De fleste av dem reiser til Trondheim for å studere, men jeg vil bli her i Oslo... Jeg liker meg best her) Har det siste året bare jobbet for å spare meg opp litt penger, jeg ble ferdig med videregående våren 2011, men nå er det liksom forventet av de rundt meg at jeg må begynne å studere. Nå har jeg visst hatt "nok pause" og nå må jeg vokse opp. Men jeg vil ikke... Jeg vil bare grave meg ned og forsvinne... Dette spiser meg helt opp