Samliv - når hverdagen får inn sine fulltreffere..

[Gjest K@N]

Den siste tiden har flere av temaene her inne dreid seg om utroskap. Og mange har sterke meninger om det - men dette handler om mer enn det! Så ikke gjør denne om til nok en debatt hvor dere kives om ord...

Jeg er ikke lengre en "jente" - har levd mine 32 år og dratt med meg masse erfaring inn i det som ser ut til å bli mitt livslange ekteskap :-) ballast på godt og vondt..

Og når den yrende og fullstendig bergtagende forelskelsen har lagt seg og hverdagen kommer krypende inn under huden - det er da samlivet starter!

Det er da vi skal "jobbe" for å kunne leve sammen, med alle våre nykker, sorger og gleder.

Det er da man skal gi hele seg selv uten å være redd for hva som skjer videre - det er da man stiller seg slik til at man kommer til å bli såret - det er ikke til å unngå..

Når så enkelte forventer et langt liv sammen uten at man noen gang skal ha det vanskelig - ja da blir jeg målløs.. Hvordan tenker de det??

Hva skal til for å få to mennesker til å leve så tett på hverandre et helt liv uten å trå feil noen gang? Uten å si eller gjøre noe som sårer den andre? Er det mulig å forvente så mye av noen? Og i så fall - lever vi opp til det for egen regning også??

Jeg har nok flere ganger enn jeg kan telle blitt dypt såret over min mann - og har nok såret ham også "i kampens hete" - men aldri med vilje.. Og det er nok i det noe av poenget ligger.. Vi mener jo ikke å såre - men den andre føler seg alikevel såret.. Våre intensjoner spiller ingen rolle - handlingen ble oppfattet slik av den andre - og skaden er reell... Men ikke dermed sagt ubotelig.. Heldigvis..

Man krangler litt, roper, hyler, eller skriker og smeller med døren, går sin vei eller blir tyst som graven - alt ettersom.. Man krangler aldri, tier problemene ihel, eller får andre problemer - men det som er 100% sikkert er at man får dem - problemene altså.. Og det er da man får se hvordan det er å leve sammen - samliv! - på godt og vondt.. Man elsker og lever, begge dele med stor sannsynlighet for smerte og heldigvis glede..

Jeg husker hvordan vi hadde det i starten av forholdet - og hører min mann si at han savner den tiden da det bare var oss to og ingen problemer i hele verden kunne trenge inn til oss... Vi kunne sitte i sofakroken og holde hverandre i hendene en hel kveld, mens verden utenfor levde sitt eget liv.. Se hverandre inn i øynene og prate om oss.. Hvordan det nå enn er - ser jo at det er litt verre å få tid til "bare oss to" nå som barn, jobb, studier oasv krever vår oppmerksomhet - men jeg ville aldri byttet - jeg har for mange "hverdagsgleder" som skjer rundt meg - min sønn eller vår datter som hver dag gir meg ro, koser, gleder og smil, min mann som kan fyre meg så innmari men som også kan gi meg ro i sjelen på et blunk - mine venner som er en viktig del av meg...

Så vet jeg at dersom jeg ikke hadde alt som irriterer meg, plager meg, og gjør livet mitt surt - så ville jeg heller ikke så lett sett alt som gir meg ro, glede og lyst til å leve videre... Det hører sammen...

Og skulle en gang problemene bli virkelig store, og uovervinnelige ved første øyekast - håper jeg at jeg klarer se på dem som noe givende, med et reelt og nyskjerrig blikk, undersøkende og samtidig avventende - for det kan jo komme en ny og styrkende opplevelse ut av dem til slutt.. Min oldemor brukte si at dersom en dør smeller igjen i ansiktet på deg så opner det seg garantert en ny....

Og samliv handler om å gi og få, hele tiden - ikke om hvem som gjør hva mot hvem og når.. Hva du sa og jeg sa er uvesentlig - målet er å leve sammen i harmoni - livet ut... Er det ikke???

Bare en lang rekke tanker som det gjorde godt å sette ord på...

Så kom igjen alle sammen - hvordan ser dere på det å leve sammen?? Er alt bare en dans på roser? Eller er det slik at samliv egentlig er en laang tur i "berg og dalbanen" i livets tivoli??

-K-

[blåveis]

[Orthia]

Godt innlegg, -K-!

Sånn er livet, det gjelder bare å ha det in mente når ting koker rundt en. Takk for påminnelsen!

