Dårlig stemning i heimen...

[AnonymBruker]

Jeg føler meg som en skikkelig dårlig mor nå, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Vi er inne i en skikkelig dårlig periode nå. Har to jenter på 2 og 4 år, og det er så ufattelig mye krangling...

Om morgenen krangler 2-åringen på ALT: Skal ikke ha på bleie, skal ikke ha på klær, skal ikke ha på jakke, skal ikke gå ut av døra...

Når vi henter i barnehagen er det samme greien.

4-åringen er inne i en veldig "maseperiode". Hun kan finne på at hun SKAL ha skive 10 min før middagen er ferdig, og lage rabalder hvis hun ikke får det. Samtidig står 2-åringen og drar i meg og skal ha meg med på ting. Og mens jeg prøver å roe dem ned svir selvfølgelig middagen sin...

Prøver å finne på kjekke ting etter middag, men det blir utrolig mye krangling, roting og skriking... Føler jeg ikke gjør annet enn å kjefte og mase hele dagen, og jeg vil virkelig ikke ha det sånn! De er verdens snilleste jenter når de ikke krangler, men vi har kommet inn i en skikkelig dårlig rutine.

Om kvelden vil de heller ikke legge seg, og det kan ta opp til 2 timer før de sover.

Jeg aner ikke hva jeg gjør feil, men noe må det jo være. Jeg holder meg rolig, positiv, konsekvent og forklarer ting for dem, men det hjelper ikke så veldig mye. Vi koser masse, og leker sammen, men de blir veldig fort utålmodige.

Ofte kan jeg ta meg en tur i dusjen på dagen (mens faren er med dem) så jeg får et kvarter til å grine og være litt hysterisk, sånn at jeg holder ut noen timer til...

Kjenner jeg gruer meg litt til helgen nå - det er meldt dårlig vær, og det blir nok mye innetid...

Må understreke at jeg på INGEN måte viser ovenfor barna at jeg er sliten, lei og frustrert. Gjør alt jeg kan for å være positiv foran de, og jeg tror ikke de føler de får for lite oppmerksomhet. All tid fra middag til de legger seg blir brukt på dem...

Noen som har noen gode råd til meg? Føler jeg er den eneste i verden som har det sånn - at alle andre har perfekte familier med rolige barn som alltid er blide...

[AnonymBruker]

Føler jeg er den eneste i verden som har det sånn - at alle andre har perfekte familier med rolige barn som alltid er blide...

Det stemmer ikke iallefall.

Jeg syns det høres normalt ut. Jeg syns året jenta vår var 2 var til tider ekstremt slitsomt. Hun trasset på alt, og det hendte jeg gruet meg til helger og ettermiddager jeg også. (man vil jo være med barna, men det er så sinnsykt slitsomt når alt bare ender med skriking, hyling og krangling)

Da hun bekket 3 var det som å skru av en bryter og alt ble så mye bedre...

[AnonymBruker]

Takk for svar!Godt å høre at det er flere der ute... 4-åringen er mye lettere å ha med å gjøre syns jeg, det som er vanskeligst er at hun maser fælt og er veldig sta...

Når 2-åringen er blid kan vi ha det utrolig koselig, og jeg er så ufattelig glad i henne, men jeg blir sååå sliten når hun trasser og nekter og skal "gjøre selv!"

[Skylight]

Har selv en toåring i hus og hverdagen er slik du beskriver. Vil ikke dit, vil ikke datt, vil det og det uten å klare å få sagt det. Drar og sliter i meg når jeg iherdig forsøker å få til et middagsmåltid. Vil ikke legge seg....

På den andre siden er jo toåringen verdens søteste og morsomste og jeg prøver å feste meg mest ved det.

Jeg har ikke en fireåring, men derimot en preungdom med asperper. Jeg er i tillegg alene om de begge. Så når den eldste har slått seg på noe jeg ikke kan forstå det går ann å slå seg på og hyler ut som om rainman på en dårlig dag og den minste har skjenket seg selv et glass med melk som selvsagt flyter utover hele bordet jeg nettopp har dekket på for å spise maten som står og svir seg på ovnen, får jeg mest lyst til å snike meg ut døren å komme tilbake når begge har sovnet...

Siden ikke dette er praktisk mulig har jeg øvd inn noen leveregler jeg gjentar for meg selv når jeg ikke bare kan forsvinne.

1) Stress ned. Middagen smaker bedre for min egen del om den faktisk blir ordentlig ferdig og kanskje det gode måltidet smitter over på barna. (sistnevnte fungerer toppen 20%)

2) Jeg kommer raskere på jobb om jeg ikke stresser om morgenen, men dropper heller frokost og dusjer om kvelden slik at barna slipper en mor som stresser om morgenen. Å gå ut døra med en 2 åring tar laaaang tid. (Kommer forresten alltid for sent på jobb...)

3) Ta fritiden tilbake. For meg handler dette om å IKKE grue seg til morgener, kvelder og helger. Jeg gjør alt hva jeg kan for å slippe krangling, hyling og grining slik at dette ikke blir noe mønster man forventer skal skje. Og jeg gjør alt hva jeg kan får å få til noe jeg også har lyst til.

