Meningen med livet

[The Rebs]

Jeg ligger i sengen. Katten har sin første brunstperiode. Hun har laget skjærende lyder uten stans i flere dager nå. Til tider høres det ut som gråt. Øynene ser fortvilte ut, nesten som om hun lider av en sykdom.

Reproduksjonslysten er besettende. Jeg tenker på hvordan livet arter seg for dyr. Har de noen tanker om at de parer seg for å få barn? Antakelig ikke. Det fungerer som instinkter. Fra dag én vet man at man trenger noe å spise. Behovet for mat er besettende. Så kommer seksuallysten. Så kommer morsinstinktet. Man vet hva man vil ha og hva man skal gjøre der og da. Men man har ikke tenkt på det først. Det skjer automatisk.

Det må jo være en grunn til det. Det er meningen at man skal fortsette å leve, og at livet skal fortsette. Alle instinktene og selve livet går jo ut på det. Man er som slaver av et større bilde. Ting i naturen trenger andre ting i naturen. Det er der av tilsynelatende en grunn: Å fortsette.

Men hvorfor er det egentlig slik? Det blir jo i grunn det samme spørsmålet som: Hva er egentlig meningen med livet?

De fleste personer som blir spurt om det, vil gi individuelle svar. For eksempel: «Meningen med mitt liv er nok å spise sjokoladekaker. Uten sjokoladekaker ville livet vært meningsløst.» «Barn og familie.»

Alt handler jo om å fortsette å leve. Alle ting vi liker, sørger jo for at vi ønsker å fortsette å leve.

Har vi virkelig så mye god sex og god mat, og er vi virkelig så fornøyde, at vi ikke en gang stiller oss spørsmål basert på et større bilde enn hva som angår vår egen individuelle sak? Noen mister sine meninger med livet. De blir borte.

Det er jo det som er så unikt med oss mennesker, tror vi i alle fall. At vi har muligheten til å tenke. Og ta avgjørelser på bakgrunn av tanker som overgår de grunnleggende instinkter.

I naturen er det spis og bli spist. Så alt er der for en grunn, tenker vi. Men hvor meningsfylt er det egentlig?

Løven dreper og spiser. Mange mennesker er opptatt av å holde seg unna dyrets merke. Man vil bli spirituell og gudekjær. På samme måte som at mange mennesker er opptatt av å dyrke menneskets «høyere aspekt», den tenkende og empatiske evne, fremfor «det lavere aspekt» mer basert på instinkter og helt grunnleggende behov.

Vi kan på mange måter ikke skille oss fra dyr, uansett hvor mye vi ønsker å tro at vi er smartere.

Mange av oss er empatiske og tar vare på flokken. Dyr gjør det samme. Om vi skal evne å skille oss fra dyrenes aspekter i vesentlig grad, må vi evne å tenke utover våre individuelle behov, utover instinktene. Det at vi som oftest først ønsker å støtte individer av samme art som for eksempel likesinnede, fremfor de som vi ikke gjenkjenner å være av «samme gruppe» eller art, viser at vi er svært lik dyrene også hva gjelder den empatiske evne. Vi kaller det empati, tilknytning eller kjærlighet. Det finnes forskjellige typer av disse. Vi har morsfølelsen, som overgår de andre. Vi finner også dette hos dyr. I enkelte tilfeller tar mødre i dyreriket til seg dyr av en annen art.

Tilknytningskjærligheten er mer basert på et egosentrisk behov. Et lite barn har helt grunnleggende behov for å støtte seg til en voksen.

En forelsket person er forelsket på grunn av tiltrekning, på bakgrunn av de positive følelsene personen selv oppnår via den andre. Sjalusi og i noen tilfeller mord forekommer her. Denne type kjærlighet er blitt kalt eros.

Vi har tilknytning i kombinasjon med empati, som vil være den mest sannsynlige sterke kjærlighet. Dette forekommer for mange i familieforhold. Men kan ikke kjærlighet eller empati også sammenlignes med et innstinkt, eller er det rett og slett det? Vi skal ta vare på oss selv og hverandre fordi vi skal fortsette.

Noen har ikke empati.

