Hvorfor er det vanskelig å få støtte fra NAV?

[AnonymBruker]

Jeg kommer over mange tråder her inne, og har snakket med folk irl som beklager seg noe enormt over hva slags fillebedrift NAV er, og hvor vanskelig det er å få gjennom sine saker.

Nå skal jeg ikke være belærende, men for mitt eget vedkommende har jeg nesten kun utelukkende erfaring med NAV. Spesielt med tanke på hvilken enorm stor papirmølle-bedrift dette er.

For noen få år siden fikk jeg hjerneslag og fikk dessverre noe nedsatt arbeidsevne etter 1 års full sykemelding. Hele veien har jeg blitt godt mottatt og fått utrolig god service fra nav. Jeg har blitt innkalt til møter og fulgt opp med brev og det ene vedtaket etter det andre i posten få dager etter. Jeg har blitt informert om mine rettigheter og veiledet på en god måte. Jeg har blitt behandlet som en oppegående, voksen person med respekt, og jeg har som sagt neste utelukkende positiv opplevelse av NAV (med unntak av ett møte med en nyansatt som ikke helt visste hva hun drev på med).

Jeg har grått mine bitre tårer på et NAV kontor når jeg ble tilbudt delvis utføre - ikke fordi jeg ikke fikk det, men fordi jeg tilslutt innså at dette var faktisk eneste måten å gjøre det på etter slaget. Jeg har hele tiden "kjempet" mot å bli uføretrygded. Uten at jeg skal gå inn på detaljer om et hjerneslag og påfølgende redusert arbeidsevne, så tok det meg et par prøvemd med full stilling og endel frem og tilbake med lege og NAV for å innse at jeg ihvertfall i overskuelig fremtid ikke evner å jobbe mer enn 50%.

Jeg har også en nær slektning som fikk kreft for et par år siden og hun har opplevd det samme hos NAV. Nemlig at ting faktisk fungerer veldig godt.

Det jeg stusser litt over er hvordan det kan gå så "smurt" for noen, mens jeg har møtt en god del folk som klager og bærer seg over systemet. Noen har sogar brukt flere år for å kjempe for å få en eller annen form for trygd eller støtte.

Jeg kan ikke annet enn å lure på hvordan man klarer å være fullt ut aktiv og oppegående og nesten ha som fulltidsjobb å finne ut av sine rettiheter og be om møter hos NAV, men samtidig overhode ikke evner å engang jobbe 1 eneste i uken? Ja, jeg har snakket med to stykker som jeg vet prøvde å jobbe 1 - 2 timer pr uke, men sier det ble for mye for de. Med all respekt å melde, så må man vel være praktisk talt sengeliggende for at dette ikke skal være mulig i realiteten?

Jeg sier ikke at alle kan jobbe full stilling, men et par stusselige timer i uken klarer vel de aller fleste? Jeg klare heller ikke å undres hvorfor det er SÅ vanskelig å få sin sak gjennom systemet?

Jeg ønsker ikke å skjære alle over en kam - tvert i mot så er jeg jo selv "en av de trygdede", men det er jo merkelig at folk du stadig møter i sosiale sammenhenger, i butikken og ved andre anledninger er så syke at de overhode ikke er i stand til å jobbe!? Min lille teori er at hvis det tar flere år og det er SÅÅÅÅ vanskelig å få igjennom saken hos NAV - så er det kanskje en grunn til det?

Nå blir jeg vel "halshogget" av flere, men det får stå sin prøve :-). Meninger og erfaringer har vi alle lov å ytre, og dette er mine.

