Hvordan håndtere min manns depresjon?

[Cola Girl]

Min mann er sykemeldt pga depresjon, selv er jeg hjemme i fødselspermisjon. Han har vært hjemme i to måneder og jeg går snart på veggen. Han vil ikke at noen skal vite om problemet hans for da er han redd han ikke ønsker å komme tilbake til livet (mye selvmordstanker blant annet). Dette ønsket respekterer jeg, men det fører jo til at jeg blir isolert også, blir jo redd for å gå ut (trille tur med barnet for eksempel) fordi jeg er redd for å treffe noen som kommer til å stille spørsmål. Ingen i familien vet noe om det heller, og jeg synes det er veldig tungt å ikke kunne prate med noen. Han går til psykolog og jeg er velkommen til å bli med, men han er der så sjelden så jeg har ikke lyst til å ta av hans tid der. Mine problemer er jo bare en følge av det han sliter med og det er ingen ting jeg heller vil enn at vi skal komme oss gjennom dette. Han har fått antidepresiva og han sitter foran datamaskinen sin dag ut og dag inn og venter på at de skal virke. Eller, døgnet har han snudd, så det er kun noen timer på ettermiddagen kvelden vi er våkne samtidig, men at han i det hele tatt prater med meg da er ikke sikkert. Han sitter der med virkelighetsflukten sin, og enser lite til meg og barnet vårt.

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette inlegget. Hadde vel bare behov for å få det ut, siden jeg ikke kan snakke med noen rundt meg i hverdagen. Om noen har erfaringer med depresjoner vil jeg gjerne høre fra dere. Håper så veldig at han med hjelp av psykolog og medisiner kan komme seg over denne kneika, for jeg vil fortsette livet mitt sammen med han, selv om jeg er litt i tvil noen dager

[Gjest Fighter]

Snakk med han og fortell hvordan du har det. Respekter at han ikke vil ut, men prøv å komme deg ut selv. Hvis noen spør hvordan det går med han kan du svare at han er utbrent/sliten. Eller du kan bare si at han er sykemeldt. Ingen har krav på å få vite noe.

Hvis du sliter veldig med dette selv kan jo du også snakke med psykolog. Hvor lenge har han tatt antidepressiva?Noen antidepressiva tar det noen uker før virker. Hvis han har tatt de lenge uten at de virker bør han snakke med legen igjen. Depresjoner kan utarte seg på mange måter. Og behnadles på forskjellige måter. Hvis det er veldig ille kan du jo søke om å få han innlagt også. Så på tv i går en mann som hadde slitt med sterke depresjoner som hadde fått veldig god hjelp på Modum Bad. Det finnes hjelp å få, både til deg og mannen din.

[Cola Girl]

Hvor lenge har han tatt antidepressiva?Noen antidepressiva tar det noen uker før virker. Hvis han har tatt de lenge uten at de virker bør han snakke med legen igjen.

Han har tatt det i 7 uker omtrent. Psykologen sa sist at dersom han ikke merket noen bedring skulle de prøve å skifte merke. Han har ikke vært der siden et par dager før jul, men skal ditt igjen i neste uke.

[Gjest GreenSky]

Jeg har også erfaring med å være i samliv med noen som er deprimert. Det er ikke lett i det hele tatt. Særlig når personen nekter å oppsøke hjelp. I mitt tilfelle ble det slutt etter noen år.

Er det noen åpenbar grunn til at han er deprimert, kom det bare "snikende", eller har han vært deprimert i perioder tidligere?

Jeg vet at det er tøft nå, men prøv å huske at det ikke er han, men sykdommen som gjør at han oppfører seg slik han gjør.

[Gjest Joanna]

En ting kan jeg si ut fra førstehånds erfaring:

Når man har depresjon hjelper det IKKE å stenge seg inne overfor familie og venner, og det er ivertfall ikke gunstig å bare sitte foran PC!!

Få ham med ut!

[Gjest K@N]

- Få ham ut - ??? Hva er det for slags forslag?? Kjenner du til noen som er skikkelig depresiv??

Maken - :evil: Blir sååå sinna!!!

Jeg lever med dette hver dag, og har gjort det i over syv år nå! Det er ikke så enkelt som å "få han ut av isolasjon" bare så det er sagt!

