Utblåsning fra en litt smålig stemor...?

[Gjest TS]

Jeg er sammen med en mann som har en sønn fra et tidligere forhold. Sønnen går i første klasse, og de har 50/50 samvær. Jeg strever for tiden med å finne den rollen jeg skal ha når gutten er hos oss, og jeg merker det begynner å tære på meg. Saken er den at fars håndtering av situasjonen så veldig ofte gjør at jeg føler meg lite inkludert. Han har dårlig samvittighet ovenfor sønnen for at han må vokse opp med foreldre som ikke er sammen (det var far som valgte å gjøre det slutt to år før han møtte meg), og er ekstremt redd for at sønnen skal ta skade av dette senere. Derfor pusher han hele tiden på at barnemor, han og sønn bør gjøre ting sammen (for det er bra for sønnen). Han henger opp bilder av barnemor rundt omkring, og gjør i det hele tatt sitt for at mamma skal synes når sønnen ikke er hos mor. Mor på sin side er lite interessert i å samarbeide på den måten, noe jeg synes er forståelig ettersom hun nå er gift og har fått flere barn.

Jeg føler at jeg ikke har så mye jeg skulle ha sagt da jeg er fullt klar over at dette ikke er mitt barn, og jeg vil heller ikke fremstå sjalu. Likevel merker jeg at det ikke er ok at min kjæreste skal ha det til at de tre er en familie, når de strengt tatt ikke er det. Jo, de to er sønnens nærmeste familie, men familiesituasjonen er ikke lenger den samme. Er det så ille å være ærlig på det? I stedet for å møte sønnen med at "kanskje du og jeg mamma skal spise middag en dag" (som aldri blir noe av fordi mor ikke vil) når han uttrykker at det er kjipt at foreldrene bor fra hverandre, mener jeg det er bedre å vise forståelse for sorgen gutten bærer på. Av og til får jeg så lyst til å si noe sånt som at "mamma og pappa var ikke så glade sammen, men de er veldig glade for at de fikk deg, og det er ikke din feil at flyttet fra hverandre", gi han en klem og svare på de spørsmålene han har. (Hvilket er det jeg egentlig synes far bør gjøre.)

Jeg skjønner rett og slett ikke min kjærestes måte å takle dette på. Det var ikke slik da sønnen var yngre, men etter hvert som han har blitt eldre har han naturlig nok også begynt å uttrykke at han er lei for at foreldrene ikke bor sammen. Når mor ikke ønsker at de tre skal gjøre "familieting" sammen, hvorfor fortsetter da far med å love sånt til sønnen? Det virker som om han prøver å gi sønnen et inntrykk av at de tre fremdeles er en vanlig familie, og ender opp med å gjøre guttungen mer forvirret enn trygg på situasjonen. Og jeg føler meg både tilsidesatt og smålig i og med at jeg tydeligvis ikke takler dette så bra. Skulle ønske far heller kunne foreslå at vi tre gjør noe hyggelig sammen, det er jo tross alt jeg som bor der sammen med dem.

-Misforstå meg rett, jeg er glad for at far viser sønnen positivitet når det gjelder mor (det er jeg påpasselig med selv også og har ingen grunn til noe annet), men jeg synes dette er litt i overkant.

[Gjest Misteltein]

Nei. Jeg syns ikke du er smålig. Det du beskriver er litt i overkanten for meg. Denne mannen høres ut som trenger litt hjelp med den dårlige samvittigheten hans. Kanskje en tur på familievernkontoret for å lufte tankene om det han føler. Hmmm.

[AnonymBruker]

Enig med hun over.

Dette går jo ikke an. Her har samboer to barn, jeg har foreløpig ingen. Det gikk seg raskt til her. Samboer, jeg og barna er en familie, i mens mor og hennes barn er en familie. Barna bruker å tegne far, meg og dem selv som en familie, og jeg tror nok de tegner mor og dem som en familie når de er hos henne (beklager elendig formulering nå)..

Jeg hadde aldri funnet meg i det der, og i hvert fall ikke bilder av mor på veggen. At de har bilder på sine soverom av henne er en ting, men aldri i stua eller andre fellesrom!

Synes du skal snakke med far om dette.

