I gode og onde dager for frk. tyttebær...

[Frk.Tyttebær]

Med nytt nick, følger det en ny dagbok selvsagt...

Tenker å skrive om alt som plager meg fra hjembygda, til kjærlighetsdramaet mitt i den nye byen...

Jeg trenger en ny start, ny mulighet, og en god lytter, hva bedre en KGs dagbokskriving gjelder da

Liten oppsumering av 2011

*Gikk fra xen min etter nesten 8 år sammen (han var en utro pikk)

*oppdaget at han hadde brukt pengene våres på den nye dama før det ble slutt, ble MYE drama ut av bruddet, pga løgn, svik, og bedrageri.

*Fikk ett sammenbrudd ved mai måned, ente heldigvis bra.

*Traff en gutt som jeg trodde bare skulle ble rebounden min, men som visste seg å være en godgutt

*Mistet min far, altfor tidlig, savnet er stort

*Tok ett selvstendig valg, fikk meg ny jobb, valgte å flytte til en ny by, for å få en ny start vekke fra alt det som var vondt, er vondt og vanskelig.

Det var kort oppsummering av hva jeg har i tankene mine, og hva jeg ikke vil ha i 2012.

Så langt har 2012 vært ett bra år, jeg er forsatt på dealeren med han jeg traff i sommer, han har hjulpet meg igjennom mange kriser i høst,blandt annet bortgangen av min far. Han var fantastisk.

Han har fått meg til å åpne meg slik ingen andre har, og han har fått meg til å stole på han 110% Han vet mer om meg enn mange andre, ikke selv min mor vet de tingene han vet om meg..

Utenom det har det ikke skjedd stort i livet mitt så langt 2012, bort sett fra jeg har begynt å trene en del, prøver å spise litt mer sunt,men det er jo vanskelig... heldigvis får jeg dratt den feite ræva mi på treningsstudioet så det hjelper jo på

[Inwe]

[Frk.Tyttebær]

Til nå har jeg bare skrevet ett innlegg, for jeg har ikke klart å skulle skrive ned hva jeg tenker og føler og hvordan ting egentlig er. Jeg tok ett stort steg da jeg valgte å flytte fra hjembyen min til ett nytt sted, det var ett viktig steg for meg, for at jeg skulle kunne overleve. Mange syns det er rart jeg tok ett sånt valg, noen tror jeg gjorde pga den gutten jeg møtte på nettet. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var pga han jeg valgte å flytte men det ville være å lyve. Jeg rømte fra alle problemene mine i hjem byen. Noe som hjemsøker meg både i nattesøvnen og i hverdagen.

Jeg er usikker på hvordan jeg skal ta fatt på de tingene som har hendt i livet mitt, hvordan jeg skal klare å bearbeide dem. I hovedsak er to av hovedårsakene til problemene mine vekke, men samtidig merker jeg at jeg ikke har bearbeidet problemene som viser seg i mine nye forhold til mennesker. Jeg klarer ikke å styre følelsene mine. Jeg har en diagnose, manisk depresiv, men jeg tror kanskje den diagnosen er feil. For mye kan tyde på at jeg lider av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Eller en snev av dette. Jeg er redd for å innrømme at jeg faktisk har en sykdom, jeg liker ikke å prate om ting som har hendt i fortiden, for det er mange mørke hemmeligheter som gjemmer seg. Det finnes bare en person jeg har fortalt dette til, og da mener jeg alt om hva jeg føler og tenker og hva jeg har opplevd. Og det er han gutten jeg traff i fjor sommer.

Han er blitt min aller bestevenn, den som støtter meg igjennom alt, hjelper meg på alle måter han kan, han tålerer mye, alle humørsvingningene mine, alle anfallene mine, alle tårene som triller. Han er rett og slett helt fantastisk. Han lyser opp hverdagen min, og livet mitt verdt å leve. Han har fått meg til å innse at jeg må noen ganger faktisk be om hjelp, jeg må bearbeide det som er vondt, jeg må finne ut av hvorfor jeg kan gå fra å være blid til lei meg på under sekunder. Han er den beste i verden, og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg forguder han, og jeg er så glad i han at det gjør nesten vondt.

