Hvordan klare å tro igjen?

[AnonymBruker]

Jeg er døpt, jeg er konfirmert, jeg var aktiv i ungdomsmiljøet i kirken året etter konfirmasjonstiden.... men jeg klarer ikke tro lengre, jeg klarer ikke tro på noe annet enn meg selv. Alt annet virker så fjernt og unaturlig. Jeg får meg ikke selv til å tro at det skal finnes noen der, jeg styrer jo søren meg absolutt alt selv? Alt ligger i mine hender, ingen andres!? Jeg klarer ikke lengre tro at det handler om noe annet enn oss mennesker....Jeg fant roen i troen, men det føles ikke riktig lengre...

[Lammelåret]

Har du dårlig samvittighet for å ikke tro mer?

[Inger88]

Viss det ikke føles riktig for deg så er det ikke riktig for deg.

[AnonymBruker]

Har du dårlig samvittighet for å ikke tro mer?

Ja.

[AnonymBruker]

Fornuften din har beseiret overtroens klør, er ikke dette noe å feire? Religion lærer at det kun er i den du kan finne ro, da er det lett å tro at virkeligheten ikke kan by på det samme. Men den gjør det, og det kan millioner av oss fritenkende skrive under på!

[Testosteron]

Jeg syns du skal være fornøyd med deg selv hvis du følger din egen overbevisning uavhengig av innholdet av denne overbevisningen.

Hvis man tror på Gud, så er det rett å være åpen om dette og følge sin overbevisning, men hvis man ikke tror på Gud, så kan man jo ikke godt late som man gjøre det. Det blir feil.

Det viktigste er å være ærlig overfor seg selv uavhengig av innholdet av overbevisningen sin og åpen for endring av ens overbevisning enten endringen går i den ene eller den andre retningen.

[Tobben70]

Jeg er døpt, jeg er konfirmert, jeg var aktiv i ungdomsmiljøet i kirken året etter konfirmasjonstiden.... men jeg klarer ikke tro lengre, jeg klarer ikke tro på noe annet enn meg selv. Alt annet virker så fjernt og unaturlig. Jeg får meg ikke selv til å tro at det skal finnes noen der, jeg styrer jo søren meg absolutt alt selv? Alt ligger i mine hender, ingen andres!? Jeg klarer ikke lengre tro at det handler om noe annet enn oss mennesker....Jeg fant roen i troen, men det føles ikke riktig lengre...

Det er helt naturlig å ha dårlig samvittighet en liten stund etter at du er blitt opplyst.

Du har tross alt blitt innprentet at å tro på gud er det eneste rette, og hvis du ikke tror, ender du i helvete.

Dette vil gå over etter en liten stund. Du vil innse mer og mer at du har gjort det rette. Du vil se hvor usannsynlig den kristen guden er, og skjønne at du ikke har noen grunn til dålig samvittighet.

Velkommen som opplyst

[Okapi]

Jeg kjenner meg igjen i det trådstarter skriver. Ikke fordi jeg noengang har trodd, men fordi jeg har vokst opp i et miljø der det var forventet, nærmest et krav. Husker jeg synes dette var forferdelig i oppveksten, litt fordi jeg ikke forsto hvorfor jeg ble belønnet for å tenke kritisk når det gjaldt alle andre aspekter i livet, men straffet for å gjøre det angående religion, og litt fordi jeg fikk det drillet inn i hode at kristne mennesker var bedre enn ikke-troende eller de som tilhørte andre religioner, selv om jeg aldri så noe tegn til det. Som et ganske sjenert barn var det ikke lett å ta opp dette med familie eller lærere (var siste kull før reform 97, så hadde kristendom (dvs. preking) på skolen fremfor KRL/RLE/etc.). Jeg gikk derfor rundt med dårlig samvittighet fordi jeg følte jeg ville såre andre om jeg stilte spørsmål ved troen, eller (Gud forby!) frasa meg den. Endte sånn sett opp med kirkegang og konfirmasjon, og hadde grisedårlig samvittig på grunn av det også, siden jeg følte jeg sto der og løy (noe jeg forsåvidt også gjorde). Stein og et hard sted lzm.

I dag er jeg helt åpen angående (fravær av) tro rundt de aller fleste, men trår fortsatt forholdsvis forsiktig rundt familie, spesielt litt eldre slektninger. Jeg tror den eneste veien ut av dette med dårlig samvittighet er å innse at man ikke trenger å ha den, og at dette er en metode religion og religiøse mennesker (bevisst eller ubevisst) benytter seg av for å hindre frafall. Du fortjener ikke å ha dårlig samvittighet, for du har ikke gjort noe galt, du har kun valgt din egen vei.