Kanskje det kan sammenlignes med løven. Rovdyret og byttedyret. Det kan sees på som både grusomt og meningsfylt. Tanken bak det meningsfulle i det er jo akseptabel nok for de fleste. «Rovdyret går jo som regel etter de svake, som sikkert ville ha dødd en smertefull og langsom død uansett», eller «ellers hadde det blitt for mange av byttedyrarten, noe som videre kunne ha gått ut over andre ting» og så videre. Vi klarer å se noe meningsfullt i det grusomme. Men når det er oss og vår art eller vår flokk som er byttedyrene, vil vi gjøre alt for å stoppe det.

Jeg ligger og ser opp i taket. Typen ligger ved siden av meg og halvsover. Katten sitter i vinduet og lager fremdeles sine lengselsfulle lyder. «Dyr». Men vi mennesker er vel egentlig også dyr. Det man finner unikt er vår evne til å regjere over instinktene. Jeg kunne ha vekket typen og forlanget at han skulle reagere på grunn av min seksuallyst. Men jeg kan styre det. Jeg som menneske har muligheten til å slå det som egentlig er instinkter, av og på, på bakgrunn av vilje. Dersom jeg ikke skulle klare det, for eksempel av psykologiske årsaker, kunne jeg bare ha lært meg det. Jeg kunne ha søkt på nettet og funnet forklaringer. Ved hjelp av kunnskap kan man forandre seg som menneske. Men hvem vet hva dyr hadde kunnet gjort dersom de hadde vårt utviklede språk?

Noen kan klare seg uten mat og andre såkalt grunnleggende behov ved hjelp av meditasjon. Det mest naturlige ville være å spise sine medmennesker dersom sulten er stor nok.

Jeg tenker at mennesket egentlig er Gud på jord. Vi har evne til å tenke og filosofere sånn som meg. Vi kan skape og forandre mangt i vår og i dyrenes tilværelse. Vi har teknologi, noe som egentlig er utrolig stort. For vår lille jord og for oss.

Jeg hører en motorsykkel i det fjerne. «Huff, får håpe det vedkommende ikke kjører av veien og skader seg i den hastigheten», tenker jeg. Men hvorfor er det egentlig sånn?

En klarsynt fortalte meg at jeg hadde sterk morsfølelse.

En annen klarsynt, som jeg snakket med på telefonen, sa at jeg måtte slutte å røyke hasj fordi jeg ikke tålte det, noe hun hadde blitt fortalt at jeg gjorde av min avdøde bestefar. Hun fortalte meg videre blant annet at jeg hadde vært mye svimmel i det siste og at jeg burde gjøre mer av sånne ting som å være ute og å vaske huset. Allerede før jeg ringte var jeg flau over hvor rotete det var i huset: Å snakke med en klarsynt på telefonen er som å invitere personen inn i ditt hus og alt annet du har.

Jeg har selv vært veldig klarsynt i lengre perioder og kan fortsatt bruke intuisjon om det er noe. Hvorfor den ikke fungerer like bra som den gjorde i noen år i strekk for en tid tilbake siden, vet jeg ikke. Kanskje det rett og slett var fordi jeg da var mer ute blant fremmede og fikk tatt det i bruk skikkelig. Den individuelle helsetilstand har nok også sitt å si på det punktet.

Jeg har ingen religiøs overbevisning.

Det er umulig for meg å tro på noe dersom jeg selv ikke har erfart det. Men slik er det vel med de fleste mennesker. Det er vel på mange måter en beskyttelsesmekanisme, vi blir beskyttet mot å la oss lure av personer med uempatiske hensikter.

Allikevel tror vi som oftest lenge på det vi har blitt fortalt av den forrige generasjon. Hva vi har blitt lært. Vi har blitt lært at en religion er riktig, at ateisme er riktig, at et politisk parti er riktig, at skolesystemet er riktig, at en forskningsmetode er riktig, at tradisjon er riktig, at samfunnet og kulturen vi er født inn i er riktig. Alt dette er tro.

Tanker vi gjør oss og handlinger vi gjør, skjer i stor grad på bakgrunn av tro. Troen om hvem vi er og troen om hvordan verden rundt oss er.

Det du ser og det du sier om det du ser kan være en løgn for en som ser på noe annet, som kanskje egentlig er en del av den samme saken. For begge kan den andre partens oppfattelsesevne oppfattes som løgn, mens det egentlig er like sanne aspekter av et større bilde. Jeg tror man kan vinne mye ved å se det sistnevnte i en hver sak.