[Gjest Gjesta]

Et veldig fint og veldig viktig innlegg, -K-! Så flott at du har satt ord på disse tankene for oss!

Jeg er så enig med deg i det du skriver. Det er ikke de små hendelsene som skal være de styrende - det er helheten og målet som er det viktige; altså å skape et godt og langt liv sammen.

Hvis man lever et liv med forventninger om aldri å bli såret eller skuffet - ja, da er man i hvertfall garantert å bli det! Problemer og motgang er en like stor del av livet som det gleden og medgangen er, er det ikke?

Som du sier - opplever man ikke motgang vet man heller ikke å sette pris på medgangen!

Jeg har vært samboer i et halvt år nå, og det er jo ikke tvil om at "kjæresteperioden" sånn vi kjente den, er over. Jeg skal innrømme at jeg savner den tiden noen ganger - den gangen det bare var oss to og kjærligheten...Men likevel ser jeg jo det at den hverdagen vi deler nå er enda mer verdifull en tiden som "bare" kjærester. Det er jo nå vi virkelig kan bli kjent med hverandre og kan jobbe for at VI skal ha det godt. Og fremdeles har vi tid til bare å være oss to - selvom settingen blir anderledes.

Jo, det har også vært tøft å flytte sammen. Begge to har måttet gi slipp på mye av det vi har vært vant med hele livet. Heldigvis har vi av den grunn dannet noe som er vårt - noe som fra nå av er begges ståsted. Det er en ganske herlig følelse, selvom det også har vært tøft.

Jeg syns vi skal være mye flinkere til å se hvor heldige vi er...og hva som til syvende og sist betyr noe i et forhold!

Dette var noen av tankene jeg gjorde meg etter å ha lest innlegget til -K-...

Ha en god dag!

K

[Gjest Nefertiti]

Helt enig i det du skriver -K-. Et forhold skal ikke være noen dans på roser. Hvis det hadde vært det hadde man sikkert etterhvert blitt blind for lykke. Man oppdager ikke lykken hvis man har den hele tiden. Da hadde man sikkert blitt lei av å ha det sånn og.

Dessuten er det jo av motgang man får erfaring og lærer hvordan man bedre kan leve sammen.

Livet skal ikke være enkelt. Det skal være litt utfordringer, det gjelder bare om ikke å gi opp når man møter motgang. Det er og viktig å glede seg over de små tingene, da får en mye mer glede i livet enn hvis en bare ser på de store linjene...

[Gjest Meg]

Et godt ordtak sier:

"Lykken -er selve kampen for lykken" Og den har jeg levd etter i mange, mange år... Syns fortsatt det er et godt ordtak.'

Men den dagen du finner deg selv ulykkelig og har vært det i mange år, er det også viktig å vite i hvilken retning det er viktig å kjempe.

Kanskje ikke et livslangt samliv på godt og vondt alltid er svaret på lykke.

Tanker fra meg

[Suzy]

Så kom igjen alle sammen - hvordan ser dere på det å leve sammen?? Er alt bare en dans på roser? Eller er det slik at samliv egentlig er en laang tur i "berg og dalbanen" i livets tivoli??

-K-

Jeg er blant dem som ikke tror det er noen dans på roser å skulle leve sammen, men jeg tror ikke det må være så problematisk heller. Mye av det som kalles samliv kan gjøres lettere om begge parter begynner å velge hvilke kamper det er verdt å kjempe...

Hva med å ikke krangle om detaljene, men heller konkludere med at "jo, vi er enige om de store og viktige tingene i livet - da får heller uvanene være det de er"?

Hva med å jekke ned forventningene og ideene om at man skal kunne finne sin andre halvdel, drømmeprinsen, som skal fylle alle tomrom?

Jeg har prøvd og opplevd mye ulikt før jeg snublet over Mannen min. Vi har ikke veldig lang fartstid sammen - men vi har begge opplevd såpass mye at vi var enige om at vi klarte å gjenkjenne noe verdifullt når vi så det og villige til å gripe fatt i det. Derfor er vi sammen.

Sant og si - selv om vi har vår andel med frustrasjon og annet rart - er nok livet vårt mer en jevn og stødig vei, med små hull og ujevnheter iblant, enn en berg og dalbane.

Jeg har aldri delt livet med noen før - ser fram til det nå og tror jeg kommer til å lære mye i prosessen.

[Gjest K@N]

Jeg er blant dem som ikke tror det er noen dans på roser å skulle leve sammen, men jeg tror ikke det må være så problematisk heller. Mye av det som kalles samliv kan gjøres lettere om begge parter begynner å velge hvilke kamper det er verdt å kjempe..

