Barn med tvangshandlinger

[AnonymBruker]

Og hvordan bør man reagere? Gutten min flytter på ting på kveldene,fordi han er redd noe vondt skal skje om han ikke gjør det......

[AnonymBruker]

Dette er noe jeg ville ha tatt tak i. Det kan utvikle seg til OCD. Ta kontakt med fastlegen feks.

[AnonymBruker]

Snakk med Bup, be dem om råd.

[AnonymBruker]

Ja, fastlegen henviser vel til Bup.

[AnonymBruker]

takk for svar. Det rareste er at det begynte etter han så litt av et program på tv sammen med meg som handlet om dette...ikke så lurt.Har bare vart i en uke dette...kan vente å seom det går over.

[AnonymBruker]

Du kan jo snakke med han, fortelle han at ting ikke skjer, kanskje dere kan la være å gjøre "ritualene" hans en kveld så han ser at det går bra?

Hvor gammel er han?

[AnonymBruker]

Takk for svar. Ja, jeg har snakket med han. Han sier selv at det er tullete å gjøre det. Første gangen gråt han og sto opp igjen. Han er redd noe skal skje med oss nærmeste,slik ei dame sa i det programmet. Han har mistet nære personer i fam før,så er nok redd for at noe mer skal skje. Han er 12.

[AnonymBruker]

Takk for svar. Ja, jeg har snakket med han. Han sier selv at det er tullete å gjøre det. Første gangen gråt han og sto opp igjen. Han er redd noe skal skje med oss nærmeste,slik ei dame sa i det programmet. Han har mistet nære personer i fam før,så er nok redd for at noe mer skal skje. Han er 12.

Stakkar da..

Du må rett og slett si til ham at ingen ting skal skje. Han er helt trygg.

Venn ham av med flyttingen av tingene...Ta de bort om du må. Om det fortsetter så ta kontakt med en lege.

[AnonymBruker]

Kanskje kan dere fjerne tingene eller bevisst øve på å at han legger seg uten å flytte på dem? Tror jeg ville prøvd ut noe slikt en periode før jeg hadde kontaktet fagfolk.

[Gjest Applecore]

Er det noe i livet hans som er leit/stressende for ham om dagen?

Noen utvikler tvangshandlinger/-tanker fordi de har vonde følelser de ikke får utløp for på andre måter.

Jeg hadde en haug med snodige tvangstanker fra jeg var rundt 10 til midten av tenårene fordi familiesituasjonen var veldig vanskelig og forvirrende.

[sequin]

Jeg tror nok det beste er å ta han med til lege, skal man begynne å ordne opp i slike ting uten å vite hva man gjør risikerer man at det blir verre, eller at han blir flinkere til å skjule tvangstankene

[Gjest SummerJudith]

plis ta det alvorlig. ikke tenk sånn "det går nok over". for det er seriøse greier. foreldrene mine tar det ikke alvorlig i det hele tatt, ikke gjør som dem vis at du bryr deg (: hvis han ikke får gjort noe med det kan han ha det i mange år og det blir bare værre og værre og han kan føle du ikke bryr deg i det hele tatt

[Sugerøret]

Du skal ikke fjerne de tingene som gutten flytter på.Du er mamma og ikke behandler!

Har barn med samme diagnose og du har tatt første steget nå,ved å annerkjenne gutten og handlingene.

Kontakt fastlegen og krev henvisning til BUP. Så ringer du skolen og ber om møte med PPT snarest.I dette møtet skal kontaktlærer,rektor ,sosiallærer og foreldre møte opp.

Bare være en trygg person barnet kan kommet til når ting blir ille. Det hjelper om du er åpen om OCD og kanskje du setter deg bedre inn i hva dette er.Les på http://www.ananke.no/index.php?option=com_content&task=view&id=48&Itemid=44

Når dette er sagt,er det ikke sikkert han har utviklet OCD selv om ting kan ligne.

Om du oppretter bruker,må du gjerne kontakte meg på PM om du ønsker.

Lykke til !

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for spam.

Kråkesaks, moderator.

[Gjest Vettel]

Kårky har helt rett.

Vi hadde også et barn som ett halvt år hadde tvangstanker. Vi tok tak i det med en gang, gikk til BUP et halvt år, og det var det.

Vårt barn hadde det med å sjekke alle låser, dører, vinduer hver kveld, gråt av angst fordi h*n var redd for å dø, at vi skulle dø, innbrudd, overfall, etc. Dette begynte helt plutselig midt i sommerferien en kveld, hørte bare et skrik fra soverommet, og slik fortsatte det.

Mange barn i den alderen har mange tanker om sykdom og døden, det er normalt. Men når det dukker opp tvangstanker og angst, er det IKKE normalt. Aldri.

Vi lot barnet holde på med sjekking av dørene og slikt. Men kommenterte det ikke, vi overså det. Og la vekt på å skape trygghet som foreldre. Oppmerksomhet, lange samtaler om alt mulig, samt tiden på BUP annen hver uke hele høsten. Og til jul var det over. Idag like trygg og glad som før.

Lykke til!