[AnonymBruker]

Jeg mener stemor skal få lov til å si sitt. Uansett om det ikke er hennes barn, er det allikevel tre personer som bor i samme hus.

[Gjest navnelapp]

Eg trur du må ta ein prat med mannen din om det å love ting til barn som ikkje kjem til å bli noko av. Det er ein veldig dårleg strategi, og skaper berre forvirring og mistillit til pappaen.

Eg har vakse opp med det same, vaksne som har sagt at til sommaren skal vi gjere det og det, og så skal det bli så fint, og så skjer det aldri. Det gjer noko med ein, og det gjer også noko med relasjonen og tilliten til den personen som lovar og ikkje klarer å oppfylle. For barnet opplevest det som uærlegheit, og det er ein veldig vond situasjon å kome i.

[vinterspeil]

Du er ikke urimelig. Dersom du skal få et godt liv bør du finne deg noen som er mer harmonisk. Dessverre blir det altfor ofte problemer av ett eller annet slag når kjernefamilien oppløses. Livet er ikke lett.

[Calypso]

Nå begynner det å bli en stund siden jeg gikk i første klasse, men hadde jeg vært ungen så hadde jeg syntes det var rart at pappa hang opp bilder av mamma når han er sammen med en annen dame, hadde til og med kanskje blitt enda mer forvirret og trist av det.

[Gjest Gjest]

Ikke en enkel situasjon denne faren er oppe i, det vet jeg alt om.

Det viktigste vil jeg si er at denne faren får gjøre ting på sin egen måte. Det er han som skal leve videre med dette, og det er myyye tanker etter noe sånt, om hva man utsatte barna sine for osv. Han har dårlig samvittighet, ikke tving han til å måtte gjøre ting på en annen måte enn HAN føler er riktig, han har nok med de tankene han sliter med i fht. sønnen.

Om det er riktig eller galt, er ikke det viktigste. Dette føles riktig for han, det er det som betyr noe.

Dessuten er det veldig lett for alle andre å vite hva som er riktig, når de ikke selv er den som befinner seg i akkurat DEN situasjonen. Vel, det er ikke nødvendigvis det som er riktig for denne faren eller denne sønnen;)

Og du som fant deg en mann med barn fra før; trodde du det ikke ville bli utfordringer??

[xinnia]

jeg får en følelse av at far kanskje ikke er helt over mor?

selv om det var hans valg og gå ut av forholdet,kan det nesten virke som at han er litt sår over at mor har gått videre uten han.

[AnonymBruker]

ah, jeg er ikke stemor lenger og aldri igjen! :D

[Gjest Gjest]

Her er kanskje problemet at far er usikker på sin egen farsrolle, og følte seg mer komfortabel når dette utspilte seg sammen med barnemoren?

Kanskje han føler det er mangler i samværet med sønnen og at han ikke vet hvordan han skal kompensere det uten å trekke inn hun som ordnet det følelsesmessige tidligere?

[AnonymBruker]

Ikke en enkel situasjon denne faren er oppe i, det vet jeg alt om.

Det viktigste vil jeg si er at denne faren får gjøre ting på sin egen måte. Det er han som skal leve videre med dette, og det er myyye tanker etter noe sånt, om hva man utsatte barna sine for osv. Han har dårlig samvittighet, ikke tving han til å måtte gjøre ting på en annen måte enn HAN føler er riktig, han har nok med de tankene han sliter med i fht. sønnen.

Om det er riktig eller galt, er ikke det viktigste. Dette føles riktig for han, det er det som betyr noe.

Dessuten er det veldig lett for alle andre å vite hva som er riktig, når de ikke selv er den som befinner seg i akkurat DEN situasjonen. Vel, det er ikke nødvendigvis det som er riktig for denne faren eller denne sønnen;)

Og du som fant deg en mann med barn fra før; trodde du det ikke ville bli utfordringer??

Ikke bare han, vel? Skjønner at det er lett for deg å overse ungen, men heldigvis greier TS å tenke to tanker samtidig.

[Gjest Gjest]

Ikke bare han, vel? Skjønner at det er lett for deg å overse ungen, men heldigvis greier TS å tenke to tanker samtidig.

Skjønte ikke hva du mente med den..

Men faren skal leve videre med hvordan han taklet denne situasjonen akkurat nå, i forhold til sønnen sin og i det hele tatt.