Eneste problemet med at han vet alt om meg, er at jeg aldri får lov å ha en tanke alene, jeg må fortelle han alt, selv om det jeg tenker på ikke er noe viktig. Jeg får ikke lov å ha hemmeligheter da blir han sinna og irritert på meg fordi han bekyrmer seg, og tror jeg vit vilje prøver å skjule ting for han noe jeg ikke gjør. Men det er ikke alltids jeg ønsker å snakke om ting, og noen ganger går de depresive tankene over etter en stund, så lenge jeg bare får være stille og i fred. Men han forstår ikke dette, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå det, at jeg trenger litt tid til å bearbeide ting.

Jeg tenker at å skrive en dagbok, kanskje skrive ned hva jeg har gått igjennom i disse årene, og hva jeg tenker på, savner, hva som plager meg, kanskje det vil hjelpe prossessen med å få det bedre?

[Frk.Tyttebær]

Så sitter jeg her igjen med mange tanker i hodet mitt.... Jeg er endelig gjeldsfri noe jeg syns er kanon Men litt kjedelig å bruke alle pengene jeg har tjent på å selge leiligheten til å betale gjeld og regninger, men må vel være bedre å være gjeldsfri enn å streve med å betale regner tenker jeg

Så langt i 2012 har det i grunnen ikke hendt så mye som de andre årene. Tiden rusler og går, med de vanlig tankene og problemene som var igjen fra 2011.

Når jeg tok valget å flytte fra hjembyen min, valgte jeg også å selge leiligheten som jeg eide, slik at jeg fullt og helt kunne avslutte mest mulig i hjembyen. Jeg satt som sagt igjen med ett aldri så lite overskudd, som jeg har brukt nå på å betale ned gjeld som jeg har hatt igjen fra han idiotiske xen min, og jeg måtte legge inn ett fuktsystem i leiligheten som jeg solgte som kostet meg nesten hundre tusen kroner, kjipe penger, men jeg vil heller selge med god samvittighet enn at det slår tilbake på meg senere.

Jeg sliter forsatt med savnet etter min far, som gikk bort i oktober i fjor. Klarer liksom ikke helt å forstå at han er borte, at han ikke lengre lever, jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke bor hjemme som gjør at jeg ikke klarer å få meg til å forstå at realiteten er at han er borte trist:

Samvittigheten min sliter voldsomt på meg, siden jeg etterlatte min mor hjemme. Jeg vet at hun må klarer seg på egenhånd og ikke kan lene seg for mye på meg og min søster, men likevel kjenner jeg samvittigheten min tærer på meg, at jeg ikke klarer å stille nok opp med tanke på at jeg bor langt unna henne. Hun har masse å tenke på og det virker som om problemene ingen ende tar for familien vår. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne hjelpe henne, støtte henne eller være der for henne når jeg bor så langt unna. Jeg håper bare hun vet at jeg elsker henne, og at jeg vil henne bare det beste, selv om jeg tok ett egoistisk valg, når jeg valgte å flytte bort.

Jeg har en smerte inni meg konstant, og jeg vet ikke helt hva denne smerten kommer av, men det er veldig plagsom, for den gjør at jeg plutselig begynner å gråte, at jeg blir veldig fort lei meg uten grunn, at jeg reagerer helt irrasjonelt, og overreagerer til tusen. Jeg kjenner at jeg blir sliten av å tenke så mye, sliten av å være meg selv, og hvis jeg blir sliten, regner jeg med alle andre også blir det.

