Hva gjør du når du blir skikkelig sint på barna?

[Anciol]

Jeg setter dem på 5 min timeout så finner jeg frem støvsugeren og begynner å gjøre husarbeid for å kjøle meg ned eller går meg en tur visst mannen min er hjemme!

[Bjørn82]

Timeout her også.. Gjerne såpass lenge at det blir litt kjedelig..Og da alltid til jeg får en unnskyldning for det de har gjort.

[Leanne]

det spørs jo hvorfor jeg blir sint...

Hender jeg sier til barna at nå er mamma sint, gå på rommet og lek for nå klarer jeg ikke snakke med deg, vi snakker om det etterpå.

Trenger noen minutter for å roe meg ned, og det hjelper ofte for barna også, så snakker vi om det som er skjedd og ordner opp.

[angelou]

LEier dem, eller han, pent opp på rommet og går....Og sier at han kan være et annet sted enn meg fordi mamma er sint på grunn av sånn og sånn.

[Gjest fr21_5ffdsa]

Hvor gamle er ungene deres, dere som bruker timout?

[angelou]

Jeg bruker ikke timeout, han får komme til oss igjen når han har bestemt seg for å oppføre seg ordentlig. Han er fire.

[AnonymBruker]

Da sier jeg fra at jeg er sint og hvorfor, i et volum tilsvarende mengden sinne. Og så er jeg ferdig med det. Jeg er ekstremt kortsint. Etterpå snakker vi sammen om det som skjedde.

[AnonymBruker]

... og så må jeg bare tilføye at jeg ikke skjønner det helt: Hvis DU er sint, hvorfor skal BARNET ta time-out??

[Gjest happy_me]

... og så må jeg bare tilføye at jeg ikke skjønner det helt: Hvis DU er sint, hvorfor skal BARNET ta time-out??

Det kommer vel helt an på hva barnet har gjort som gjorde mamma/pappa sint.

[Gjest frøken am]

... og så må jeg bare tilføye at jeg ikke skjønner det helt: Hvis DU er sint, hvorfor skal BARNET ta time-out??

Akkurat det tenkte jeg og!

Skal ungen lide fordi du ikke klarer å deale med følelsene dine?

Barn VELGER ikke å gjøre mamma eller pappa sint, det er vårt eget problem at vi blir det.

Mange timeout unger der ute...stakkars.

[Gjest sometimes]

Det er jo som regel en grunn til at man blir sint, det er gjerne noe ungene har gjort og som de kanskje har gjort flere ganger og fått beskjed gang på gang at de ikke skal gjøre. Men de fleste gangene har det vært ting som bare har gjort meg oppgitt, som når du kommer inn på kjøkkenet igjen etter en tur på toalettet og oppdager at noen har vært i matskapet og den fulle posen med mel har revnet og ligger som et fin snølag utover gulvet.. I sånne tilfeller har det hendt at jeg har gitt meg selv time-out. Eller ungen er trassig som fy og står der med det trumpete ansiktsuttrykket, da blir jeg like trumpete og går på rommet mitt med furtne skritt og så ender det med at vi ler begge to.

[AnonymBruker]

Akkurat det tenkte jeg og!

Skal ungen lide fordi du ikke klarer å deale med følelsene dine?

Barn VELGER ikke å gjøre mamma eller pappa sint, det er vårt eget problem at vi blir det.

Mange timeout unger der ute...stakkars.

Det får da være måte på hvor mye man skal pakke inn ungene i bomull og late som om de ikke har logiske evner. Innen rimelighetens grenser; har barna gjort noe som gjør mor eller far sint, lærer de noe av å oppdage at det har konsekvenser. Hvis min sønn gjør noe han vet han ikke har lov til, forbeholder jeg meg retten til å bli sint. Jeg tror forøvrig det er sunt for barn å se at foreldre har grenser og følelser også, i stedet for at hjemmet skal være et sted hvor ingen noensinne er noe annet enn vennlige og glade, fordi barna "lider" av at noen er sinte. Hvordan skal de lære at følelser er naturlig og tillatt om ingen noensinnne viser dem det?