Jeg mener alle kamper er verdt å kjempe dersom man kjemper dem sammen - med et felles mål for øyet.. Man kan ikke velge hvilke problemer eller kamper man skal jobbe med - man må ta alle, hvis ikke vil de man soper under teppe vokse seg store etterhvert - så store at teppet buler og man snubler i den hver dag...

Hva med å ikke krangle om detaljene, men heller konkludere med at "jo, vi er enige om de store og viktige tingene i livet - da får heller uvanene være det de er"?

Man skal selvsagt ikke krangle om alt - men at man skal leve med alle "nykker" eller uvaner er ikke reelt heller - fordi ; det som i starten er små ting du irriterer deg over, små uvaner eller "nykker" blir fort mye større dersom man ikke er klar over at det er slik - så igjen, man kan ikke ha selektiv utvelgelse når det er snakk om livet..

Hva med å jekke ned forventningene og ideene om at man skal kunne finne sin andre halvdel, drømmeprinsen, som skal fylle alle tomrom?

Men det er jo akkurat det man finner - en som kan fylle et tomrom, som kan være din andre halvdel og som fyller alle forventningene... (Forutsatt at man vet hva man forventer - og vet det ut fra det livet reelt består av og ikke "prinsesse fantasiene" man hadde som barn..) Man finner fremtiden etterhvert - man blir gamle sammen..

Se det for deg neste gang du går i parken, byen, butikken eller hvor som helst du møter et skikkelig gammelt ektepar, hånd i hånd som smiler og ler sammen.. De har alt! Kanskje ikke penger - pensjonen er jo heller laber - men de har hverandre og har hatt det hele livet

- My significant other.....

Jeg har prøvd og opplevd mye ulikt før jeg snublet over Mannen min. Vi har ikke veldig lang fartstid sammen - men vi har begge opplevd såpass mye at vi var enige om at vi klarte å gjenkjenne noe verdifullt når vi så det og villige til å gripe fatt i det. Derfor er vi sammen.

Akkurat - å gjennkjenne noe hos hverandre som er verdifult og verdt å satse fremtiden på..... Og som gjør at samlivet er verdt å ha det vondt for også om nødvendig for å få det godt igjen.. Mange gir opp for lett....

-K-

[Gjest Meg]

Mener du -K- at uansett så er det å bli gamle sammen, det eneste som betyr å være lykkelig?

Tror det er viktig å vite at man lærer å være lykkelig alene også jeg, uten å være avhengig av andre...

[Dina]

*Meg* skrev:

Mener du -K- at uansett så er det å bli gamle sammen, det eneste som betyr å være lykkelig?

Tror det er viktig å vite at man lærer å være lykkelig alene også jeg, uten å være avhengig av andre...

Enig med deg *Meg*! Det er ikke alltid best å bli i et forhold/ekteskap, noen ganger blir man lykkeligere alene, eller sammen med en annen! Livet er ikke så svart/hvitt at fordi man bestemmer seg for å jobbe med et forhold, så betyr det at det går bra!

Dina

[Gjest Poirot]

Når så enkelte forventer et langt liv sammen uten at man noen gang skal ha det vanskelig - ja da blir jeg målløs.. Hvordan tenker de det??

Samme tenker jeg. Her om dagen såret jeg samboern min veldig, og jeg angret skikkelig. Vi ordnet opp og han sa: jaja, man må vel bare regne med dette en gang i mellom, det blir sikkert ikke siste gang en av oss blir så lei seg. Og det tror jeg han har rett i.

Vi har et ganske kynisk syn på samlivet vårt. Allikevel er vi det eneste paret i vennegjengen som fremdeles er sammen, etter nesten 7 år.

[Eplegrønn]

Min mening er at alle har krav på å ha lykkelige dager, og når de tunge stundene utgjør 90% mens de gode utgjør 10, bør man kanskje vurdere om man er rett for hverandre. At alle forhold har oppturer og nedturer er helt innenfor normalen, men det bør være flere gode dager enn vonde synes jeg.

Blir litt fortvilet når jeg tenker på den forrige generasjonen der kvinner levde og åndet for sine menn - der var lykken et rent hus og at husholdnings-pengene strakk til så langt at damen kunne unne seg litt tøy og sy seg en kjole. Skjønner ikke hvordan de kunne elske hverandre på like premisser når hele ens liv går ut på å tekkes en annen. Er meget glad for å tilhøre denne generasjonen der man ihvertfall nærmer seg likeverd.

