Hvorfor holder folk?

[AnonymBruker]

Hva er det som får folk til å holde ut og prøve på nytt og på nytt i et forhold som har vært preget av løgn, svik og utroskap? Jeg kan se for meg at man må ha et ganske dårlig selvbilde for å finne seg i noe slikt.

[Vellykket_Mann]

Hørt om kjærlighet?

[Gjest Gjest]

Det har jeg også lurt på i lange tider. Er det kun den ene som har løyet, sviktet og vært utro, kan det vel ha noe med selvbildet til den andre å gjøre.

[AnonymBruker]

Elsker man noen så elsker man noen.. Man ser alle de vakre, fantastiske sidene ved mennesket også, og disse overskygger gjerne sviket! Man har noe helt spesielt i lag som man vil prøve å redde, man har den ene personen som kjenner en bedre enn en kjenner en selv, som man ikke ønsker å gi slipp på. Når den som er utro viser at h*n vil ta seg i nakken, at h*an vil være ærlig og satse alt på forholdet, da forstår jeg at mange vil prøve. Mange par har faktisk gått igjennom dette uten at du vet noe om det, det er ikka alt det blir snakket like høyt om..

[Gjest Maria_Marihøne]

Hørt om kjærlighet?

Kjærlighet er nok en "unnskyldning" mange bruker for å bli, ja. "kjærligheten overvinner alt" er en fin tanke, men mange har vel erfart det i seg selv dessverre ikke er godt nok for å holde liv i et forhold.

Noen klarer å jobbe seg gjennom de vanskelige tingene, og kommer sterkere ut av det etterpå, noen blir sikkert fordi de tror de ikke har noe alternativ.

[Gjest Okusan]

Hørt om kjærlighet?

Hvis forholdet bærer preg av gjentatt løgn, svik og utroskap, tenker jeg at det dreier seg mer om frykt for å være alene, enn om kjærlighet...

[Gjest Purple Haze]

Jeg tror det ligger mye håp i det. Håp om å få til en endring, håp om å få det til, håp om at det skal bli bedre. For noen. For andre kan det være redselen for å være alene som er motivasjonen. Det er aldri så svart/hvitt som det kan se ut som utenfra.

[-Ishtar-]

Det er forskjell på å tilgi en gang og tilgi mange ganger. Jeg kan ikke snakke for andre, kun meg selv. Jeg har valgt å tilgi en gang, men kan ikke gjøre det flere ganger.

Jeg valgte å tilgi denne ene gangen fordi jeg elsker kjæresten min veldig mye og jeg klarte ikke glemme ham og jeg fant ut at jeg ønsket å tilgi ham, selv om jeg var veldig såret.

Jeg har gitt klar beskjed om at dette vil ikke skje flere ganger. Han vet nå at det ikke er flere sjanser og jeg har vist ham gjennom ultimatum osv. at jeg mener "business". Vi er begge klare på at dette er opp til oss nå, og vi har snakket mye for å være sikker på at vi har de samme fremtidsutsiktene :gjeiper:

Jeg hadde ikke kunnet tilgi flere ganger for da hadde tilliten vært så skjør at det ikke hadde vært noe poeng. Vi har bygd opp igjen tilliten, det har krevd mye underveis. Spesielt fra ham.

Man kan ikke ta alle under en kam. Noen ganger tilgir folk noen som ikke gjør seg fortjent til det, andre ganger kan man få et mye bedre forhold etter at ene parten har vært utro.

Han ringte meg nettopp for å si at han elsker meg og ønske meg en god lunsj. Denne gode følelsen oss i mellom kom som resultat av hardt arbeid fra begge parter. Jeg angrer ikke på min beslutning. Han har så mange gode og vakre sider og jeg er så glad for å ha ham tilbake i livet mitt.

Man kan ikke styre følelser. Dette er noe som er opp til hver enkelt. Syns ikke man skal dømme noen fordi de har tatt et annet valg enn det andre ville gjort. Dessuten, som noen sa her inne, det er ufattelig mange som har opplevd dette, men som aldri snakker om det, derfor har dere gjerne ikke hørt fra folk rundt dere som også har tilgitt.

Jeg er en av de som har valgt å være åpen med venner og familie. De vet hva han gjorde, og de vet at jeg har tilgitt.

I dag er det ingen som tenker over dette, og de aller fleste har sagt til meg at de syns jeg gjorde det rette valget da han er en mann som har mange flotte kvaliteter til tross for sine feil

[Alvina]

http://www.youtube.com/watch?v=BJ0iNzhK4js&feature=share

[Alvina]

Jeg tror det er unikt og at man aldri kan vite hvor det fører, hvem er dere som er beskytta?

[Vellykket_Mann]

Jeg er en av de som har valgt å være åpen med venner og familie. De vet hva han gjorde, og de vet at jeg har tilgitt.

Da har du på mange måter fylt opp kontoen din i andres øyene. Du er den sterke, du er den generøse personen - og får kreditt for det.