[AnonymBruker]

Det får da være måte på hvor mye man skal pakke inn ungene i bomull og late som om de ikke har logiske evner. Innen rimelighetens grenser; har barna gjort noe som gjør mor eller far sint, lærer de noe av å oppdage at det har konsekvenser. Hvis min sønn gjør noe han vet han ikke har lov til, forbeholder jeg meg retten til å bli sint. Jeg tror forøvrig det er sunt for barn å se at foreldre har grenser og følelser også, i stedet for at hjemmet skal være et sted hvor ingen noensinne er noe annet enn vennlige og glade, fordi barna "lider" av at noen er sinte. Hvordan skal de lære at følelser er naturlig og tillatt om ingen noensinnne viser dem det?

Ja, men kjære deg, det er ikke snakk om å pakke unger i bomull eller ikke være sint, men å ta ansvar for egne følelser. Mener du at det er riktig å lære barnet å ta ansvar for foreldrenes sinne? Selvfølgelig kan du bli sinna, men gi deg selv en time-out, da! Si at nå er jeg rasende sint og nå går jeg for meg selv!

Hvor ofte har jeg ikke hørt unger slå eller bruke stygge ord til andre, for deretter å bli irettesatt av en voksen, og så svarer de "jamen han gjorde det". Voksne skal ikke være som femåringer, vi må selv ta ansvar for det vi føler. Man kan ikke straffe andre fordi man selv er sint. Jeg har ingen tro på at barn lærer noe som helst av time-out, kanskje med unntak av at voksne er store og har mest makt og at verden er urettferdig.

[AnonymBruker]

Her blir det bomber og granater! Jeg bare sier det!

[Gjest O___o]

Hvem trenger en "timeout"?

Barnet eller forelderen?

[angelou]

Og så må man jo huske på at det finnes forskjellige unger også hva som funker med personligheten til min unge er ikke nødvendigvis det samme som funker med personligheten til en annen. Nå har ikke jeg tatt noe spesielt standpunkt til det med time-out, men jeg har tro på å lære at det man gjør får konsekvenser, selvsagt både gode og mindre gode. Som for eksempel at "slår du meg en gang til nå så må du gå et annet sted en liten stund for å tenke deg om". Men også positive belønninger er viktig!

[Mamma1]

Jeg må innrømme at det hender seg, ganske ofte, at jeg roper til tenåringsjenta her... Hun er ufordragelig til tider, jeg har kort lunte og slik er det..

[AnonymBruker]

Ja, men kjære deg, det er ikke snakk om å pakke unger i bomull eller ikke være sint, men å ta ansvar for egne følelser. Mener du at det er riktig å lære barnet å ta ansvar for foreldrenes sinne? Selvfølgelig kan du bli sinna, men gi deg selv en time-out, da! Si at nå er jeg rasende sint og nå går jeg for meg selv!

Hvor ofte har jeg ikke hørt unger slå eller bruke stygge ord til andre, for deretter å bli irettesatt av en voksen, og så svarer de "jamen han gjorde det". Voksne skal ikke være som femåringer, vi må selv ta ansvar for det vi føler. Man kan ikke straffe andre fordi man selv er sint. Jeg har ingen tro på at barn lærer noe som helst av time-out, kanskje med unntak av at voksne er store og har mest makt og at verden er urettferdig.

Det er ikke snakk om at barna skal ta ansvar, det er snakk om at barna skal se at oppførselen deres har konsekvenser. "Når jeg gjør ting X som jeg vet jeg ikke har lov til, blir foreldrene mine sinte." Jeg snakker altså bare om situasjoner hvor man er sint på grunn av noe barnet har gjort med vilje, det er vel stort sett da de fleste av oss blir sinte på barna våre. Barnet får jo selvfølgelig bare timeout (jeg bruker ikke det ordet, jeg sender på rommet til de har tenkt å oppføre seg) såfremt det er barnets oppførsel selv som fører til sinnet, så i så måte er tråden litt unøyaktig. Det er liksom liten vits i at jeg går ut for å roe meg ned når barnet med vilje klipper hull i alle tørrvareposene i skapet, da er vi jo like langt når jeg kommer tilbake, med enda flere poser med hull i. Derfor fjerner jeg barnet fra situasjonen, og roer meg selv ned, så kan vi snakke sammen etterpå.

