Prøver å få barn ung

[AnonymBruker]

Hei! Unge mødre har jeg sett er svært lite populært her inne, men jeg skriver for det.

Jeg er 20 år, ferdig med videregående utdanning og har studiekompetanse. Jobber mitt andre år i barnehage nå, på småbarnsavdeling 1-3 år. Elsker jobben min, og har vurdert å søke førskoleutdanning, men det har utgått av diverse grunner. Har kjæreste på 25 år, og vi har vært sammen i snart 5 år. Bor sammen, og har et stabilt og voksent forhold. Han har god jobb, og med begge i fulltidsjobb og billig husleie har vi over middels god økonomi (til vår alder..) Jeg har alltid hatt lyst på barn, og føler meg mer enn ferdig med "fyll og moro". Syntes dere dette fortsatt er for ungt?

Tenkt på dette i lang, lang tid og jo selvfølgelig at alt skal være i orden og perfekt før vi setter et nytt liv til verden. Det viktigste er jo at barnet vil få en oppvekst i trygge omgivelser, der økonomi og samliv er på plass. (Har forresten også sikret jobb utenom barnehage, da vi/jeg skal ta over gård om noen år.)

Takker for synsvinkler og konstruktiv kritikk! (Drittslenging kan helst ungåes)

[Solbærpiken]

Hvis begge ønsker og er klar for det synes jeg ikke 20 og 25 er for ung til å få barn

Tenk så deilig å være 45 og ha voksne unger ;-)

[Gjest Raindrops]

Jeg ser ikke noe problem med det

[AnonymBruker]

Vi var like gamle som dere da vi fikk barn:) Ingen av oss var ferdig me skole, datteren vår ble født i oktober og samboeren min var ferdig til sommeren. Nå er hun 17 måneder, går i barnehage og jeg er ferdig utdannet til sommeren:)

Kjøpte oss hus og bil rett før jul, har 2 katter og planlegger hund:p

Vi prøvde en gang da jeg var 18 år også, men da mistet vi barnet halveis i svangerskapet.

Jeg fikk 1 år av utdannelsen uten studielån siden vi fikk barn, fikk bostøtte da begge var studenter og billig familieleilighet igjennom studentsamskipnaden.

til høsten er jeg også forhåpentligvis ute i jobb, og da planlegger vi å prøve på nr 2:)

skal sies at vi møtte litt motstand av familien min da de fikk høre jeg var gravid, men føler vi nå har fått bevist at det var godt igjennomtenkt! Har vært litt avhengig av hjelp siste halvåret pga samboeren min ble syk og sykemeldt og vi flyttet opp i det hele.

[Gjest frøken am]

Jeg er 20, blir 21 i høst, frøkna er tre mnd og pappaen blir 33.

Jeg angrer ikke på henne, men at jeg ikke ventet. Dere har dog en helt annen situasjon, vi var bare sammen i 9 mnd. Og jeg ønsker nå at vi gjorde litt mer sammen før hun kom.

Når babyen kommer ser man virkelig hva forholdet er laget av. Hva man tåler og står for.

Vi har fått en sovebaby og likevel er det kjempetungt!

Noen har det lett, andre vanskelig, kommer an på dere og hva slags baby dere får

Pengene våre står det godt til med, det har vært det minste hinderet.

Uansett er det jo ingenting som slår det smilet jeg våkner opp til hver morgen når hun har sovet nesten natten gjennom hun er jo blid som en sol hele dagen, bortsett fra de gangene hun er overtrøtt eller har tenner på gang (den er kjip...er midt i det nå :gjeiper:).

Endret 18. mars 2012 av frøken am

[Noldus]

jeg syns ikke det er galt å få barn ung så lenge det er gjenomtenkt. Som du sier er det viktigste med trygge og gode rammer for barnet, noe dere har. Forhold kan ryke uansett alder, men 5 år sammen gir et godt utgangspunkt.

Selv var jeg 24 da førstemann kom, men prøvde et år før det klaffet.

[AnonymBruker]

Trist.

[_Aries]

Så lenge det er noe begge vil, og begge er innstilt på å begynne prøvingen nå og ikke engang i fremtiden, så ser jeg ingen problemer med det. Som du sier, dere har vært sammen lenge, har god økonomi, et sted å bo osv.

Men som nevnt lengre opp, vær forberedt på at ikke alt nødvendigvis blir en dans på roser. Man kan få en baby som er krever mer enn man er forberedt på.

[sjøhest]

Kjør på hvis dere føler dere klar. Baby er krevende uansett om du er 16 eller 40.

Endret 18. mars 2012 av sjøhest

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke dere er for unge. Men pass deg litt for å bli økonomisk avhengig av mannen din... Jeg hadde utdannet meg først.

[Cinderella_]

Jeg synes for det første:

- Det er merkelig å spørre folk om dette er greit. Du/dere bør være så sikre på deres forhold at dere ikke har behov for andres aksept/meninger, etter min mening. Selv kommer jeg aldri til å spørre noen når jeg bør få barn - det er mitt valg.