Min historie er det ingen som vet. Det er faktisk tungt å svelge. Jeg vil si at det sannsynligvis kreves enda større styrke å holde på dette selv, enn om min nærmeste hadde visst det. Man hadde oppnådd mer sympati, mer empati, mer forståelse...

Når det i tillegg er kona som fremstår som frøken perfekt...så er saken i gitt synes jeg.

Vet ikke om du er enig, eller om du har et annet syn på dette?

[Alvina]

[Alvina]

Da har du på mange måter fylt opp kontoen din i andres øyene. Du er den sterke, du er den generøse personen - og får kreditt for det.

Min historie er det ingen som vet. Det er faktisk tungt å svelge. Jeg vil si at det sannsynligvis kreves enda større styrke å holde på dette selv, enn om min nærmeste hadde visst det. Man hadde oppnådd mer sympati, mer empati, mer forståelse...

Når det i tillegg er kona som fremstår som frøken perfekt...så er saken i gitt synes jeg.

Vet ikke om du er enig, eller om du har et annet syn på dette?

Huff da. Jeg håper du og alle som befinner seg i en lignende situasjon kommer seg ut. Frøken perfekt ville ikke fått lov til å være venninna mi heller.

[Gjest Gjest]

Grunnen til at man prøver igjen og igjen er at man er dum og klarer ikke ta objektive valg når det kommer til partneren. Forelskelse og kjærlighet gjør at man deaktiverer deler av cerebral cortex, et område i hjernen som er viktig når det gjelder blant annet dømmekraft/objektivitet, når det er snakk om ting som gjelder partneren.

Det er evolusjonens måte å få oss til å holde sammen.

[-Ishtar-]

Da har du på mange måter fylt opp kontoen din i andres øyene. Du er den sterke, du er den generøse personen - og får kreditt for det.

Min historie er det ingen som vet. Det er faktisk tungt å svelge. Jeg vil si at det sannsynligvis kreves enda større styrke å holde på dette selv, enn om min nærmeste hadde visst det. Man hadde oppnådd mer sympati, mer empati, mer forståelse...

Når det i tillegg er kona som fremstår som frøken perfekt...så er saken i gitt synes jeg.

Vet ikke om du er enig, eller om du har et annet syn på dette?

Vel, jeg tenkte ikke så mye når utroskapet kom for en dag. Faktisk så handlet jeg som en helt annen person, i et virvar av grusomme og vonde følelser.

Jeg flyttet jo på dagen og istedet for å lyve fant jeg det best å være ærlig med de som står meg nærmest. Man flytter ikke ut på dagen uten at folk får nyss på det.

Nå vil jeg ikke gå i detalj, men noen folk fant ut via rykter, noen fant ut pga min løsmunnede venninne som jeg feilaktig stolte på ikke ville si det videre (!), og noen fant ut ved at jeg sa det selv.

De jeg sa det til selv var tre stykker som fulgte meg opp i perioden etterpå da jeg var helt knust og ikke klarte å skjule at jeg slet med noe.

De andre skulle jeg gjerne vært foruten at visste noe, men jeg gadd heller ikke late som når folk spurte. Jeg bestemte meg for å såt for valget mitt.

Når det begynte å gå i retning av at jeg ville tilgi, slet jeg mest med at folk så meg som ts beskriver: uten ryggrad, dårlig selvbilde, dårlig selvtillit, desperat, dørmatte bla bla bla.

Der og da hadde det vært enklere for meg hvis folk IKKE visste, for da hadde jeg ikke blitt nedrent av folk som lurte på om jeg var gått fra vettet.

Ja, det ble dessverre public litt pga min egen feil og litt pga folk som ikke klarte å la være å bable om det.

I ettertid tror jeg at stort sett alle jeg bryr meg om respekterer meg og mitt valg, de andre bryr jeg meg ikke om lenger.

Jeg vil si jeg har kommet styrket ut av dette.

Før var jeg veldig opptatt av hva folk tenkte om meg og var veldig slave av det å være bra ansett i andres øyne. Nå driter jeg en lang marsj i det.

Jeg tenker at du kanskje kan bli bitter når du ikke får luftet til noen at du sliter med hva kona di gjorde mot deg. Jeg syns du skal finne ut av om du har behov for å snakke med noen om det som skjedde, bearbeide det. Føler du at du har tilgitt? Føler du at hun tar ansvar og at hun gjør sitt for å fortjene den sjansen du ga henne? Det er noe som heter tough love. Kjærligheten skal være litt tøff. Man skal sette grenser, men man skal også tilgi så langt det er mulig for en selv.

Jeg tror ikke du skal føle at du svikter henne på noen måte om du velger å lette hjertet ditt til noen du stoler på. Men ikke gjør det om du ikke tåler at folk stiller spørsmål ved valget ditt.

Uansett, en god venn respekterer valget ditt. Som sagt, noen venninner har sagt i ettertid at da jeg tilga trodde de jeg var helt dum og totalt idiot. Men i dag ser de at vi har det godt.

[Vellykket_Mann]

Hvis forholdet bærer preg av gjentatt løgn, svik og utroskap, tenker jeg at det dreier seg mer om frykt for å være alene, enn om kjærlighet...