Voksne er ikke som femåringer, nei. Voksne har sanksjonsmuligheter femåringer ikke har, derfor er eksemplet ditt litt søkt. Det er mange ting jeg som forelder kan gjøre som ikke barnet kan gjøre, og det er fordi jeg er forelder og jeg bestemmer (og også tar ansvaret. Med makt kommer ansvar, og det er ikke femåringen i stand til å ta). Voksne ER store. Voksne HAR mest makt. Jeg tror for å være helt ærlig at det i lengden er langt mer skadelig for barn om de ikke forstår at det er forskjell på barn og voksne og forventer millimeterrettferdighet på alt til enhver tid, fordi de aldri lærer å forholde seg til at regler er regler, at man ikke kan bestemme alt selv og at når man med vilje bryter reglene blir det ubehagelig.

Forøvrig ble jeg sendt på rommet selv som liten når jeg var på mitt mest ufordragelige. Jeg var alltid på det rene med at det var min oppførsel som var uakseptabel (og jeg visste jo også at jeg ikke burde oppføre meg slik, selv om det var skikkelig surt), og dermed lærte jeg at hvis jeg ville være med i moroa, måtte jeg også oppføre meg ordentlig. Jeg tenkte aldri noe av det du mener barn vil tenke av å bli sendt på rommet eller gitt timeout.

[Gjest Gjest]

Det er ikke snakk om at barna skal ta ansvar, det er snakk om at barna skal se at oppførselen deres har konsekvenser. "Når jeg gjør ting X som jeg vet jeg ikke har lov til, blir foreldrene mine sinte." Jeg snakker altså bare om situasjoner hvor man er sint på grunn av noe barnet har gjort med vilje, det er vel stort sett da de fleste av oss blir sinte på barna våre. Barnet får jo selvfølgelig bare timeout (jeg bruker ikke det ordet, jeg sender på rommet til de har tenkt å oppføre seg) såfremt det er barnets oppførsel selv som fører til sinnet, så i så måte er tråden litt unøyaktig. Det er liksom liten vits i at jeg går ut for å roe meg ned når barnet med vilje klipper hull i alle tørrvareposene i skapet, da er vi jo like langt når jeg kommer tilbake, med enda flere poser med hull i. Derfor fjerner jeg barnet fra situasjonen, og roer meg selv ned, så kan vi snakke sammen etterpå.

Voksne er ikke som femåringer, nei. Voksne har sanksjonsmuligheter femåringer ikke har, derfor er eksemplet ditt litt søkt. Det er mange ting jeg som forelder kan gjøre som ikke barnet kan gjøre, og det er fordi jeg er forelder og jeg bestemmer (og også tar ansvaret. Med makt kommer ansvar, og det er ikke femåringen i stand til å ta). Voksne ER store. Voksne HAR mest makt. Jeg tror for å være helt ærlig at det i lengden er langt mer skadelig for barn om de ikke forstår at det er forskjell på barn og voksne og forventer millimeterrettferdighet på alt til enhver tid, fordi de aldri lærer å forholde seg til at regler er regler, at man ikke kan bestemme alt selv og at når man med vilje bryter reglene blir det ubehagelig.

Forøvrig ble jeg sendt på rommet selv som liten når jeg var på mitt mest ufordragelige. Jeg var alltid på det rene med at det var min oppførsel som var uakseptabel (og jeg visste jo også at jeg ikke burde oppføre meg slik, selv om det var skikkelig surt), og dermed lærte jeg at hvis jeg ville være med i moroa, måtte jeg også oppføre meg ordentlig. Jeg tenkte aldri noe av det du mener barn vil tenke av å bli sendt på rommet eller gitt timeout.