Om du tror barna ikke oppfatter at du er frustrert og lei og alt det der, så bør du ta noen ekstra runder med deg selv. Om du føler deg konsekvent så bør du også tenke over jenta på fire får det som hun vil før middag ellers lager hun rabalder. Du finner svarene i deg selv. Selv er jeg alt annet enn konsekvent, men kan fint innrømme at jeg burde vært flinkere så kanskje barna hadde sovnet uten store ståheien hver kveld.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Skylight: ÅÅÅ, tusen takk for svar! Du aner ikke hva det betyr å høre at det er flere som har det som meg...

Og tusen takk for gode råd! Jeg tror jeg trenger å puste litt, og så "starte på nytt" litt... For jeg vil ikke at dette skal bli et mønster.

TS

[Gjest Gjest]

Jeg føler meg som en skikkelig dårlig mor nå, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Vi er inne i en skikkelig dårlig periode nå. Har to jenter på 2 og 4 år, og det er så ufattelig mye krangling...

Om morgenen krangler 2-åringen på ALT: Skal ikke ha på bleie, skal ikke ha på klær, skal ikke ha på jakke, skal ikke gå ut av døra...

Når vi henter i barnehagen er det samme greien.

4-åringen er inne i en veldig "maseperiode". Hun kan finne på at hun SKAL ha skive 10 min før middagen er ferdig, og lage rabalder hvis hun ikke får det. Samtidig står 2-åringen og drar i meg og skal ha meg med på ting. Og mens jeg prøver å roe dem ned svir selvfølgelig middagen sin...

Prøver å finne på kjekke ting etter middag, men det blir utrolig mye krangling, roting og skriking... Føler jeg ikke gjør annet enn å kjefte og mase hele dagen, og jeg vil virkelig ikke ha det sånn! De er verdens snilleste jenter når de ikke krangler, men vi har kommet inn i en skikkelig dårlig rutine.

Om kvelden vil de heller ikke legge seg, og det kan ta opp til 2 timer før de sover.

Jeg aner ikke hva jeg gjør feil, men noe må det jo være. Jeg holder meg rolig, positiv, konsekvent og forklarer ting for dem, men det hjelper ikke så veldig mye. Vi koser masse, og leker sammen, men de blir veldig fort utålmodige.

Ofte kan jeg ta meg en tur i dusjen på dagen (mens faren er med dem) så jeg får et kvarter til å grine og være litt hysterisk, sånn at jeg holder ut noen timer til...

Kjenner jeg gruer meg litt til helgen nå - det er meldt dårlig vær, og det blir nok mye innetid...

Må understreke at jeg på INGEN måte viser ovenfor barna at jeg er sliten, lei og frustrert. Gjør alt jeg kan for å være positiv foran de, og jeg tror ikke de føler de får for lite oppmerksomhet. All tid fra middag til de legger seg blir brukt på dem...

Noen som har noen gode råd til meg? Føler jeg er den eneste i verden som har det sånn - at alle andre har perfekte familier med rolige barn som alltid er blide...

Jeg har det akkurat likedan som deg, med to døtre som kan drive meg til vanvidd. Kunne øsnke vi hadde slekt/familie som kunne hjelpe oss innimellom, for jeg tror oppriktig at barna kunne hatt godt av litt pause fra oss utslitte foreldre. Det er baluba nesten døgnet rundt, med non-stop styr fra tidlig morgen til sent på kveld, og gjerne litt ekstra styr på natta også, spesielt fra 2åringens side. Takk og pris for full barnehageplass og morsomme jobber...

Hva jeg gjør:

- bryr meg ikke om hus, rydding, vasking

- unngår å kjøre bil, det gjør meg enda mer stresset

- tar med barna ut i helger, gjelder å holde aktivitetsnivået oppe, helst ute et sted

- kutter ned venner/sosiale ting til et minimun, tåler ikke ytterligere trusler mot søvnen min

- 2 åringen får bestemme utrolig mye selv, så langt det er mulig. vi kan godt ha vafler til middag, hvis det gir god stemning.

- jeg aksepterer at enn så lenge har jeg ikke ork til annet enn jobb og barna, og interesser/hobbyer etc er lagt på hylla, men jeg går til massasje en gang i mpneden, og da "finner jeg roen."

[Gjest lily]

hva med noe sånt :

4åringen: Jeg vil ikke ha på meg støvler i dag

Du: Nei vel det var synd. Da kan du jo ikke hoppe i sølepytten. Husk at alle de andre barna har på seg støvler slik at de kan hoppe og leke i sølepytten. Du får tenke litt på om det egentlig er bra å ha på seg støvler.

4åringen: Jeg vil ikke legge meg!

du: Nei vel, det var synd. Men vet du hva jeg gjorde når jeg sov i går da, da drømte jeg at jeg red på en elefant i en magisk skog. Man kan bare drømme om man sover.

Hva med å prøve å få ungen til å tenke på noe helt annet enn at hun ikke vil noe ?

Omvent psykologi?

Når jeg var liten og broren min på fire trasset, så var jeg med på å bruke omvent psykologi (jeg er fire år eldre)

Om han ikke ville ha på seg støvler så lot jeg som om jeg var misunnelig på at han hadde sånne støvler. Om han skulle drikke brus med en tablett i mot bilsyke - så lata jeg som om jeg var misunnelig fordi det skummet sånn.

Kansje det hjelper om du selv later som du er misunnelig for at jenta får hoppe i sølepytten med stølver på feks. Lol