Jeg har jo lovet min bestevenn at jeg skal få hjelp mot disse humørsvingningene og psyken min, ordne opp i hva som er galt, men jeg er veldig redd for at jeg faktisk er følelsesmessig skadet for alltid?! Og hva gjør vi da? Jeg vil jo ikke at han skal dumpe meg fordi jeg ikke klarer å få styr på alle følelsene mine og ikke klarer å legge fortiden bak meg?! Hvordan skal vi klare å få ting til å fungere sammen om jeg ikke fungerer på egenhånd?

hvordan skal jeg få han til å forstå at jeg fungerer bedre med han enn uten han, og at jeg blir bedre og bedre i psyken av å være rundt han og med han? At han får meg ned på jorden igjen, at han får meg til å forstå at jeg reagerer helt på tulltur.... Jeg tror ikke han skjønner at det er hans fortjenelse at jeg forsatt fungerer, og at jeg fungerer bedre enn på lenge, at ting går lettere for meg rundt han?!

Litt tanker på en onsdagsettermiddag

[Frk.Tyttebær]

Livet består av mange skuffelser, sorger, gleder og lykke. Livet kan og er vanskelig til tider, livet gir deg motstand, livet presser deg til ditt ytterste... Og det er jo bra! Man trenger skuffelse for å oppnå stolthet, man trenger sorger for å kunne oppnå skikkelig glede og lykke. Man lærer så lenge man lever. Og med det vil jeg si at livet er JÆVLIG bra for tiden.... :hoppendeglad:

Jeg har verdens beste gutt, kjæreste, han er bare fantastisk! Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg faktisk er kommet så langt at jeg kan si jeg elsker han HØYT. (hysj ikke si det til han ) :rodmer:

I dag reiser jeg hjem til hjembyen min, og jeg både gleder meg og gruer meg, jeg vil selvsagt treffe familien min, men samtidig så vet jeg at jeg kommer til å savne å sove sammen med brumlefanten min hihi

[Frk.Tyttebær]

Livet mitt er bare herlig for tiden, jeg er lykkeligere enn noen gang, jeg har fått meg verden beste kjæreste, han er bare helt topp på alle måter, og han stiller 100% opp for meg, og jeg er virkelig glad i han....

Eneste som plager meg er at det faktisk snart er gått ett år siden min far gikk bort, og det sliter jeg med, for det siste året har gått så fort, og jeg føler ikke jeg har sørget nok.....Jeg har vært så lykkelig, og glad den siste tiden, at jeg får dårlig samvittighet. Jeg vet at min mor har det vanskelig, og jeg vet at dette sliter på henne at denne årsdagen snart kommer. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet at hun syns det er bra jeg endelig er lykkelig, og vil at jeg skal ha det, men jeg ønsker jo det samme for henne

[Frk.Tyttebær]

Det sies at ting skjer for en grunn, og at det er ment for at det skjer, at det er en mening med alt.... Men denne teorien tror jeg ikke kan stemme, jeg kan ikke se noe grunn for at vonde ting skal skje med gode mennesker hele tiden....

Jeg blir så lei meg på vegne av mammaen min, hun får absolutt ingen fred.... Jeg vet det sliter på henne,og jeg kan ikke gjøre en dritt for å hjelpe henne, for jeg har ikke økonomi til det... Jeg har vurdert at jeg kan flytte hjem igjen, men da må jeg etterlate meg det kjæreste jeg har, kjæresten min, når jeg endelig har funnet lykken, så må jeg faktisk vurdere å gi det opp... Min mor betyr alt for meg, og jeg vil gjøre alt for henne. Men å flytte fra han kan jeg ikke gjøre, han er det beste i livet mitt, så man må finne en annen måte få dette til fungere.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og når jeg prøver å forklare hvor alvorlig situasjonen er for han, Selv om han ikke kan sette seg inn i hva jeg tenker og føler og ikke forstår det helt, så støtter han meg fullt og helt alltids. Jeg forguder han, han er perfekt! Og jeg håper at vi skal tilbringe resten av livet sammen!

