Føler meg som en fæl mor!

[AnonymBruker]

Vi har nå en tulle på snart 6 mnd. Etterhvert som tiden er gått har jeg blitt UTSLITT. Trodde det skulle gå bra, men jeg HATER Å VÆRE I PERMISJON. Er ikke mange månedene igjen, men jeg takler ikke mer. De siste dagene(ukene) har jeg prøvd å ta med tulla ut hver dag så jeg slipper å høre på sutringa. Skal alltid sitte på fanget og jeg føler hun er kravstor og klengete. Jeg er så møkk lei. I dag knakk jeg sammen og har gråti nå i flere timer. Att på til kranglet med samboeren. Han tar med tulla ut på tur så jeg får slappet av, men han mener at det er min feil at hun gråter siden jeg tar henne med ut hele tiden. At hun blir stresset av det.

Jeg biter tenna sammen når hun drar meg i håret eller tar tak i annsiktet mitt. Jeg klarer ikke å kjenne glede. Vi har det økonomisk trangt så det tærer på det også. Forholdet skranter og jeg føler at jeg ikke høører til i min egen kropp.

Jeg klarer ikke å se noe positivt i noe. Jeg gråter når hun smiler til meg. Føler meg som tidenes verste mor som klarer å bli sint på en så vakker skapning.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er helt ferdig og føler ingen mammalykke så lenge jeg ikke holder oss i aktivitet så jeg slipper griningen hennes.

[Gjest sjoko]

Jeg har ett råd: søk hjelp! Gå til helsesøster og fortell akkurat hvordan du har det. Det høres ut som tegn på fødselsdepresjon, og da er det helt nødvendig å få hjelp snart. Ikke gå med dette alene, men snakk med noen. Det er faktisk ikke så uvanlig, og helsesøstre har som regel god kunnskap om det. Kanskje det er nok å ha noen å snakke med og støtte seg til. Uansett kan du få hjelp med hvor du skal henvende deg videre. Jeg har hatt det som deg, og det er så vondt. Det kommer til å gå bedre, men det er viktig at du ikke stenger deg inne.

Forresten: Det er vanlig at babyer gråter, og jeg tror ikke det er fordi du tar henne med deg rundt om kring. Ikke tro at du må sitte hjemme hele tiden, men dra ut og treff folk. Babyer har godt av å sosialisere litt de og

[Havbris]

Du er ikke den eneste kvinnen i verden som har kjent det slik. De færreste er helt forberedt på hvordan tiden etter at barnet kom, påvirket psyken og samlivet.

Ta kontakt med helsestasjonen og få deg en prat med helsesøter der eller en annen fagperson.

Hvis forholdet skranter så kan dere jo også vurdere å melde dere på et samlivskurs for nybakte foreldre:

http://www.bufetat.no/godtsamliv/

Søk deg hjelp til å finne måter å komme ut av dette på.

[O'hara]

Få hjelp!!

Det kan være svangerskapsdepresjon, noe som ikke er så uvanlig som folk tror.

[Gjest Carmen.]

Jeg er sikker på at du er en god mamma, det r jo derfor du skriver et innlegg her, det er jo derfor du gråter og er lei deg, alt pga den lille tulla som du sier:) Er helt normalt det, kommer også til å gå over , men trenger bare litt tid.. Snakk med samboer om hva du føler, kanskje vise han dette innlegget?? sån at han føler med deg, og ikke bare skylder på deg. i slike perioder trenger man støtte fra folk rundt seg...

Endret 21. mars 2012 av Carmen.

[AnonymBruker]

Føler meg så misslykket. helt plutselig.

Jeg sa jeg var utslitt og var på randen til å klikke. Istedenfor å møte meg med forståelse så ble jeg møtt med " hva hadde du forventa??" Han er nok sliten selv, men utrolig sårende. Har jeg misslykka fordi jeg ikke er sterk nok? Biter folk virkelig "bare" tenna sammen og sier sånn er det?

Jeg klarer rett og slett ikke det.

Jeg er ikke en person som setter seg ned og prater om slike ting med andre. Klarer liksom ikke å få ut den første bokstaven.