Dersom du trenger noen å snakke med - som kan lytte uten å måtte si noe, send meg en PM...

Jeg har følt dette på kroppen i større og mindre grad over lang tid nå og kan si deg en ting som kanskje kan hjelpe deg ;

Hold fast ved de positive tingene...

Som at han står opp.. Eller smiler en gang.... Eller gir deg en klem... Selv om det er vanskelig... Det er faktisk positivt i alt det negative at han har interesse for data`n..... Banalt? Sant!

-K-

[Gjest Joanna]

- Få ham ut - ??? Hva er det for slags forslag?? Kjenner du til noen som er skikkelig depresiv??

Ja. OG har vært det selv.

Hva er så ille med å ta ham med ut? Som jeg sa, det hjelper ikke å mure seg inne. Man vet ikke det når man er deppa- etterpåklokskap er heller ikke et tema, for man har jo vært syk/er syk. Det jeg vil frem til, er at han har godt av dagslys, frisk luft og kontakt med mennesker. Selv om han tror det gjør ham verre.

[Gjest Anonymous]

Hvis han sliter med selvmordstanker må han kanskje ha mer inntensiv behandling. Det å være deprimert er vondt. Man føler seg som en pest og plage for alle og blir fryktelig selvsentrert....

Stakkars deg, føler med deg.. :trøste:

[Cola Girl]

Det med å gå ut/ikke gå ut er noe av det jeg tenker på også. Noen ganger har jeg lyst til å jage han ut på en trilletur med barnet vårt (både for min del og hans del). Har spurt han et par ganger, men han vil ikke. Og det er en av de tingene jeg synes er vanskelig, jeg vet ikke om jeg skal la han være i fred, eller "mase" på han. Jeg vil jo så gjerne gjøre det jeg kan for at han skal ha det best mulig og forhåpentligvis komme seg gjennom dette...

Selv sier han at datamaskinen er det som holder han i live for øyeblikket, så jeg prøver å ikke klage så mye på at han sitter der. Må likevel innrømme at lysten til å få ut datamaskinene er der til tider, men det spørs vel om situasjonen hadde blitt noe bedre uten dem.

[Gjest Fighter]

Jeg tror også det kan være lurt å få han litt ut, MEN du kan ikke tvinge han. Folk med depresjon har ofte store problemer med å møte mennesker, i hvert fall mange på en gang. Du trenger ikke ta han med på byen eller noe sånt, men prøv å foreslå at dere går småturer bare dere. Det tror jeg er sunt for dere begge.

[Gjest K@N]

Det med å gå ut/ikke gå ut er noe av det jeg tenker på også. Noen ganger har jeg lyst til å jage han ut på en trilletur med barnet vårt (både for min del og hans del). Har spurt han et par ganger, men han vil ikke. Og det er en av de tingene jeg synes er vanskelig, jeg vet ikke om jeg skal la han være i fred, eller "mase" på han. Jeg vil jo så gjerne gjøre det jeg kan for at han skal ha det best mulig og forhåpentligvis komme seg gjennom dette....

Dersom du maser vil han føle seg presset, en som lider fra før trenger nok ikke mer press på seg - og jeg tror nok han utmerket godt vet at han ikke er "helt oppegående".. Selvsagt er det å isolere seg en negativ utvikling, men når man er deprimert tenker man ikke lengre rasjonelt - man klarer ikke sortere i alt som går rundt oppe i hodet. Klarer ikke skille det som er "fantasier", vrangforestillinger eller realitet. Da er støtte og forståelse det beste man kan gi samtidig som man påpeker at der tar du "feil" for slik ser ikke jeg det... - ikke det at du skal "utslette" deg selv - nei fortsett så godt du kan med ditt du. Og blir det snakk om det så sier du at du skjønner at han sliter, at du er der dersom han trenger det - men at du ikke kan la hans tilstand nå legge listen for ditt liv også. At en av dere må fungere normalt, og at du mer enn gjerne ønsker at han blir med deg på dine turer eller hva nå temaet er..

Selv sier han at datamaskinen er det som holder han i live for øyeblikket, så jeg prøver å ikke klage så mye på at han sitter der. Må likevel innrømme at lysten til å få ut datamaskinene er der til tider, men det spørs vel om situasjonen hadde blitt noe bedre uten dem.