Ellers har jeg vært samboende helt fra tenårene, og vet faktisk ikke hvordan det er å være voksen uten barn. Men en ting som jeg vet med sikkerhet, er at den dagen det ikke finnes gode stunder innimellom, og vi ikke lenger føles som ett, da tennes varsellampene. Man må jobbe med forholdet sitt, og man må ha rom for egne meninger, men samtidig er det kjærligheten som er essensen. Er man ikke glad i hverandre nytter det ikke.

[Mandy]

Når så enkelte forventer et langt liv sammen uten at man noen gang skal ha det vanskelig - ja da blir jeg målløs.. Hvordan tenker de det??

Det har jeg fundert over også, enkelte ser ut til å leve i en drømmeverden, hvor man nekter å innse at hverdagen før eller seinere faktisk setter inn, enten man vil eller ikke.

Virker som endel får seg et sjokk da alt ikke er like rosenrødt som det var i begynnelsen lenger.

Hva skal til for å få to mennesker til å leve så tett på hverandre et helt liv uten å trå feil noen gang? Uten å si eller gjøre noe som sårer den andre? Er det mulig å forvente så mye av noen? Og i så fall - lever vi opp til det for egen regning også??

Nei, jeg syns ikke man kan forvente det.

I tilfelle måtte man gått på tå hele tida, i frykt for å si noe feil, gjøre noe feil, for å unngå at partneren misforstår, blir såra eller for å krampaktig skulle forbli like gode venner hele tida.

Så kom igjen alle sammen - hvordan ser dere på det å leve sammen?? Er alt bare en dans på roser? Eller er det slik at samliv egentlig er en laang tur i "berg og dalbanen" i livets tivoli??

Jeg ser på samliv som en berg og dalbane, ja.

Gode dager, og dager man ønsker partneren sin så langt vekk det er mulig å komme.

Dager man krangler så man er svart i øya, og dager man er verdens beste venner.

Det går opp og ned her i verden.

Og jeg stiller faktisk spørsmålstegn ved de parforholdene hvor de selv påstår de aldri krangler.

Hvordan går det an, da ?

Jeg skal innrømme at jeg tenker mitt om slike par.

Har de ingen egne meninger, sleiker de hverandre oppetter ryggen for å gjøre alt for å unngå krangler ?

Er krangler for dem et tegn på at noe er alvorlig galt med forholdet ?

Ja, jeg tenker litt tøffeltendenser..

Holder de tilbake meningene sine for å unngå konfrontasjoner ?

Krangling hører med i et forhold, selvsagt må ikke kranglene bli oftere enn de gode dagene, men ja, man må regne med at slike ting kommer, enig kan man ikke alltid være, og alle blir vi til tider provosert, uansett hvor glade vi er i vedkommende som gjør at vi blir det.

Ingen er perfekte, og det må vi faktisk bare leve med om vi ikke vil leve aleine.

[Suzy]

Jeg mener alle kamper er verdt å kjempe dersom man kjemper dem sammen - med et felles mål for øyet.. Man kan ikke velge hvilke problemer eller kamper man skal jobbe med - man må ta alle, hvis ikke vil de man soper under teppe vokse seg store etterhvert - så store at teppet buler og man snubler i den hver dag...

Tror du misforsto meg her... jeg siktet til kampen om brødsmulene på benken, korken på tannkremtuba og sokkene på gulvet. Du vet de små tingene som gjerne er krangletema...

Jeg mener at vi må kjempe for å ha det bra sammen, og kjempe for å nå felles mål, men at det ikke er viktig å kjempe prinsippkamper mot hverandre om sokker, tannkrem og slikt...

Det er selvfølgelig greit å si fra om uvanene, men jeg tror vi må innse at vi er ulike og at vi alle har uvaner som det til tider kan være vanskelig å leve med. Hva med å se forbi dem til det mennesket du er glad i?

Det betyr ikke at man skal finne seg i noe som helst - det har med å respektere det mennesket man lever med og de forskjellene det er på oss - og forutsetter selvfølgelig at begge vil at det skal fungere.

Ingen kan leve kranglefritt, men færre av dem blir det om man tenker litt stort på det

[Gjest Anonymous]

Ble litt satt ut, fikk tankene til og jobbe nå. Å en tåre i øyen kroken. For noe av dette var som å de/høre om sitt eget samliv.