Vi vil ha av det gode, det som tjener oss. Fordi vi vil fortsette. Det er meningen at vi skal fortsette. De som får mye av det dårlige, destruktive, ødelegges til slutt, også viljen til å fortsette ødelegges. Meningen. Viljen til å fortsette, meningen, er jo alt som leves for. Hvem tenker vel over det, det er jo naturlig. Men hvorfor er det sånn?

Man ser i naturen at alle ting er til for hverandre. Er det et for simpelt svar, at vi egentlig er til for hverandre? Og at vi, naturen, er for å fortsette. Hvorfor er det meningen at vi skal fortsette, hva er meningen med det, rettere sagt livet?

De eneste svarene jeg kan finne i naturen, er at det er meningen at vi skal fortsette og at vi er til for et større bilde: Resten av naturen, oss selv og andre.

[Gjest juvelia]

Jeg tror ikke det er noen bestemt mening med livet,jeg tror alt er en stor tilfeldighet hvor urettferdigheten råder. Men er du en av de heldige så prøv å nyt livet ditt uten å ta all verdens bekymringer over dine skuldre.

[Horge]

42

[Lutetium 71]

Tvil, håp og vitenskap. Det er meningen med livet for meg, ihvertfall.

[Gjest NozMonster]

42

heheee...det var det jeg klikket meg inn i tråden for å skrive også

[Monica1968]

Meningen med livet må man nesten definere selv. For noen er meningen med livet å finne den store kjærligheten, for andre barn, for atter andre karriere osv.

Meningen med livet, for meg personlig, er yrkesmessig suksess, gode mellommenneskelige relasjoner og, ja, ganske enkelt å være tilfreds med livet, ettersom jeg anser det å oppnå personlig lykke for å være essensielt.

[Larsern]

heheee...det var det jeg klikket meg inn i tråden for å skrive også

nerd

[Wombat]

nerd

Hva mener du? Dette er jo blitt verifisert av pålitelige scrabble-brikker.

Ellers, TS: meningen med Livet er nok tradisjonelt det du var inne på, å få barn som vokser opp og klarer å få barn som igjen klarer å få barn osv.

[otilie]

meningen med alt liv på planeten er vel at man skal reprodusere seg og at det skal være liv, egentlig... i det uendelige (eller til jorden går under).. og for å få til det må man skaffe seg mat og parre seg... noen arter livnærer seg og på døde dyr og planter, så det er vel en mening med døden sånn sett og... (pluss at det er jo umulig å leve i det uendelige)

men for mennesker er vel svaret litt større da vi har en mer utviklet hjerne og kan tenke mer abstrakt. Og da tenker jeg at meningen med livet er opp til hver enkelt. Den delen er liksom lagt over på oss selv... naturen bryr seg ikke om våres filosofier om denslags....

Endret 20. mars 2012 av otilie

[Gjest .-L-.]

Men hvorfor er det egentlig slik? Det blir jo i grunn det samme spørsmålet som: Hva er egentlig meningen med livet?

Tenker at meningen med livet er hvor mye mening man selv gir det.

For min del er meningen med livet å være lykkelig.

Alle ting vi liker, sørger jo for at vi ønsker å fortsette å leve.

Lurer på om det kan være pga av naturlig seleksjon?

Har vi virkelig så mye god sex og god mat, og er vi virkelig så fornøyde, at vi ikke en gang stiller oss spørsmål basert på et større bilde enn hva som angår vår egen individuelle sak? Noen mister sine meninger med livet. De blir borte.

Det er jo det som er så unikt med oss mennesker, tror vi i alle fall. At vi har muligheten til å tenke. Og ta avgjørelser på bakgrunn av tanker som overgår de grunnleggende instinkter.

Vi antar at menneske ble bevisste for 100 000 år siden. Dette skjedde når vi fikk flere neuroner mellom de forskjellige hjernedelene.

Løven dreper og spiser. Mange mennesker er opptatt av å holde seg unna dyrets merke. Man vil bli spirituell og gudekjær. På samme måte som at mange mennesker er opptatt av å dyrke menneskets «høyere aspekt», den tenkende og empatiske evne, fremfor «det lavere aspekt» mer basert på instinkter og helt grunnleggende behov.

Vi kan på mange måter ikke skille oss fra dyr, uansett hvor mye vi ønsker å tro at vi er smartere.

Mennesket går innenfor mammalia så vi kommer nokk ikke unna med at vi er et dyr. Det som er tidig er jo at mange ikke tenker på mennesket som et dyr i det hele tatt, men der tar de feil.