La pc`n være du - men ikke la han "drukne" i den.. Prøv om du kan bli med han til hans psykolog - ofte kan de trenge den "andre siden" for å kunne se hele bildet. Det er jo ikke sikkert han klarer sette ord på hvor ille det virkelig er for dere.. Hva om han ikke klarer fortelle om sine selvmordstanker? Hvordan skal denne legen da kunne hjelpe ham?

Og medisiner er ofte noe man må prøve og feile litt med - jeg syns ikke det høres ut som om han får det han trenger der. Kanskje han burde forsøke et annet merke? Eller supplere med en annen type for å oppnå effekt?

I tillegg er nok tiden mellom hans samtaler litt lang - erfaringsmessig ser vi i allefall at noe mer enn tre uker i vanskelige perioder er for lenge. Da rekker man å gå tilbake ett skritt før man skal gå to frem - og på den måten blir bedringen en relativ stillegående prosess..

Jeg er der - har vært det i mange år nå.. Og vet at det til tider kan virke lettere å la han seile sin egen sjø fullstendig.. Men dersom du elsker han og ikke ser for deg å gi opp - så vit at det i de fleste tilfeller er lys i enden av tunellen..

Jeg håper du klarer "holde på deg selv" i alt dette - jeg vet jeg hadde problemer..

Lykke til videre..

(Ps. send en PM dersom du vil det - så kan jeg lytte....)

[Tusenfryd]

Jeg synes du absolutt skal være med ham til psykologen. Å la ham sitte foran pc-en og vente på at pillene skal virke, er lite fruktbart i lengden - dette er tull! Det vil ikke gjøre ting bedre. Men i steden for å tvinge ham til noe på egen hånd, så kan det være greit å få med seg et par tips fra den som kjenner han og hans situasjon.

Men å sitte foran pc-en og vente - nei nei nei NEI! Jeg har levd med en som hadde depresjon. Han fikk faktisk pc-forbud av psykologen sin!

Og jeg vil si at - det er ikke den som er deprimert som skal få legge alle føringer. Dette er et problem og en sykdom som rammer alle i familien - også ditt lille barn. Du må ikke få la han bestemme hvem du skal snakke med. For du må også tas vare på midt oppi det hele. Det er viktig at du også får dele med noen. Og hvorfor skal ikke du få gå trilletur fordi om han sitter hjemme?

Nei, dere må tenke hele familien begge to, og ikke la han være i sentrum absolutt hele tiden.

Det er tøft å ha angst og depresjon. Men det er fanken meg ingen fest å leve med en som har det heller! Det er kjempetøft, man er maktesløs i perioder og man føler at egne tanker og følelser er - om ikke forbudt - så i hvert fall ikke så viktige som den sykes... og dermed er man i gang med å undergrave seg selv. For en som har depresjon har en ufattelig evne til å suge ut alt av alle rundt seg. (og dette er ingen kritikk av de som er syke, for dette er en sykdom, jeg underkjenner ikke det - dette er bare en betraktning fra andre siden). Så bli med til psykologen og lær mer om hva du kan gjøre for han, øs ut av deg bekymringene dine, og vit hva du skal gjøre - kun på den måten kan du hjelpe han og dere kan bli en familie som alle har det bra igjen.

Lykke til!

[Gjest K@N]

Det er tøft å ha angst og depresjon. Men det er fanken meg ingen fest å leve med en som har det heller! Det er kjempetøft

:enig_animasjon: :enig_animasjon:

Bra skrevet!

-K-

[smilla1]

Føler virkelig med deg, og vet godt hvordan du har det. Her i min hjemkomune har de et tilbud der en psykriatrisykepleier kommer hjem til den som ønsker det som sliter med depresjoner. Jeg ville tatt en telefon om ikke de har det tilbudet i din komune også:-) Er veldig enig med alle de andre som har svart deg, ikke glem deg selv. Og det er viktig at du er med i samtaler også fordi du ser tingene fra et litt annet ståsted enn din mann. Det kan godt hende at din mann ønsker det også men ikke klarer å få sagt det til deg. Ikke tenk på at du stjeler av hans samtaletime. Kanskje det at du er med vil ha større utbydte for han, enn når han er alene. Lykke til.... Tenker på deg

[Catzy]

Hvis han ikke vil ut fordi han ikke vil møte folk, er det mulig å få ham med ut på langtur? Hvis dere har bil, så dra ut en tidlig morgen. Ta med alt som dere og ungen trenger. Dra et eller annet sted som det ikke er folk. Frisk luft, adspredelse i hverdagen, ingen kjente som kan gjøre ham mer deprimert.