[~white lady~]

Vi har nå en tulle på snart 6 mnd. Etterhvert som tiden er gått har jeg blitt UTSLITT. Trodde det skulle gå bra, men jeg HATER Å VÆRE I PERMISJON. Er ikke mange månedene igjen, men jeg takler ikke mer. De siste dagene(ukene) har jeg prøvd å ta med tulla ut hver dag så jeg slipper å høre på sutringa. Skal alltid sitte på fanget og jeg føler hun er kravstor og klengete. Jeg er så møkk lei. I dag knakk jeg sammen og har gråti nå i flere timer. Att på til kranglet med samboeren. Han tar med tulla ut på tur så jeg får slappet av, men han mener at det er min feil at hun gråter siden jeg tar henne med ut hele tiden. At hun blir stresset av det.

Jeg biter tenna sammen når hun drar meg i håret eller tar tak i annsiktet mitt. Jeg klarer ikke å kjenne glede. Vi har det økonomisk trangt så det tærer på det også. Forholdet skranter og jeg føler at jeg ikke høører til i min egen kropp.

Jeg klarer ikke å se noe positivt i noe. Jeg gråter når hun smiler til meg. Føler meg som tidenes verste mor som klarer å bli sint på en så vakker skapning.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er helt ferdig og føler ingen mammalykke så lenge jeg ikke holder oss i aktivitet så jeg slipper griningen hennes.

Uff, høres ikke greit ut, for noen av dere.

Virker om du sliter med en mild depresjon for tiden. Dårlig økonomi tærer på de fleste forhold, har vært der selv.

Når begynner du å jobbe/studere igjen? Det vil som regel hjelpe å komme seg ut av huset og gjøre noe annet enn å bare være mamma.

Kan samboeren din ta resten av permisjonen?

Går du på noen form for aktiviteter med babyen din, som åpen barnehage (den er veldig populær her jeg bor,) babysang, babysvømming eller barselgruppe?

Det hjelper på humøret å ha planer, noe å gå til. Og treffe andre og være sosial. Babyen din har også godt av å treffe andre mennesker.

Pass også på å få tid til deg selv uten babyen. Treff venninner, dra på shopping eller bare gå en tur med iPoden.

Det med at du føler babyen din er klengete, kan komme av at hun prøver å få kontakt med deg på et følelsesmessig plan.

Når man er deprimert kan man lett trekke seg inn i seg selv, bli veldig selvbevisst og mindre opptatt av de rundt seg.

At hun blir stresset av å bli tatt med ut tror jeg ikke på. Unger har godt av å kommer seg ut, om det så bare er en trilletur. Frisk luft er bare bra, og dere treffer kanskje andre ute også.

Dere bør uansett gjøre noe med situasjonen. Du og samboeren din må sette dere ned og snakke sammen. Han må bli involvert i hvordan du føler det nå, for det er ikke bra for babyen deres sånn som situasjonen er nå.

Babytida går så utrolig fort, og det er lett å se tilbake og angre på at man ikke tok bedre vare på den tida.

Du skriver at du ikke kjenner noen glede, men ved å endre på situasjonen (sambo tar resten av permisjonen, du kan begynne å jobbe?) eller at du begynner å gå på ulike aktiviteter og er sosial, kan få fram gleden og den kjærligheten du egentlig føler for babyen din.

Masse lykke til!

[Gjest Carmen.]

Føler meg så misslykket. helt plutselig.

Jeg sa jeg var utslitt og var på randen til å klikke. Istedenfor å møte meg med forståelse så ble jeg møtt med " hva hadde du forventa??" Han er nok sliten selv, men utrolig sårende. Har jeg misslykka fordi jeg ikke er sterk nok? Biter folk virkelig "bare" tenna sammen og sier sånn er det?

Jeg klarer rett og slett ikke det.

Jeg er ikke en person som setter seg ned og prater om slike ting med andre. Klarer liksom ikke å få ut den første bokstaven.

Når dere begge er slitne, så hjelper det ikke bare å være stille å fortsette å være sure å slitne. Sett deg ned og prat med ham ordentlig, fortell han at du er sliten, at det er vanskelig for deg, og fortell ham at du skjønner at han også er det.. Prøv å finn en løsning..Det er mange som går igjennom dette, men som klarer seg fint tilslutt.

[AnonymBruker]

Vi har babysvømming hver mandag, babysang annhver onsdag og ellers går jeg turer med noen fra gruppa eller trener på kvelden noen ganger i uken om jeg får tid.