Dette blir en tung arbeidshelg kjenner jeg, med mye tanker, og ikke minst at jeg er syk.... blææææ

Endret 8. desember 2012 av Frk.Tyttebær

[Frk.Tyttebær]

Jeg skrev ikke mange innleggene i 2012, grunenne vet jeg ikke selv en gang. Men jeg merker at livet mitt er blitt mye bedre i løpet av 2012. Jeg smiler mer enn jeg gjorde før, jeg har det virkelig godt.

Kan jo ta en oppsumering fra 2012, slik jeg gjorde fra 2011

2012 fra a til å i Frk.Tyttebærs sitt liv:

* Jeg ble sammen med verdens beste gutt, han gir meg så mye kjærlighet og omsorg, han er virkelig det beste i livet mitt, og jeg er takknemlig for at han kom inn i livet mitt når han gjorde, selv om vi har hatt våre oppturer og nedturer, så har vi klart å overleve dem sammen, vi er blitt sterkere sammen, og lærer av hverandre.

* Tok ikke lange tiden etter at vi ble sammen at han kjøpte seg hus, og spurte om jeg ville flytte inn sammen med han, noe jeg absolutt ville.

*Jeg fikk en diagnose jeg må leve med resten av livet, en kjip en men jeg har slått meg til ro med det.

*Jeg har hatt kikkhulsoperasjon, som gikk bra, tror jeg!

Det skjedde ikke i grunnen så mye mer spennende enn dette. Jeg håper 2013 blir ett enda bedre år, at enda flere positive ting vil skje, kanskje ett par reiser og litt sånn!

[Frk.Tyttebær]

Jeg har så mange følelser inni meg som jeg ikke får ut, jeg har så mye jeg vil skrive, mye jeg vil ha sagt, men som jeg ikke klarer å prate om.

Jeg bor sammen med verdens beste gutt, han er perfekt, kjekk, morsom, sær og rar. Han er så¨perfekt for meg at det virker litt rart siden vi er så forskjellige! Jeg liker at vi er forskjellige, for det gjør at vi kan lære av hverandre. Men problemet med det er at vi er ofte uenig om ting, vi krangler og diskuterer over bagateller.... Og dette er veldig dumt

Livet mitt ville ikke hvert det samme uten han, han reddet meg, selv om han ikke vet det selv, så gjorde han det. Han fikk meg ut av et veldig dypt og svart hull, jeg var veldig langt nede når jeg møtte han.... På mange måter er jeg det enda, jeg er forsett deprimert, men jeg prøver å unngå å nevne det eller snakke om det for jeg vil ikke at han skal beskymre seg over meg. Jeg vil ikke at han skal tvile på oss, eller meg. At han skal dumpe meg fordi han tror at jeg aldri kan bli "frisk".

Jeg er veldig deprimert for tiden, for jeg er ensom. Jeg har en jobb som er ett stykke unna hvor vi bor, hvor det er ekstremt stille, og jeg kan ha en 12 timers dag og ikke snakke med noen. Så hjem til han. Ofte er det bare han og ett par kunder jeg prater med i løpet av en uke. Jeg har ingen venner nesten her hvor jeg bor. Og jobben min gir meg ingenting, den gjør meg faktisk mer deprimert enn glad.

Jeg vet ikke lengre hva jeg skal gjøre, for jeg vil jo bo sammen med han, ha ett liv sammen med han, og skape noe sammen. Men hvordan skal jeg klare å gjøre det når jeg er så fryktelig ensom? Når jeg er så alene? Når jeg har en jobb jeg ikke trives i? Når jeg ikke får meg noe ny jobb i den byen jeg bor i? Når jeg ikke får nye venner? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, for alt jeg vil er å ligge i senga og gråte....

[SemperFi]

Hvordan går det med treningen og livet i ny by?

[Frk.Tyttebær]

Hvordan går det med treningen og livet i ny by?

Treningen suger! :gjeipe: Har vært mye syk det siste året, så kommer meg ikke så langt i grunnen.... Men ellers er livet i den nye byen sånn bob bob! Enn med du? alt bra?