Hva om løgnene blir spredd utover 10år? Litt her og litt der. Når sannheten kommer for en dag så har man et helt annet liv enn det man hadde da ugjerningene ble begått.

Er man da automatisk svak? Eller er man sterk som klarer å bevare roen og samle alle trådene - og BLI?

Blir man lykkeligere av å forlate det man har bygget opp sammen, hvis du vet at det er gjensidig respekt i dag 10år etter?

Hvor går grensen mellom det å ha et dårlig selvbilde og det å være sterk?

Blir man sett på som svak fordi man blir i et ekteskap som har vært fult med løgn, svik og utroskap?

Hva styrke og hva er svakhet i en slik situasjon?

I mitt hode er det ingen klare grenser. Man kan faktisk være svak men sterk. Man kan faktisk være sterk men svak.

[Alvina]

Hva om løgnene blir spredd utover 10år? Litt her og litt der. Når sannheten kommer for en dag så har man et helt annet liv enn det man hadde da ugjerningene ble begått.

Er man da automatisk svak? Eller er man sterk som klarer å bevare roen og samle alle trådene - og BLI?

Blir man lykkeligere av å forlate det man har bygget opp sammen, hvis du vet at det er gjensidig respekt i dag 10år etter?

Hvor går grensen mellom det å ha et dårlig selvbilde og det å være sterk?

Blir man sett på som svak fordi man blir i et ekteskap som har vært fult med løgn, svik og utroskap?

Hva styrke og hva er svakhet i en slik situasjon?

I mitt hode er det ingen klare grenser. Man kan faktisk være svak men sterk. Man kan faktisk være sterk men svak.

Man kan være sterk. Jeg har vært i to harde forhold. Begge var økonmiske uttro. Pluss pluss.

Jeg er sterk, og satte pris på mine venner igen, men det er jo noen som ikke har venner, f.eks. de som dessvere er blitt mobbet og da er det ikke like greit,

[-Ishtar-]

Hva om løgnene blir spredd utover 10år? Litt her og litt der. Når sannheten kommer for en dag så har man et helt annet liv enn det man hadde da ugjerningene ble begått.

Er man da automatisk svak? Eller er man sterk som klarer å bevare roen og samle alle trådene - og BLI?

Blir man lykkeligere av å forlate det man har bygget opp sammen, hvis du vet at det er gjensidig respekt i dag 10år etter?

Hvor går grensen mellom det å ha et dårlig selvbilde og det å være sterk?

Blir man sett på som svak fordi man blir i et ekteskap som har vært fult med løgn, svik og utroskap?

Hva styrke og hva er svakhet i en slik situasjon?

I mitt hode er det ingen klare grenser. Man kan faktisk være svak men sterk. Man kan faktisk være sterk men svak.

Her begynner jeg å bli litt uenig med deg. Du sier at dere har gjensidig respekt, men at det har vært løgner og bedrag spredd over ti år.

Det er ikke gjensidig respekt på noen måte. Respekt etter et svik er først av alt at den bedragende parten slutter å svike.

En helingsprosess for to mennesker i et forhold skal bære preg av to ting: tilgivelse og forsoning. Med det siste mener jeg at personen som har tråkket over streken skal gjøre sitt for å bygge tillit, respekt og kjærlighet og for å vise den sårede part at h*n setter pris på den nye sjansen.

Jeg syns du formulerer deg litt i retning av at du prøver å smelte sammen to helt forskjellige ting.

Vanskelig å forklare meg, men jeg får rett og slett inntrykk av at du gjerne ikke har blitt behandlet med respekt og kjærlighet på den måten du forventet etter at du fant ut av sviket hennes. Videre føler jeg at du er veldig såret og begynnende bitter på at hun slipper unna litt for lett?

Spørsmålet er: Lar du henne slippe unna? Hva trenger du for å føle at hun har gjort seg fortjent til den sjansen du ga?

Det er en sårhet hos deg, den er ganske tydelig og et tegn for meg på at du ikke har fått den bekreftelsen du skulle hatt fra henne.

EDIT: Jeg leste dette som om dette var din situasjon, Vellykket Mann, men ser nå i ettertid at du kan ha snakket generelt. Så jeg lar svaret mitt stå som et svar på en potensiell situasjon

Endret 13. mars 2012 av Rebellina

[Vellykket_Mann]

DIT: Jeg leste dette som om dette var din situasjon, Vellykket Mann, men ser nå i ettertid at du kan ha snakket generelt. Så jeg lar svaret mitt stå som et svar på en potensiell situasjon

Har en egen (laaaang) tråd på dette

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=606936

Jeg svarte generelt ja:D

[-Ishtar-]

Har en egen (laaaang) tråd på dette

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=606936

Jeg svarte generelt ja:D

Pheeewwww.w... Hatten av til deg Vellykket Mann. Jeg vet ikke om jeg hadde greid det samme i dein situasjon. Forhåpentligvis må jeg aldri finne det ut, men man vet aldri.

Håper at det går bedre nå?