For alt vi vet så er TS kanskje ute av livet hans om en stund, og det kommer en ny dame, som kanskje er ute etter en stund. Men faren vil alltid være far, og vil for alltid angre på hvordan han taklet situasjonen, med mindre han får gjøre det slik han synes er rett selv. Det er faktisk det beste vi kan gjøre.

[Gjest Gjest]

Kan du ikke bare vise han det du har skrevet her?? Så ta samtalen derifra...

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke at du gidder å være sammen med en fyr som sitter så fastlåst i fortiden. Finn deg heller en ordentlig mann som lever her og nå. Stakkars barnet hans. Og stakkars deg som må holde ut med slik mors-dyrkelse. Jeg hadde aldri giddet det.

[AnonymBruker]

Skjønte ikke hva du mente med den..

Men faren skal leve videre med hvordan han taklet denne situasjonen akkurat nå, i forhold til sønnen sin og i det hele tatt.

For alt vi vet så er TS kanskje ute av livet hans om en stund, og det kommer en ny dame, som kanskje er ute etter en stund. Men faren vil alltid være far, og vil for alltid angre på hvordan han taklet situasjonen, med mindre han får gjøre det slik han synes er rett selv. Det er faktisk det beste vi kan gjøre.

Du tror at det ikke er mulig å gjøre feil i forhold til hvordan håndtere samlivsbrudd overfor barn? Det skal jeg love deg. Dårlig samvittighet kan få en aleneforelder til å gjøre dumme ting. I beste mening, selvfølgelig. Jeg synes ts virker fornuftig her, og tror absolutt at mannen hennes har kjørt seg litt fast i måten han håndtere denne situasjonen på.

Jeg ville foreslått en tur på familievernkontoret, for å få noen innspill derfra.

[AnonymBruker]

Ikke en enkel situasjon denne faren er oppe i, det vet jeg alt om.

Det viktigste vil jeg si er at denne faren får gjøre ting på sin egen måte. Det er han som skal leve videre med dette, og det er myyye tanker etter noe sånt, om hva man utsatte barna sine for osv. Han har dårlig samvittighet, ikke tving han til å måtte gjøre ting på en annen måte enn HAN føler er riktig, han har nok med de tankene han sliter med i fht. sønnen.

Om det er riktig eller galt, er ikke det viktigste. Dette føles riktig for han, det er det som betyr noe.

Dessuten er det veldig lett for alle andre å vite hva som er riktig, når de ikke selv er den som befinner seg i akkurat DEN situasjonen. Vel, det er ikke nødvendigvis det som er riktig for denne faren eller denne sønnen;)

Og du som fant deg en mann med barn fra før; trodde du det ikke ville bli utfordringer??

Nå må du virkelig gi deg. Det viktigste er ikke å gjøre riktig - overfor dette barnet på 6 år? Jo, vet du meg hva! Å si at det er "far som skal leve med det", blir ganske søkt. Joda, men hva med barnet? Dette høres ikke ut som en sunn situasjon for barnet, jeg synes ts har observert mye bra her.

Og legg av med den siste der, det er så typisk her på forumet: Og du som fant deg en mann med barn fra før; trodde du det ikke ville bli utfordringer??

Den der er ikke alltid like betimelig, vettu.

[Gjest loren]

Som mor med 50/50 ordning må jeg bare si at du ikke i det hele tatt er smålig. Her er det pappaen som er på feil spor og han trenger en realitetsorientering her i fht hva som er bra for barnet og ikke.

[makkapakka]

Den pappaen der trenger hjelp til å starte på nytt etter skilsmissen.

[AnonymBruker]

Skjønte ikke hva du mente med den..

Men faren skal leve videre med hvordan han taklet denne situasjonen akkurat nå, i forhold til sønnen sin og i det hele tatt.

For alt vi vet så er TS kanskje ute av livet hans om en stund, og det kommer en ny dame, som kanskje er ute etter en stund. Men faren vil alltid være far, og vil for alltid angre på hvordan han taklet situasjonen, med mindre han får gjøre det slik han synes er rett selv. Det er faktisk det beste vi kan gjøre.

Du er ubetalelig... Det er ikke far som er den viktigste her!

Gi meg styrke...