Amen

[AnonymBruker]

Det er ikke snakk om at barna skal ta ansvar, det er snakk om at barna skal se at oppførselen deres har konsekvenser. "Når jeg gjør ting X som jeg vet jeg ikke har lov til, blir foreldrene mine sinte." Jeg snakker altså bare om situasjoner hvor man er sint på grunn av noe barnet har gjort med vilje, det er vel stort sett da de fleste av oss blir sinte på barna våre. Barnet får jo selvfølgelig bare timeout (jeg bruker ikke det ordet, jeg sender på rommet til de har tenkt å oppføre seg) såfremt det er barnets oppførsel selv som fører til sinnet, så i så måte er tråden litt unøyaktig. Det er liksom liten vits i at jeg går ut for å roe meg ned når barnet med vilje klipper hull i alle tørrvareposene i skapet, da er vi jo like langt når jeg kommer tilbake, med enda flere poser med hull i. Derfor fjerner jeg barnet fra situasjonen, og roer meg selv ned, så kan vi snakke sammen etterpå.

Jeg tenker at det er mange måter man kan ha konsekvens på. Som sagt mener jeg ikke at foreldrene ikke har lov til å bli sinte. At A fører til B er logisk. Jeg mener at konsekvenser skal være logiske og henge sammen.

Selvfølgelig må man fjerne barnet fra situasjonen hvis situasjonen innebærer klipping av poser (aller andre lignende, akutte situasjoner). Er man sinna og må ordne opp i situasjonen, sender man barnet vekk. Igjen: Logisk. Men at barnet skal være på rommet i uendelig tid, det er ikke logisk. Og klassisk time-out, som jeg ser på som f.eks å sitte på en stol eller i trappa, det er heller ikke logisk.

Voksne er ikke som femåringer, nei. Voksne har sanksjonsmuligheter femåringer ikke har, derfor er eksemplet ditt litt søkt. Det er mange ting jeg som forelder kan gjøre som ikke barnet kan gjøre, og det er fordi jeg er forelder og jeg bestemmer (og også tar ansvaret. Med makt kommer ansvar, og det er ikke femåringen i stand til å ta). Voksne ER store. Voksne HAR mest makt. Jeg tror for å være helt ærlig at det i lengden er langt mer skadelig for barn om de ikke forstår at det er forskjell på barn og voksne og forventer millimeterrettferdighet på alt til enhver tid, fordi de aldri lærer å forholde seg til at regler er regler, at man ikke kan bestemme alt selv og at når man med vilje bryter reglene blir det ubehagelig.

Hvilket eksempel mener du?

Ja, jeg er forelder og jeg bestemmer. Men jeg har ikke tenkt å bestemme bare for å bestemme, slik jeg ser mange voksne gjør. Selvsagt er det forskjell på barn og voksen. Jeg har tror på faste grenser og å være streng, men jeg mener at mange kunne hatt godt av å lære litt om relasjonskompetanse.

For meg blir det helt feil at et sett regler skal gjelde for meg og mine følelser, og et annet for barnet. Jeg er sinna, altså du må gå vekk : Nei. Men du har gjort x, derfor må du gå vekk: Ok. Skjønner du forskjellen?

Forøvrig ble jeg sendt på rommet selv som liten når jeg var på mitt mest ufordragelige. Jeg var alltid på det rene med at det var min oppførsel som var uakseptabel (og jeg visste jo også at jeg ikke burde oppføre meg slik, selv om det var skikkelig surt), og dermed lærte jeg at hvis jeg ville være med i moroa, måtte jeg også oppføre meg ordentlig. Jeg tenkte aldri noe av det du mener barn vil tenke av å bli sendt på rommet eller gitt timeout.

Vel, jeg har opplevd det samme, og det tenkte jeg. Jeg skjønte aldri hvorfor jeg ble sendt på rommet eller hvorfor jeg måtte sitte på den helvetes stolen. Det gjorde meg bare sinna og jeg syntes det var urettferdig.

Jeg tenker dermed at har du gjort noe du vet er feil, kan det kanskje fungere med time-out/den type straff, men ofte tror jeg faktisk at barna ikke skjønner hvorfor de straffes. Og da lærer de jo ingenting av det (i alle fall ingenting av det vi vil at de skal lære).