Å vokse opp i et fattig hjem.

[AnonymBruker]

Hvordan er det å voksne opp i et fattig hjem?

Å ha så dårlig råd at man ikke engang har en krone å snu på?

Selv vokste jeg opp i et fattig hjem der moren min var konstant arbeidsledig(vanskelig å få jobb på den tiden) og faren min var uføretrygded.

Vi var 4 søsken, og klærne gikk i arv fra mine tre eldste brødre til meg. Dvs, jeg som var minstejenta fikk veldig slitte klær, og gikk ofte i gutteklær - hadde også guttetruse ... glemmer aldri de gangene mamma hadde glemt å vaske de få jentetrusene jeg hadde, og jeg måtte gå med guttetruse og det ble oppdaget da vi skiftet i gymmen

Jeg ble sterk av dette. Jeg holdt ut mobbingen(den var egentlig ikke så ille, men det er fælt å skjule fattigdom og samtidig skal andre påpeke dette)

Men det var nok værre for mine eldre brødre. De kjente nok på hvor vanskelig ungdomstiden var med tanke på at de aldri hadde penger eller råd til noe. Med tiden så fikk foreldrene mine bedre råd, og brødrene mine flyttet ut, og jeg var eneste barnet igjen. På vgs ble alt bedre, og jeg fikk råd til å kjøpe meg litt normale jenteklær!

[AnonymBruker]

Jeg må si at jeg er veldig nysgjerrig på alderen din. Har du lyst til å fortelle hvor gammel du er?

[AnonymBruker]

Jeg må si at jeg er veldig nysgjerrig på alderen din. Har du lyst til å fortelle hvor gammel du er?

Hvorfor er du det? :gjeiper:

[AnonymBruker]

Hvorfor er du det? :gjeiper:

Fordi det er forskjell på om dette var for 10, 20, 30 eller 40 år siden.

[AnonymBruker]

Uten at jeg er ts så lurer jeg og på hvorfor i all verden alderen er viktig i en slik tråd? Mulig det bare er meg som ikke ser koblingen mellom hovedinnlegget og alder men...

[AnonymBruker]

Uten at jeg er ts så lurer jeg og på hvorfor i all verden alderen er viktig i en slik tråd? Mulig det bare er meg som ikke ser koblingen mellom hovedinnlegget og alder men...

Det er en vesensforskjell med tanke på hvordan levekårene var for ti år siden og for førti år siden f.eks.

Det er derfor jeg lurer på alderen til Ts.

[Gjest Spinell]

Helt enig med den AB som lurer på alderen.

Jeg lurer også på om TS har vokst opp i bygd eller by.

Jeg er i slutten av 30-årene, og i barne- og ungdomsskolen tenkte jeg i det hele tatt svært lite på om folk hadde god eller dårlig råd. Vi bodde på et ganske lite sted, og der bygdedyret rår var det på den tiden lite flashing av statussymboler...

Det var først etter at jeg hadde begynt på videregående at jeg egentlig innså at noen av klassekameratene fra barneskolen trolig kom fra hjem der det var temmelig trangt økonomisk. I etterkant har jeg snakket med flere som har sagt omtrent det samme som meg.

Nettopp derfor tenker jeg at hvordan det føles kan variere både med tid og sted.

[AnonymBruker]

Jeg er midt i 20-årene, og vi hadde det veldig trangt i oppveksten.

Bodde på en liten gård der vi hadde kyr og sauer og dyrket grønnsaker selv. Mamma var hjemme og pappa jobba omtrent døgnet rundt til tider. Vi var mange søsken, og vi var alle med på å gjøre gårdsarbeid hele sommeren. Jeg har luket mange rader med grønnsaker i mitt liv.

Vi fikk nye klær maks 2 ganger i året, det var litt til skolestart og litt til jul. Ellers arvet vi mye tøy fra mine eldre kusiner. Jeg var bare et år yngre enn den ene, og husker det var flaut når de andre på skolen kunne se at jeg hadde på meg hennes gamle klær.

Ble bedre mot slutten av 90-tallet, da kom nemlig Fretex til nærmeste tettsted, og vi kunne gå i klær som vi ikke visste hvem som hadde hatt før i det minste.

Jeg var vært på ferie med familien min 2 ganger, og begge var campingferier som varte i 3-6 dager.

Dette har satt spor selvfølgelig, det gjør jo alles oppvekst. Det som gjorde mest med meg, var at jeg kunne aldri få de samme tingene som andre hadde, eller være med på turer som kostet noe særlig penger.

Min målsetning endte med å bli at jeg skulle klare meg selv, ha råd til å leve og ikke få barn jeg ikke hadde råd til å ha.

[AnonymBruker]

Jeg er 27 i år, og vi hadde veldig dårlig råd da jeg vokste opp. Jeg husker vintrene som kalde og lange, fordi vi ikke hadde råd til skikkelige vinterklær. Vi var aldri på ferie, og andre aktiviteter som kostet penger var utelukket. Jeg "fant opp" jule- og bursdagsgaver fordi det var flaut at jeg ikke fikk noenting sammenliknet med de fleste vennene mine. Hadde ikke nære venner, kunne aldri ta med noen hjem.

Men nå var det en del andre ting som var helt feil i min oppvekst som var mye verre enn at vi hadde dårlig råd.

[AnonymBruker]

Det kan vel neppe skade noen å ha dårlig råd i oppveksten, selv om jeg skjønner at det kan være tøft der og da, jeg ser at mange bra folk har hatt en litt fattig oppvekst. Det er verre å vokse opp som litt rikere enn de andre, å tro at man er litt bedre enn de andre fordi man får dyre klær hjemme og sånt. Jeg var sånn, og jeg tror det har gjort mer skade.