Ett fint innlegg.

[Gjest Meg]

Jeg er faktisk litt enig i at mange gir opp for fort, fordi man har en romantisk forestilling om hvordan ting skal være.

Men jeg syns ikke man skal gå på tvers av seg selv, og kjempe for en lykke som ikke kommer resten av livet, fordi man burde det.

Til det er livet for kort og man fortjener å leve det så godt man kan og med mest mulig lykke...

[Joey]

Takk for fint innlegg!

Vi får passe på å rette en varm tanke til de som elsker oss når vi fortjener det minst - og trenger det mest.

Jeg skal gjöre det i kveld!

[Gjest K@N]

Mener du -K- at uansett så er det å bli gamle sammen' date=' det eneste som betyr å være lykkelig?

Nei for all del - det er ikke det jeg mener.

Men de som rekker å bli gamle sammen har kjempet og vunnet de har sikkert ofret en hel masse fordi de er glad i den andre - de har levd sammen og jobbet for det de har oppnådd, ikke gitt alt på båten fordi det virket enklest. Slik jeg har inntrykk av at mange gjør i dag.

Min mann har slitt med tungsinn og de siste årene depresjon - det enkeleste for meg ville jo vært å la ham være, ikke bry meg og fortsette mitt liv - om nødvendig alene.. Men jeg er virkelig glad i han, ungene trenger ikke at jeg også "svikter" dem de vanskelige dagene - men de trenger heller ikke skånes og pakkes inn i bommull - de må lære at livet kan være tøft og at man ikke nødvendigvis behøver gi opp og gå videre til det neste - men kanskje bli og slåss litt for det man vil ha...

[Gjest Zalomine]

Og jeg stiller faktisk spørsmålstegn ved de parforholdene hvor de selv påstår de aldri krangler.

Hvordan går det an, da ?

Jeg skal innrømme at jeg tenker mitt om slike par.

Har de ingen egne meninger, sleiker de hverandre oppetter ryggen for å gjøre alt for å unngå krangler ?

Er krangler for dem et tegn på at noe er alvorlig galt med forholdet ?

Ja, jeg tenker litt tøffeltendenser..

Holder de tilbake meningene sine for å unngå konfrontasjoner ?

Krangling hører med i et forhold, selvsagt må ikke kranglene bli oftere enn de gode dagene, men ja, man må regne med at slike ting kommer, enig kan man ikke alltid være, og alle blir vi til tider provosert, uansett hvor glade vi er i vedkommende som gjør at vi blir det.

Ingen er perfekte, og det må vi faktisk bare leve med om vi ikke vil leve aleine.

Jaja, du om det. Du kan altså ikke tenke deg et likeverdig og greit forhold uten krangler?

Jeg lever i et forhold der vi ikke krangler. Jeg krangler ikke, jeg er ikke oppdradd sånn. (mine foreldre har vært sammen i over 30 år, de krangler ikke. Nei, de holder ikke sine meninger for seg selv, de DISKUTERER, men de krangler ikke)

Jeg og min elskde har bodd sammen i to år i disse dager. Vi har ikke kranglet. Visst har jeg blitt såret, og jeg har nok grått flere liter tårer enn jeg liker å tenke på. Ubetenksommhet kan gjøre slike ting.

Men trur du at jeg holder meningene mine for meg selv, fordi vi ikke krangler? At han ikke kommer frem med sine meninger? Du skjønner, vi snakker sammen. Vi diskuterer, og vi prater, og det kan skje med en god del tårer, trøst og klem om det behøves (jeg som person gråter egentlig veldig lett, av alle typer følelser, kan strigråte av glede jeg) "Kom bli med meg inn her og sitt her litt med meg, jeg trur vi må prate litt" funker utmerket mye bedre enn å krangle. For oss.

Jeg aksepterer og respekterer at noen mennesker, ja de fleste mennesker, mener at krangling er en del av et forhold, at det viser at der er lidenskap. Men jeg håper at det en dag kan skje at andre kan akseptere og respektere at ikke alle mennesker lever på den måten, uten at det gjør oss til ryggsleikende tøffler...

Jeg har mine meninger, selv om jeg ikke krangler for å få gjennomslag for dem, nemlig.

[Gjest Anonymous]

Som jeg hadde skrevet det selv,Fredagsbarn...

Bare at jeg har vært så heldig å vært gift med den samme mann i 21 år.

Så det går ann å diskutere uten å bli skikkelig sinna,kommer nok ann på personligheten.