Selvfølgelig, hvis noe går galt, så går alt i vasken. Men hvis bil og unge oppfører seg, så får dere kanskje noen timer som er litt morsommere.

Du burde kanskje få være med til psykologen en gang du også. Så kan du få profesjonelle råd om hvordan dere bør legge opp hverdagen sammen. Er det OK å gjøre som dere gjør nå, eller mener psykologen at du kan prøve å få ham til å gjøre litt mer på dagen? Slike spørsmål kan du jo ta opp.

Catzy

[Ella]

Du stiller spørsmålet: "hvordan håndtere min manns depresjon?". Kjempevanskelig spørsmål å svare på. Jeg har alltid hatt en oppfatning av at selvfølgelig finnes en løsning på alt, bare en analyserer, leter og tenker lenge nok.Denne oppfatningen har fått en skikkelig realistisk knekk etter at min mann ble deprimert.

Det som fungerer best for både meg og han er nok å ta hver dag om gangen. Ikke stille for store mål. Gå museskritt. Vonde dager kommer vi oss gjennom. Gode dager griper vi fatt i.

Jeg vet bare, og jeg vet at det er rett, at jeg vil støtte han på denne vanskelige veien. Og din vei er også vanskelig. Du føler nok at du mister en del av deg selv da hensynet til hans helse veier tungt. Og så blir en nok litt forsiktig med egen oppførsel og uttalelser, da vi er redd for å såre eller gjøre vondt verre.

Selv VET jeg at fysisk morsjon er godt for et mentalt slitent menneske. Men alt til sin tid. Mannen din vet nok dette selv også, men en depresjon gir rett og slett gjerne en sperre for slik.

Dersom din mann venter på virkning av tabletter før neste skritt tas, så er kanskje det noe å ta hensyn til og vise forståelse for? Og prøving og feiling og leting etter rett type tabletter er ikke noe nytt i en slik sammenheng. Vis interesse på dette feltet siden det er dette som opptar han nå.

Med de rette tablettene vil han kunne kjempe seg skritt for skritt tilbake til et bedre liv.

Syns også at du kan være med til psykolog en gang i blant. Da viser du at du er en støtte for han, og at dere er sammen om dette. Og så blir han vant til å prate om depresjonen sin til både deg og psykologen. Det er jo faktisk TO mennesker!! Et stort skritt!!

Og et godt råd (for min del i hvertfall): vær tålmodig. Dette kan ta veldig lang tid.

Og dersom du føler at nå er det virkelig ikke bra med mannen din, så ta kontakt med sykehus eller lege. Kanskje blir han innlagt.

Dette ble mye om å ta hensyn til mannen din. Sånn blir det naturligvis når en vi er glad i blir syk. Men prøv å ta hensyn til deg selv. Dersom han sitter foran dataen så kan du bruke tiden på noe som er godt for deg!

Tror at det kan være godt for han at han ser at du ikke blir totalt hemmet i egen livsutfoldelse pga hans sykdom.

Mannen min er fortsatt deprimert, men mye bedre enn tidligere. Tablettene han bruker ser ut til å hjelpe, og han vet nå at dette tar lang tid. Etter at han innså dette har han fått en større ro i seg. Han går jevnlig til samtaler hos psykriatisk sykepleier og til egen lege.

Jeg har gjennom denne tiden fått et helt annet bilde av hva som betyr mest for meg. De gode vennene blir uvurderlige og små hentydninger til fremgang blir gigantiske høydepunkter.

Men en ting ser jeg tydelig: Mye av det jeg gjør i løpet av dagene og ukene som går gjør jeg oftere alene. Dersom jeg ønsker å gjøre noe spesielt så kan jeg ikke alltid regne med å gjøre det SAMMEN med mannen min.