[AnonymBruker]

Ut fra min egen og andres (bekjente) erfaringer, tror jeg at dette kommer veldig an på hvilket NAV-kontor du tilhører. Jeg har relativt gode erfaringer med noen områder av NAV (som f.eks. med min egen saksbehandler). NAV forvaltning, derimot, er et uendelig tungrodd maskineri (her i byen - storby). Alt i alt har jeg ingen svært negative erfaringer, men har opplevd veldig mye flytting av papirer hit og dit, at én og samme person kun har peiling på et bittelite område og at papirer kommer i retur med mangler, jeg sender inn på nytt, de kommer igjen i retur, etc. Brev jeg har skrevet (til forvaltning) har jeg aldri fått svar på. Jeg går nå på aap på 8. måned, har ikke hørt et pip fra NAV siden jeg fikk dette innvilget (greit nok, men i følge dem selv, skal de kalle inn til møte etter 6 måneder).

Min mor, som sogner til et lite NAV-kontor, har svært gode erfaringer med NAV over hele linja og blir fulgt veldig godt opp. (Hun har da også en kronisk sykdom).

Du har en relativt klar diagnose - redusert arbeidsevne etter slag. Dette blir mye mer konkret for folk (NAV) enn hva som er tilfellet for mange andre (utbrenthet, psykiske utfordringer etc). Jeg tror det da blir enklere å få saken sin gjennom, det er liksom så åpenbart for alle.

[hmmz]

Det er en del krav du må møte, og kjenner du de upfront og klarer å kommunisere at du faller innenfor så good for you. Da blir det støtte på deg med en gang.

Samme med de som hyler og bærer seg hos legen, de får raskere behandling

(basert på egne opplevelser)

[Sol79]

Hvilke arbeidsplasser mener du egentlig vil ha ansatte som kan jobbe en eller to timer i uka? Er enig i mye av det du skriver, men tror enkelte saksbehandlere burde vært omplassert.

[AnonymBruker]

Min lille teori er at hvis det tar flere år og det er SÅÅÅÅ vanskelig å få igjennom saken hos NAV - så er det kanskje en grunn til det?

Min teori er at det ved helt åpenbare lidelser, som i ditt tilfelle, ikke kan stilles spørsmålstegn og saken går gjennom som varm kniv i smør. Mens det for andre, med like gyldige grunner, men hvor årsaken til kontakten med NAV er mindre synlig/åpenbar/enkel å forstå, så skal det flere "beviser" til før man får innvilget støtte.

[AnonymBruker]

Jeg har også gode erfaringer fra nav,etter flere år i systemet med attføring/ung ufør/AAP og nå varig ufør.

For meg var det også min saksbehandler som sa at jeg skulle søke om varig ufør.Og jeg føler en enorm lettelse da jeg fikk det innvilget.

Selvfølgelig skulle jeg svært gjerne vært født funksjonsfrisk og med full arbeidskapasitet,men når livet engang ikke er slik er 100% ufør en sikkerhet.

Nå kan jeg slappe av,og bruke kreftene mine på andre ting.

Angående å få støtte fra nav,har det nok med hvilken saksbehandler man møter.Og kanskje med hvilke diagnoser en har,eller ikke har.

Det er mange skjulte handicap,folk kan se helt friske ut på utsiden.

Da tenker jeg på både fysiske og psykiske sykdommer.

På det nåværende tidspunkt,er det ikke mulig for meg på grunn av helsa å jobbe noe.Men en vet ikke hva fremtiden vil bringe.

[Strix]

Jeg har både positive og negative erfaringer med nav. Jeg har opplevd å være i samme situasjon som andre på hvert vårt kontor og fått total ulik behandling selv om sakene våre dreide seg mye om det samme. Det er kanskje litt for mye personavhengig behandling av sakene...

Det kan også være ganske strevsomt dersom man har en diagnose som ikke er krystallklar for å bli ufør, men samtidig reduserer arbeidsevnen ganske mye... Erfaringene og kunnskapene til de Nav-ansatte kan noen ganger være minimal.

Ellers vil jeg si at det er ikke hvor som helst man kan få jobb hos en arbeidsgiver som syns det er greit å ha noen i jobb 1-2t/dag. Eller 40% fleksivel arbeidstid for den saks skyld der man kan komme og gå som man vil.

Alt i alt pøser staten ut veldig mye penger og noen får det de skal, andre får ikke det de skal og noen jukser seg til det de ikke engang har rett på dessverre.

