Bør sannheten alltid komme ut?

[AnonymBruker]

Hei!

Tror dette blir riktig sted å plassere dette innlegget. Jeg har fundert over et par ting for relativt lenge nå og lurer på hva dere syns om dette...

Jeg er en jente på 19 år som opplevde i 10-12 års alderen et par hendelser som ikke burde ha funnet sted. Jeg kan huske at 2-3 ganger mellom jeg var 10-12 år bedrev faren min seksuelle handlinger mot meg, direkte beføling etter jeg hadde sovnet ... (Syns det er vanskelig å beskrive nøyaktig hva som skjedde, men det var ikke samleie...) Jeg forsto ingenting på det tidspunktet (jeg var jo en unge), jeg sa ikke noe før 3 år senere til mamma, som konfronterte pappa med dette, han nektet - til dels begrunnet han det med at det var en tung, depressiv periode for han.

Jeg er veldig, veldig glad i faren min og vi har et veldig bra forhold, jeg har ikke hatt store vansker med hendelsene (jeg tror jeg har forsøkt å glemme det som hendte), men jeg merker at når jeg skriver gjør det veldig vondt. Det jeg lurer på er om det vil hjelpe om jeg prater med noen om det, eller om det bare vil være vondt og snakke masse om det med tanke på at jeg ikke har hatt noen store vansker med dette tidligere - i tillegg har det seg sånn at pappa er lege og jeg er veldig redd for at dette kan ødelegge for han ...

Hva tenker dere??...

[AnonymBruker]

I mitt stille sinn tenker jeg det du sikkert ikke ønsker å høre - nemlig at jeg håper at dette kommer frem i lyset og at faren din mister jobben. Det er vondt å lese om det som hendte deg, og jeg forstår at du ikke ønsker å skape problemer for ham, men jeg er redd for at han kan finne på å ødelegge livet til noen av sine pasienter - som kanskje ikke er like sterke som det du er.

Se om du kan få deg time hos psykolog, det kan være at det hjelper å snakke om det. Det siste du skal bekymre deg over er om det kan skape problemer for faren din. Det er kun DU som teller her. Ikke la deg manipulere.

[AnonymBruker]

ts

Men jeg må sette det opp i mot konsekvensene, det betyr at faren min mister jobben sin og mest sannsynlig en relativt hard dom, og at inntekten nå blir noe helt annet - noe som er viktig for meg og min yngre søster som fortsatt bor hjemme. I tilegg kommer det til å skade noe sinnsykt for forholdet mitt ovenfor pappa, og søsteren mitt (som ikke vet dette)..

Jeg skjønner jo selv at jeg tydeligvis føler for å prate om det, ellers hadde jeg vel ikke skrevet en tråd om det heller...

[AnonymBruker]

Hvordan vet du at søsteren din ikke vet hvordan din far er? For alt du vet kan han drive på med henne nå.

Ikke tenk på hvilke konsekvenser det kan få for faren din. Han har tatt sitt valg, og han må ta de konsekvensene som kommer som en følge av det. Trenger du psykolog som en følge av dette, da gjør du det. Det er DU som er viktig her, ikke karrieren hans.

Du er 19 år, og det er uansett mange som flytter ut i den alderen. Ikke gjør deg avhengig av ham økonomisk, da blir det lett for ham å manipulere deg.

[AnonymBruker]

Poster denne som anonym.

Jeg har vært i gjennom mya av det samme som deg (men med fosterfar)

Jeg fortalte det etter noen år til fostermor hvorpå hun spurte om jeg ville at hun skulle skilles fra fosterfar pga det.

Jeg sa nei.. han angrer ennå dypt - vi snakker ikke mer om det som har hendt.. Men er glad i han og mamma okkesom..

Jeg snakket med sosiallærer om det og nær venninne, skulle nok kanskje ha kontaktet psykolog, men har fortsatt ikke kommet så langt over 20 år senere..

Sliter med fibromyalgi og skyldfølelse som kan forklares av det.

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke tatt noen avgjørelse på dette enda. Jeg synes du bør kontakte en Psykolog og få snakket om det der. Du forteller at du ikke har hatt vanskeligheter med dette, men det kan du ikke helt sikkert vite.

Slike ting kan manifestere seg på måter man ikke alltid tenker har noe med overgrepet å gjøre.

Jeg har opplevd voldtekt, og har alltid hardnakket trodd at det ikke påvirket meg. Men ser i ettertid at det har påvirket store deler av livet mitt.

Hvordan er du i forhold til egne grenser? Har du hatt kjærester? Hvordan har du det i nære relasjoner?

[Gjest O___o]

Hei du

Jeg synes du skal oppsøke psykolog, slik at du har noen uavhengige - som du kan prate med om hendelsene.

Jeg skjønner godt at du er glad i pappaen din - for han er jo tross alt faren din, selv om han har gjort disse tingene mot deg.

Jeg tenker at det er viktig at du får bearbeidet disse minnene, tankene og følelsene

[Gjest TS]

Jeg ville ikke tatt noen avgjørelse på dette enda. Jeg synes du bør kontakte en Psykolog og få snakket om det der. Du forteller at du ikke har hatt vanskeligheter med dette, men det kan du ikke helt sikkert vite.

Slike ting kan manifestere seg på måter man ikke alltid tenker har noe med overgrepet å gjøre.

Jeg har opplevd voldtekt, og har alltid hardnakket trodd at det ikke påvirket meg. Men ser i ettertid at det har påvirket store deler av livet mitt.

Hvordan er du i forhold til egne grenser? Har du hatt kjærester? Hvordan har du det i nære relasjoner?

Takk for svar alle sammen.

Ja, det er derfor jeg har lurt på det, og spesielt når jeg merker jeg har tenkt ekstra mye på det i det siste.

Jeg har hatt kjæreste i 4 år, før det hadde jeg en kjæreste i 2 år, så jeg har så og si vært i et forhold siden jeg var 13 år, som er veldig tidlig. Jeg ikke noe problem med nære relasjoner, men jeg er veldig redd for å være "alene" noe som kanskje kan være grunnen hvorfor jeg har hatt så lange forhold, man kan jo ikke vite om dette har en sammenheng ... Men all fysisk kontakt med fremmede unngår jeg, mange som ser på meg som en litt "kald" person ..