Problemer hjemme

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem med dette innlegget, men jeg har hvertfall mye problemer hjemme med foreldrene mine. Det er sånn at det er vanskelig for meg å bo hjemme til tider.

Jeg er 17 år, og er lærekandidat gjennom ot og nav, og får 1300kr annenhver uke. Ikke mye altså.

Dette blir forresten ganske langt, så det er sagt.

I tillegg sliter jeg mye med depresjoner, som jeg ikke føler at foreldrene mine tar alvorlig.

Jeg har prøvd å snakke med de, men jeg har et veldig anstrengt forhold til min mor. Vi kan være gode venner, men vi er ikke åpne med hverandre. Og når jeg har prøvd å snakke med hun, virker det som at hun tenker at ''åja, du er litt lei deg for tiden du, det var trist'' og ferdig med den saken liksom.

Virker som at for hun, finnes det ikke psykiske sykdommer, og om det gjør det, er det ikke noe som skal snakkes om. Dette er jeg veldig sliten av, fordi det er perioder der jeg er så langt nede at jeg har slitet med selvmordstanker, selvskading, og ikke orker annet enn å ligge i senga hele dagen. Depresjonen går jo utover det fysiske også.

Det ender ofte i store krangler som handler om hvor mislykket, lat og selvsentrert+++ jeg er. Dette hjelper ikke akkurat mye, når jeg allerede sitter med de tankene.

Vi har til tider heftige krangler om småting, der hun fyrer opp om ingenting. Jeg kan vel gjerne innrømme at når jeg blir sur når vi krangler, kan jeg kanskje dra strikken litt langt til tider, det er jeg klar over selv. Dette gjelder forsåvidt begge foreldrene mine. Men jeg vil si at som foreldre, så drar de den mye lenger enn hva de skal, og hva som er ''tillatt'', uten at jeg egentlig vil utdype så altfor mye akkurat der. Kan vel si at hvertfall pappa, har vanskeligheter med å beherske seg når han blir ordentlig sint.

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har blitt ''kastet ut'' (dette varer som regel bare et par timer til de ringer og ber meg komme hjem) Glemte å nevne at de er skilt forresten, men det her gjelder hjemme hos begge.

Altså, jeg vil bare si, at dette er ingen ''hei, jeg er 14 år og får ikke penger til den kule jakka som koster 5000kr''-situasjon. Når vi ikke krangler trives jeg godt med begge to, og vi kan ha det veldig hyggelig sammen. Men jeg orker ikke mer, jeg blir bare mer deprimert av å bo sånn som dette, der jeg blir sendt frem og tilbake mellom mamma og pappa, krangling, og at jeg ikke blir tatt alvorlig angående problemene mine.

Vet ikke helt hvor jeg vil med det her. Vil vel bare få det ut et sted, og også om noen har noen forslag til hva som kan gjøres, tar jeg i mot med stor takknemlighet, for dette går bare ikke lenger. Jeg er bare så utrolig sliten av alt, og når jeg allerede sliter med psyken, hjelper ikke dette, hvertfall når jeg ikke blir tatt alvorlig for en femmer. Jeg har tenkt lenge på at jeg vil flytte ut, men det er ikke akkurat lett når man er 17år og har en inntekt på 2600kr i mnd.

Jeg aner egentlig ikke hvor eller hva jeg skal gjøre av meg, jeg er så utrolig sliten psykisk.

Hadde det ikke vært for kjæresten min, som vet alt om meg, og som støtter meg gjennom alt, trøster, og lytter vet jeg ikke hvor jeg hadde vært nå engang. Han er forsåvidt også den eneste som vet om alt dette, andre har kanskje bare fått med seg små hint om at jeg er litt deprimert, men that's it.

[Meridian]

Det holder at kjærsten din støtter deg og vet alt om deg, så du er heldig som har han, men du må huske på at han ikke kan være en profesjonell psykolog for deg. Så ikke slit han ut!

Du kan ikke flytte sammen med kjæresten din, da? Da vil du få bostøtte tror jeg ...?

Foreldrene dine ønsker jo at du skal få til ting i livet og at du skal bygge deg et eget liv der du har det bra og er fornøyd.

Nå er du bare 17 år, men med årene vil ting falle mer på plass og du vil få det bedre med deg selv og bli mer sikrere på deg selv.

Det er viktig at du bruker fastlegen og psykologen din, og sier det akkurat slik som du har det.

[AnonymBruker]

Neinei, selfølgelig. Er jo ikke sånn at hele forholdet vårt dreier seg om meg, og mine problemer. Men det hjelper veldig bare det å vite at jeg har han, og at han er der for meg. Det er han som har fått meg gjennom alt hittil, uten at jeg har ''mast'' på han med mine problemer på en måte.

Ja, jeg forstår det, men likevel, det er ikke lett å bo med foreldre som konstant trykker deg lenger ned enn du allerede er. Du er aldri bra nok, uansett hva du gjør, det er alltid noe du gjør feil, ikke gjort godt nok osv. Fikk jo beskjed om at det ikke var vits å søke skole til høsten engang, fordi jeg er så dum at jeg kommer ikke til å klare å gjennomføre uansett.

Også det med sinneproblemet hjemme, og jeg orker ikke gå rundt på tå hjemme, fordi det plutselig kommer til å smelle. Jeg er bare sliten, og lei.

Kan nok ikke flytte hjem til han, da han fortsatt bor hos foreldrene sine selv, og vil ikke trenge meg på der. Om vi begge skulle flyttet ut sammen, er det det med penger igjen da. Det er noe vi har pratet sånn såvidt om, men så er det det med penger igjen da.

Vet ikke helt hvordan bostøtte og sånne ting fungerer jeg egentlig!?

[Meridian]

Når det gjelder bostøtte må du prate med NAV, for er litt usikker på det jeg også, men du får så lite penger hver mnd at du sikkert får bostøtte.

Foreldrene dine er nok bare frustert over situasjonen, og når en forelder står i en slik situasjon selv klarer de ikke alltid å se klart selv. De vet ikke hvordan de skal takle det, kanskje de misforstår deg.

Da er det lett å si dumme og stygge ting fordi de er sinte. Aldri ta bokstavelig det er sint person sier, fordi man mener sjelden det man sier i sinne.

Tenk selv når du er sint, da sier du kanskje noe dumt og sårende selv, men som du egentlig ikke mente?

Det at foreldrene dine sier at du er for dum til å begynne på skole er veldig dumt å si, men jeg vil tro de sier det fordi de VIL at du skal begynne på skole, men så klarer de formidle det til deg på en bedre måte ... dessverre ...

Håper du vet at det bare er du som kan bestemme at du vil begynne på skole, så derfor burde du bare søke på skole og gjøre som du vil. Overrask de!

[Pasjonsblomst]

Hei på deg!

til deg først. Når deg gjelder depresjonene dine er det leit at ikke dine foreldre forstår deg, men jeg vil råde deg til å oppsøke fastlege eller helsestasjon for ungdom. Tror det ville vært gull verdt for deg å få noen profesjonelle å prate med. Psykologtimer kan gjøre underverker!

Du er 17 år, om litt er du nok klar for å forlate redet.. Kanskje du kan ta opp lån for å gå på folkehøgskole, begynne å studere eller lignende? Det gjør utrolig godt for selvtilliten å komme seg ut på egen hånd! Det er ditt liv som ligger foran deg, grip tak i det!

Når man er 17 kan ting være litt vanskelig, men det blir forhåpentligvis litt lettere de neste årene..

Lykke til!