Kan selvsagt snakke med sambo om at jeg går i jobb så kommer jeg heller tilbake i permisjonen når han er ferdig med sin f.eks. Det hadde jo vært deilig.

[Galadr1el]

Snakk med helsestasjonen! Jeg hadde/har en fødselsdepresjon og fikk hjelp der, jeg fikk time hos en psyk.sykepleier som jeg gikk til jevnlig og det hjalp meg veldig, veldig mye. Og de hadde et skikkelig lavterskeltilbud som jeg gikk til også, familiegruppe. Mammaer og barn som har slitt med ett eller annet.

Og min snupp blir sur hvis vi er inne, hun vil og trenger å komme seg ut for å se folk, luft, liv og røre!

Snakk med noen om dette, det er så viktig! Du er en god mamma som har innsett at du trenger hjelp og det er viktig at du får det.

*stor klem*

[Gjest Annaires]

Kan ikke samboern ta over resten av permisjonen da? Då får du kommet deg tilbake i jobb?

[makkapakka]

Du og babyen/ungen blir drittlei til tider og særlig i alderen 6mnd til 1 år. Må huske på at ungen blir lei av deg også.

Virker som du skyver ungen fra deg og ungen er desperat etter å få nærhet og kos og derfor blir sutrete.

Dessuten merker ungen stemningen din, har du det ikke bra så kan det være nok til at ungen føler seg utilpass utrygg og klengete.

[AnonymBruker]

Jeg tør påstå at du er i det "verste" stadiet nå, TS. Har vært der selv. Flere runder med helsesøstre, mor-barngruppe og så videre. Om du ikke klarer å snakke så mye om dette med folk face to face, kunne det kanskje være en ide å skrive et brev til helsesøster om det? Det virker jo som om at du klarer å formulere deg godt skriftlig her, så det kan hende det er best for deg i starten. Det er kanskje en lang prosess du så vidt har begynt på, men det er godt du har tatt det første steget i alle fall. Selv om det "bare" er å snakke med oss andre totalt ukjente på nettet. Vit at du ikke er alene. 1 av 10 har faktisk fødselsdepresjon. Desverre er det få som snakker om det høyt. Personlig synes jeg det er flott at kjendiser nå de siste årene har begynt å snakke mer om det. Det tror jeg er med på å gjøre det mindre tabubelagt. Tar du D-vitaminer, forresten? Og får du i deg jern? Folsyre kan også være svært bra til å få opp energrien. Jeg ønsker deg masse lykke til videre.

[AnonymBruker]

Føler meg så misslykket. helt plutselig.

Jeg sa jeg var utslitt og var på randen til å klikke. Istedenfor å møte meg med forståelse så ble jeg møtt med " hva hadde du forventa??" Han er nok sliten selv, men utrolig sårende. Har jeg misslykka fordi jeg ikke er sterk nok? Biter folk virkelig "bare" tenna sammen og sier sånn er det?

Jeg klarer rett og slett ikke det.

Jeg er ikke en person som setter seg ned og prater om slike ting med andre. Klarer liksom ikke å få ut den første bokstaven.

Det der med å plutselig føle seg mislykket kjenner jeg meg igjen i. Jeg følte meg som verdens verste mamma og at alle kunne se det og at jeg syns synd på barnet mitt som hadde fått en sånn mor.

Jeg klarte heller ikke snakke om det... det ble egentlig oppdaget tilfeldig, jeg trodde mannen min var gått og begynte å gråte, så hadde han glemt noe og kom tilbake.... Jeg orket ikke tanken på at noen skulle vite hvordan jeg hadde det og vile ikke søke hjelp for slike tanker er jo bare sjukt tabu!! Men mannen min skar gjennom og tok kontakt med helsesøster, og slik gikk det slag i slag. Er helt fin nå, og vurdere til og med en til.. Men da skal jeg IKKE ha permisjon ett helt år.

Jeg oppdaget mye om meg selv.. det er ikke alle som eeeelsker å være i permisjon og hater å måtte begynne i jobb igjen... men ofte så får man inntrykk av at alle trives med å gå hjemme og da er det vanskelig å si at du ikke trives med det.

Snakk med helsesøster, hun vet nok en del om det du går gjennom, det er mye fokus på fødselsdepresjon i våre dager, og jo tidligere du får hjelp, jo bedre er det for deg.