[AnonymBruker]

For min del var det ubehagelig å alltid ha dårlig samvittighet. Mamma sa aldri noe om at vi hadde dårlig råd, men jeg merket jo at det var noe som bekymret henne mye. Vi var aldri FATTIGE, men hun sleit veldig for å få det til å gå rundt. Husker jeg gikk bort da kassereren sa summen matvarene ble, for jeg følte sånn at det ble for dyrt for mammaen min Elsker henne over alt, og hun har gitt meg og søskene mine alt hun har kunnet. Derfor har jeg og hadde jeg et behov for å beskytte henne. Husker jeg drømte om at jeg skulle få en jobb og hjelpe til.

[Gjest norah]

Det kan vel neppe skade noen å ha dårlig råd i oppveksten, selv om jeg skjønner at det kan være tøft der og da, jeg ser at mange bra folk har hatt en litt fattig oppvekst. Det er verre å vokse opp som litt rikere enn de andre, å tro at man er litt bedre enn de andre fordi man får dyre klær hjemme og sånt. Jeg var sånn, og jeg tror det har gjort mer skade.

Jeg er enig med deg at man faktisk får bedre verdier av å måtte velge mellom godene enn å bare få de servert.

Det er jo en grunn til at bortskjemte personer oppfattes som ufordragelige og usympatiske, også i voksen alder.

Men dette med å vokse opp i relativ fattigdom handler ikke så mye om mangel på materielle ting(som selvsagt er merkbar), men at man blir sosialt ekskludert og går glipp av mye andre barn får delta på.

Det kan være idrett, kulturaktiviteter etc.

Problemet for disse kan være at man ikke har råd til transport til eventuelle gratis aktiviteter, de har ikke utstyr som ski/skøyter etc på faste skidager på skolen, de har ikke råd til bursdagsgaver, de kan ikke være med på utkledningsbursdager fordi de ikke har noe å kle seg ut i, de har muligens ikke noe å pakke klær i til felles turer(fjellsekk, skikkelig koffert etc), de har ikke råd til å være med på felles venneaktiviteter generelt.

Man står rett og slett på utsiden - og det føles ikke så veldig bra for disse barna om de er i fåtall.

Eller, slik som nå hvor mange i enkelte bydeler ikke har råd til å være på SFO, og dermed går de glipp av sosial trening og språk/leksehjelp. Ergo, de har dårligere forutsetninger for å følge med på skolen.

Så er det også stor forskjell på om dette er snakk om oppegående sosialt sterke foreldre med dårlig økonomi eller en totalt dysfunksjonell familie sosialt sett.

[AnonymBruker]

Vi hadde det rimelig trangt da jeg vokste opp. Vi sultet ikke, men relativt sett var vi lutfattige. Etter at mine foreldre gikk hvert til sitt ble det noe bedre da mamma bare trengte å forsørge meg og ikke min far i tillegg. Dog var det fremdeles slik at jeg ikke kunne være med på klasseturer og ikke kunne dra i bursdager (hvis jeg var så heldig å bli invitert).

På stedet jeg vokste opp var det mange barn av nyrike foreldre med store materielle verdier, og etter hvert som vi ble eldre ble jo ens "kulhet" målt etter merkeklærne en hadde. Needless to say, jeg var ikke akkurat noe hotshot og jeg fikk ofte gjennomgå. Jeg hadde mye dårlig samvittighet overfor mamma, of har den dag i dag, for jeg tror jeg maste en del om å få de samme tingene som mine jevnaldrende.

Hadde jeg vokst opp et annet sted hadde det kanskje vært annerledes. Det at vi hadde en så pengesterk gruppe i nærområdet gjorde det nok veldig tydelig at vi ikke hadde samme kjøpekrafta.

Så sånn var det

[AnonymBruker]

Blir sikkert angrepet nå, men sier det allikevel.

Den fattigdommen som blir beskrevet her er ikke fattigdom!

Brukte klær, ikke ferie, ikke råd til fritidsakriviteter, osv........ er ikke fattigdom. Dårlig råd ja, men langt ifra fattigdom.

De som er fattige i verden kan bare drømme om tak over hodet, skole og får de brukte klær så er de overlykkelige!

Ta dere en tur rundt i verden så får begrepet fattigdom en helt annen betydning.....

[AnonymBruker]

Den fattigdommen som blir beskrevet her er ikke fattigdom!

Relativ fattigdom er like reell som absolutt fattigdom.

[AnonymBruker]

Relativ fattigdom er like reell som absolutt fattigdom.

Jeg tror nok ts og de fleste andre her mener de har levd i absolutt fattigdom.

[Moscato]

Jeg tror nok ts og de fleste andre her mener de har levd i absolutt fattigdom.

Det får ikkje eg inntrykk av.

[AnonymBruker]

Det er ingen i Norge som lever i absolutt fattigdom.

Jeg har skrevet ett av innleggene i denne tråden, og jeg er veldig klar over forskjellen på absolutt og relativ fattigdom.

[AnonymBruker]

Hva er forresten fattigdomsgrensa i Norge? Minimums livopphold altså.

[AnonymBruker]

Jeg tror nok ts og de fleste andre her mener de har levd i absolutt fattigdom.

Jeg har skrevet innlegg 8, og mener ikke at jeg har levd i absolutt fattigdom. Vi var nok fattige etter norske forhold, men vi sultet ikke, vi hadde tak over hodet, varmt vann å dusje i og hele klær.

Fattigdom er relativt, norske forhold kan ikke sammenliknes med forhold i øst-europa eller i andre verdensdeler. Det blir nødt til å ses i sammenheng med samfunnet vi lever i.