Jeg trenger deg.

[Mini93]

For tre uker siden våknet jeg til en melding der det stod at du var stolt over meg. Stolt over 19-åringen din. For to uker siden snakket jeg med deg sist; du ringte og fortalte entusiastisk om ulike bedrifter der du kunne få jobb, og utdanning etter det. For en god uke siden var jeg en vanlig 19-åring i Oslo. Nå er jeg en 19-åring uten min pappa.

Det gikk så fort. Fra et liv til et annet. Et sekund var jeg høyt oppe og det neste langt nede. Å plukke ut sin fars kiste er tøft.

Hvem skal nå være den første jeg ringer til når jeg vet hvor fremtiden min bringer meg i sommer? Hvem skal smile stolt når jeg mottar mitt vitnemål? Hvem skal skjenke meg et glass vin når jeg kommer sliten hjem en fredagskveld? Hvem skal nå fortelle meg at skolen er det viktigste, selv om det er russetid? Hvem skal nå være med meg på utallige visninger og aldri finne noe som er godt nok?

Det skjedde så fort – så altfor tidlig. Du skulle bli gammel du. At jeg skulle miste deg ofret jeg ikke en tanke. Selvfølgelig skulle du leve i 40, minst 30 år til. Vi skulle være voksne da. Du skulle ha smilt stolt over alle våre vitnemål. Du skulle ha guidet oss frem og vært tilstede i flere år til.

De sier at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere; men hva når jeg bare venter på at noen skal klype meg i armen og vekke meg fra dette marerittet? Det var rett og slett for tidlig – jeg trenger deg.

[*Numi*]

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye! Et lite lyspunkt i sorgen din kan være at både du og faren din levde normalt inntil dette her skjedde. Han visste ikke hva som kom til å skje, ikke du heller. Med andre ord hadde dere mange bra hverdager/telefonsamtaler sammen. De dreide seg ikke om sorg, men om vanlige ting - ting du kan sette pris på nå.

Du må sørge ferdig. Savnet vil alltid være der, men sorgen blir nok mindre etter hvert som tiden går. Jeg er sikker på at faren din ville ha ønsket at du ikke stoppet å leve, at du gjør ting som unge gjør, feirer russetiden og alt det som hører med i en 19-årings liv. Ikke stopp og lev.

Klem!

[AnonymBruker]

Ååå....jeg kjenner meg så godt igjen i setningen "jeg trenger deg". Jeg trenger min mamma for å ha det bra i livet mitt- jeg sier ofte det når jeg er på grava hennes.

Vær forbedt på at det blir tøft framover. Omgi deg med mennesker som støtter deg. Vit at mange andre er glade i deg. Hyl, gråt og ras mot verden om det er du vil. Men vit også at din pappa hadde ønsket at du skal ha det bra i livet. Det vil komme andre mennesker inn i livet ditt som gir deg vin, blir med deg på visning og heier på deg.

Du skal klare deg.

[O'hara]

Det var trist å lese.

Sorgen går vel aldri over, men får nye former, om det er noen stakkars trøst i det hele.

[Gjest Tekola]

Kondolerer!

En jeg kjenner sa "Det vanskeligste med å miste en forelder er at man ikke lenger har noen man kan ringe til bare for å være stolt over seg selv!"

[Gjest Solstråla88]

Jeg kjenner meg veldig igjenn, selvom det er lenge siden. Som noen over nevnte over her, savnet blir aldri borte, men tar nye former.

Mitt savn er der hver eneste dag! Men jeg har lært meg og leve med det

[Cuddlegirl]

Kondolerer!

[Gjest Levitate]

Gråter jeg... Tenker på deg, sender deg mange varme tanker og klemmer.

[liseviola]

Ja nå gråter jeg også. men det har jeg allerede gjort i mange dager.

Jeg sitter akkurat nå på sykhusrommet og vokter over min fars siste dager.....