Hilsen Ella

[Cola Girl]

De tre siste dagene har jeg hatt tre flotte opplevelser som har gitt meg masse ny styrke.

Jeg var invitert til noen venninner en kveld; og han sa at han kunne ta seg av barnet vårt et par-tre timer mens jeg var borte. Når jeg kom hjem hadde de trillet tur til kiosken. Det var første gang han har vært utenfor døra uten å ha vært nødt til det på to måneder.

I dag kom det helt uoppfordret fra han (uten at vi hadde kranglet, diskutert eller grått) "jeg er glad i deg". Før ble det sagt til og med flere ganger om dagen, men det er nok omtrent 4 måneder siden det har blitt sagt på den måten det ble sagt i dag.

Og som om ikke det var nok så dro han en kjapp tur ned på en butikk for å kjøpe en del vi manglet til noe jeg hadde tenkt til å ordne i helgen.

Tenk at sånne småting som egentlig burde være en selvfølge kan gjøre en så lykkelig...

Når det gjelder psykologen så har jeg vært med han dit to ganger. Før vi dro dit andre gangen hadde han også pratet med fastlegen og kommet frem til at han ikke ønsket at jeg skulle fortsette å være med. Dette fordi han føler at hans depresjon ikke har noe med meg og gjøre... Når vi kom til psykologen andre gang var han også enig i dette, men alle tre kom til enighet om at jeg skulle ha "åpen billett" og bare bli med til timen hvis jeg følte for det.

Det er vondt å ha en mann som ikke vet om han ønsker å leve, og det gjør ikke følelsen noe bedre når han ikke vil at noen skal vite noen ting. Jeg kan få kommentarer som at han er lat osv og at jeg må få orden på han og at han må venne seg til å gjøre litt han også. De skulle bare visst... Når noen spør om han er stolt far og er flink med barnet vårt så sier jeg ja og smiler. Sannheten er kanskje at han såvidt har enset at både jeg og barnet bor i samme hus de siste tre dagene. Det er ganske slitsomt å ha ansvaret for en liten baby alene døgnet rundt, og ingen rundt deg vet at det er sånn det er. Tenker noen ganger at det hadde vært enklere å vært helt alene med babyen, for da hadde jeg vært innstilt på det, og kunne også spurt familie om litt avlastning i ny og ne.

Men som sagt, tre små lyspunkt på tre dager, og til uka er det time hos både fastlege og psykolog igjen. I tillegg går det mot lysere tider ute...

[zala]

Så flott at det har skjedd fremskritt og så flott at du klarer å verdsette de små endringene.

Lykke, lykke til videre!

Her får du en klem fra meg:

[Såpebobla]

Så bra at det går bedre...!

Jeg tenkte litt på dette med hjelp fra andre, greit at han går til legen og får piller og samtidig snakker med psykolog, men det kan jo fins mulighet for at noen kan gjøre mer...

Jeg vet hvordan det er å leve med et menneske som lider av depresjon og det er vanvittig vanskelig. Man vet ikke helt hva man skal gjøre og hvordan, men jeg vet hvertfall at jeg ikke ville gi opp, jeg prøvde, han ville heller ikke treffe folk, men fikk da fyren med ut i skogen på tur iallefall og det hjelper bare det å få frisk luft.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Jeg har også en kjæreste med depresjon. Det er ikke lett. Særlig ikke når han snakker om at alle har det fælt og det er en fæl verden vi lever i. Han filosoferer over alt, vrir og vender på ord og uttrykk hele tiden. Han tenker at han skal foreandre sin egen og andres tenkemåte. Når jeg ikke er like interessert i å vri og vende på ting, blir han såret og føler at han ikke blir tatt på alvor. Jeg skjønne at han føler for å tenke mye over ting, men jeg har ikke de samme behovene. Jeg prøver å være forståelsesfull, samtidig vil jeg jo backe han opp. Dessuten er jeg redd jeg selv skal bli deprimert hvis vi skal vurdere og drøfte alt alle sier og gjør hele tiden. Han venter på time hos psykolog, men jeg prøver å ta hensyn og å ta vare på han. Vi skal jo snart gifte oss, og jeg gleder meg til det mens han er frustrert over at vi har krig i verden.