Mange av oss er empatiske og tar vare på flokken. Dyr gjør det samme. Om vi skal evne å skille oss fra dyrenes aspekter i vesentlig grad, må vi evne å tenke utover våre individuelle behov, utover instinktene. Det at vi som oftest først ønsker å støtte individer av samme art som for eksempel likesinnede, fremfor de som vi ikke gjenkjenner å være av «samme gruppe» eller art, viser at vi er svært lik dyrene også hva gjelder den empatiske evne. Vi kaller det empati, tilknytning eller kjærlighet. Det finnes forskjellige typer av disse. Vi har morsfølelsen, som overgår de andre. Vi finner også dette hos dyr. I enkelte tilfeller tar mødre i dyreriket til seg dyr av en annen art.

I biologien kalles dette reciprocal alturisme. Selv om ikke individet nødvendigvis tjener på å ofre seg så tjener det populasjonen. Enkelte arter har nokk et innstinkt for å ofre seg selv. Maur er vel egentlig det beste eksempelet.

Vi har tilknytning i kombinasjon med empati, som vil være den mest sannsynlige sterke kjærlighet. Dette forekommer for mange i familieforhold. Men kan ikke kjærlighet eller empati også sammenlignes med et innstinkt, eller er det rett og slett det? Vi skal ta vare på oss selv og hverandre fordi vi skal fortsette.

Empati har vært en adferd som har vært nyttig når det kommer til overlevelse og kin seleksjon. Derfor har nok strategien overlevd

Noen har ikke empati.

Fordi det ofte lønner seg å være egoistisk. Spillteori og evolusjonære stabile strategier.

Kanskje det kan sammenlignes med løven. Rovdyret og byttedyret. Det kan sees på som både grusomt og meningsfylt. Tanken bak det meningsfulle i det er jo akseptabel nok for de fleste. «Rovdyret går jo som regel etter de svake, som sikkert ville ha dødd en smertefull og langsom død uansett», eller «ellers hadde det blitt for mange av byttedyrarten, noe som videre kunne ha gått ut over andre ting» og så videre. Vi klarer å se noe meningsfullt i det grusomme. Men når det er oss og vår art eller vår flokk som er byttedyrene, vil vi gjøre alt for å stoppe det.

Det som er enda mer kjipt med løvene er at en ny alfahann vil drepe barna til den forrige alfahannen slik at løvinnene vil parre seg med han. Det vil de ikke når de holder på med yngelpleie.

Men vi mennesker er vel egentlig også dyr. Det man finner unikt er vår evne til å regjere over instinktene.

Evolusjon er tilfeldig og ikke målrettet. Genene blir utsatt for rekombinasjoner og mutasjoner. Det er helt tilfeldige hvilke nye oppskrifter vi får. Naturlig seleksjon er målrettet. Den gjør at de genene som er best tilpasset miljøet og ressursene er de som går videre. Det å være bevisst har vært en god løsning, derfor kan vi idag gå imot innstinktene våre. Mener vi biologer.

Endret 24. mars 2012 av .-L-.

[Gjest .-L-.]

Vi har teknologi, noe som egentlig er utrolig stort. For vår lille jord og for oss.

Det gjør idag at vi ikke er like sterkt utsatt for naturlig seleksjon. Vi kan idag skape vaksiner som gjør oss immune mot sykdommer. Isdenfor at de med dårlig immunforsvar dør ut, mens de med bra forsetter å leve og får reprodusert seg.

Vi vil ha av det gode, det som tjener oss. Fordi vi vil fortsette. Det er meningen at vi skal fortsette. De som får mye av det dårlige, destruktive, ødelegges til slutt, også viljen til å fortsette ødelegges. Meningen. Viljen til å fortsette, meningen, er jo alt som leves for. Hvem tenker vel over det, det er jo naturlig. Men hvorfor er det sånn?

Man ser i naturen at alle ting er til for hverandre. Er det et for simpelt svar, at vi egentlig er til for hverandre? Og at vi, naturen, er for å fortsette. Hvorfor er det meningen at vi skal fortsette, hva er meningen med det, rettere sagt livet?

Biologien har ikke en fin definisjon av meningen med livet. Den sier at det er genene som lever evig så lenge de får reprodusert seg. Derfor vil gener som utsyrer deg med gode egenskaper leve evig fordi de får reprodusert seg.

[AnonymBruker]

Meningen med livet er å leve.