For det andre ville jeg bodd på et sted jeg visste at jeg ønsket å bo, slik barnet vokste opp i et nærmiljø. For det tredje synes jeg du burde fullføre utdannelsen først, om du tenker å ta en. Det blir ikke enklere etter man får barn, og om du ikke kommer igang nå, skal det mye til for at du gjør det etter hvert.

[Birgitta]

Jeg syns du er ung, og du har ikke (påbegynt) utdanning. Men du er jo ikke tenåring heller, og alt ligger tilrette ifht. økonomi, forhold etc. Jeg syns bare du burde vente litt til.

[Gjest Sevastra]

Hvis du er 20 og han 25 og dere har vært sammen i 5 år. Så da var du 15 når dere ble kjærester og han 20...

Uansett synes jeg at man burde vente med barn til man har utdanning og bosituasjon i orden. Jeg er også 20, jobber og eier leilighet med kjæresten. Vi vil ikke ha barn enda fordi jeg ikke er ferdig med utdannelsen. Det er uansett ditt eget valg.

[Gjest Cosette]

For ung eller ikke, det jeg reagerer på er uttalelser som at "jeg er ferdig med fest og moro, og føler meg derfor klar for barn". Leser og hører det ofte, og finner det merkelig. Som om det å miste friheten til å feste så ofte man vil er det eneste man gir opp når man blir foreldre.. At det liksom er det som er det største offeret. Man vil nok oppdage at det er ganske mange andre friheter man også må gi slipp på, og selv om kanskje gleden ved å ha barn gjør opp for det, kan det være godt å få oppleve noen år hvor man bare nyter det å ikke være ansvarlig for andre enn seg selv. Man er jo fremdeles en ung, sprek mor om man venter til man er 25 i stedet for å begynne som 20-åring. Bare hakket mer moden og livserfaren. En 20-åring er ikke ferdig utviklet mentalt ennå, hvilket kan ha betydning f.eks. for hvorvidt parforholdet kommer til å holde.

Edit: skrivefeil

Endret 18. mars 2012 av Cosette

[Gjest Dorey]

Jeg ville ventet og tatt en utdannelse. Hadde også kjempelyst på barn da jeg jobbet som assistent i barnehage som 20 åring, men jeg er så utrolig glad jeg utsatte det noen år!

[Gjest Annaires]

Jeg mener at når man er så usikker at man faktisk må høre hva andre sier/mener, så bør man vente en god stund.

Og å bli foreldre har egentlig utrolig lite med å "være ferdig med fest og fyll å gjøre". Man kan fint like å ta seg en fest selv om man blir foreldre

Endret 18. mars 2012 av Annaires

[Gjest Purple Haze]

Jeg var i omtrent samme situasjon da jeg fikk barn. Var så vidt fyllt 20 år, mannen min var 27. Han hadde en veldig god jobb, jeg var ufaglært og jobbet i barnehage. Nå er jeg 44, har to voksne sønner på 24 og 20, og har aldri angret på at jeg fikk barn tidlig

Man kan fint ta en fest og ha det mye moro selv om man har barn. Det viktigste er at man er klar for ansvaret som følger med det å ha barn. Og da tenker jeg ikke bare på å få baby (for de er jo så søte ), men at man faktisk tenker på at barnet skal vokse til med alle de utfordringer det fører med seg. De er ikke søte og morsomme, alltid.

[Gjest imli]

Eg er einig i at dette med "fest og moro" har lite og gjera med om ein er klar for å få ungar eller ikkje. Gå på fest er i grunnen fullt mogleg sjølv om ein har ungar, berre å skaffe barnevakt. Det er andre ting som er vanskelegare. Eg hugsar eg gleda meg til å gå på do, for då fekk eg kanskje nokre sekund for meg sjølv.

Det er umogleg å veta korleis det vert å få ungar før ein har fått det, uansett kor gamal ein er. Men det skjer veldig mykje på dei åra frå ein er 20 til ein er 25. Faktisk! Hadde eg vore 20 nå, hadde eg nok vore heilt på nett med deg TS. Men som litt eldre (og forhåpentleg klokare), vil eg råde deg til å vente litt. Eit par år i alle fall.

[AnonymBruker]

Hvis du er 20 og han 25 og dere har vært sammen i 5 år. Så da var du 15 når dere ble kjærester og han 20...

Så flink du er i matte :gjeiper:

[AnonymBruker]

Siden du spør om meninger, her er min:

1) jeg syns at folk som er veldig opptatt av å definere seg som "ung mor" og nærmest har det som en del av identiteten sin, de er definitivt for unge.

2) jeg syns at man skal ha en klar plan for hvordan barnet skal forsørges. Altså at man har jobb med stabil og tilstrekkelig inntekt, og ikke må ty til støtteordninger (utover barnetrygd) med mindre noe svært uforutsett skulle skje.

Nå sier jeg ikke at du tilhører de under punkt 1, for det veit jeg ikke. Og det virker som at punkt 2 er oppfylt, så tommel opp fra meg