Ulikt forhold til stebarn

[AnonymBruker]

Mannen min har to barn fra tidligere (med samme mor) der det er ganske stor aldersforskjell på barna. Den eldste var hormonell tenåring som hatet alle voksne - og steforeldre spesielt - da jeg kom inn i bildet, mens den yngste var et yngre barn som stilte seg åpen til meg som person. (For orden skyld: Det hadde vært slutt mellom foreldrene i flere år før jeg ble sammen med faren deres)

Dette har ført til at jeg har fått et veldig godt forhold til den yngste, jeg er som en nær tante eller en reservemor, selv om yngste nå også er blitt tenåring og hormonell. Den eldste tålte ikke synet av meg mesteparten av tida de første årene, så der har jeg aldri klart å skape et ekte og nært forhold. Vi har hatt gode øyeblikk opp igjennom, men de dårlige øyeblikkene har nok overskygget de gode.

I dag har jeg og den eldste (som nå er ung voksen) et helt greit forhold. Det virker som h*n synes det er greit at jeg er sammen med faren, for h*n henvender seg minst like mye til meg som til faren når h*n er på besøk. Vi kan snakke og le sammen, og for en utenforstående så kan det se rent så idyllisk ut.

Det som bekymrer meg litt er at selv om vi har et fint forhold på overflaten, så er jeg redd dette ikke stikker så veldig dypt. Jeg synes det er vanskelig å være like naturlig og avslappet sammen med den eldste som med den yngste, og jeg er redd den eldste skal føle at jeg forskjellsbehandler dem. Det gjør jeg jo også, noe som er naturlig med tanke på aldersforskjellen. Hittil er på en måte ujevnhetene i mitt forhold til stebarna kamuflert av aldersforskjellen.

Men når den yngste også blir voksen er jeg redd forskjellene vil bli mer tydelige. Den yngste vil antakelig ha lettere for å ta kontakt med meg på eget initiativ, og derfor er det også lettere for meg å ta kontakt på eget initiativ tilbake. Med den eldste tror jeg det føles mest naturlig for begge parter (både meg og "barnet") at det er far som står for kontakten. Jeg er redd for å trenge meg på og virke masete/innpåsliten overfor den eldste, men føler meg som en tryggere voksen overfor den yngste.

Er det noen som kjenner seg igjen i denne situasjonen, fra ene eller andre siden? Har dere noen tanker om hvordan jeg bør gripe dette an? Bør jeg snakke med den eldste om dette (noe jeg er redd vil føles litt kleint for begge parter) eller bare la ting utvikle seg naturlig, selv om det blir skjevt?

Jeg vil gjerne være litt i forkant på dette og unngå at det oppstår såre følelser senere som kan skade forholdet mellom oss enda mer på sikt.

[Gjest Gjest]

Ville ikke sett på dette som et problem. Har dere felles barn? I såfall vil de også bli en naturlig inngangsport til kontakt med den eldste..

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, men har desverre ingen gode råd og komme med. Her er ikke barna voksne ennå, 5 års forskjell på barna,men jeg merker godt at jeg og den yngste har et annet forhold enn det jeg har med den eldste.