[AnonymBruker]

Jeg kommer over mange tråder her inne, og har snakket med folk irl som beklager seg noe enormt over hva slags fillebedrift NAV er, og hvor vanskelig det er å få gjennom sine saker.

Nå skal jeg ikke være belærende, men for mitt eget vedkommende har jeg nesten kun utelukkende erfaring med NAV. Spesielt med tanke på hvilken enorm stor papirmølle-bedrift dette er.

For noen få år siden fikk jeg hjerneslag og fikk dessverre noe nedsatt arbeidsevne etter 1 års full sykemelding. Hele veien har jeg blitt godt mottatt og fått utrolig god service fra nav. Jeg har blitt innkalt til møter og fulgt opp med brev og det ene vedtaket etter det andre i posten få dager etter. Jeg har blitt informert om mine rettigheter og veiledet på en god måte. Jeg har blitt behandlet som en oppegående, voksen person med respekt, og jeg har som sagt neste utelukkende positiv opplevelse av NAV (med unntak av ett møte med en nyansatt som ikke helt visste hva hun drev på med).

Jeg har grått mine bitre tårer på et NAV kontor når jeg ble tilbudt delvis utføre - ikke fordi jeg ikke fikk det, men fordi jeg tilslutt innså at dette var faktisk eneste måten å gjøre det på etter slaget. Jeg har hele tiden "kjempet" mot å bli uføretrygded. Uten at jeg skal gå inn på detaljer om et hjerneslag og påfølgende redusert arbeidsevne, så tok det meg et par prøvemd med full stilling og endel frem og tilbake med lege og NAV for å innse at jeg ihvertfall i overskuelig fremtid ikke evner å jobbe mer enn 50%.

Jeg har også en nær slektning som fikk kreft for et par år siden og hun har opplevd det samme hos NAV. Nemlig at ting faktisk fungerer veldig godt.

Det jeg stusser litt over er hvordan det kan gå så "smurt" for noen, mens jeg har møtt en god del folk som klager og bærer seg over systemet. Noen har sogar brukt flere år for å kjempe for å få en eller annen form for trygd eller støtte.

Jeg kan ikke annet enn å lure på hvordan man klarer å være fullt ut aktiv og oppegående og nesten ha som fulltidsjobb å finne ut av sine rettiheter og be om møter hos NAV, men samtidig overhode ikke evner å engang jobbe 1 eneste i uken? Ja, jeg har snakket med to stykker som jeg vet prøvde å jobbe 1 - 2 timer pr uke, men sier det ble for mye for de. Med all respekt å melde, så må man vel være praktisk talt sengeliggende for at dette ikke skal være mulig i realiteten?

Jeg sier ikke at alle kan jobbe full stilling, men et par stusselige timer i uken klarer vel de aller fleste? Jeg klare heller ikke å undres hvorfor det er SÅ vanskelig å få sin sak gjennom systemet?

Jeg ønsker ikke å skjære alle over en kam - tvert i mot så er jeg jo selv "en av de trygdede", men det er jo merkelig at folk du stadig møter i sosiale sammenhenger, i butikken og ved andre anledninger er så syke at de overhode ikke er i stand til å jobbe!? Min lille teori er at hvis det tar flere år og det er SÅÅÅÅ vanskelig å få igjennom saken hos NAV - så er det kanskje en grunn til det?

Nå blir jeg vel "halshogget" av flere, men det får stå sin prøve :-). Meninger og erfaringer har vi alle lov å ytre, og dette er mine.

Det kommer mye an på hvem man treffer på nav (hvilket kontor, og hvem din saksbehandler blir), og hvilken lidelse du har. Dessuten har de altfor dårlige rutiner på papirer/dokumenter som man er pliktig til å sende til scanning, slik at man kan ende med å sende akkurat de samme papirene flere ganger. Fordi nav roter dem bort. Da tar det selvfølgelig lengre tid.

Det jeg sliter med er det for eksempel ikke mye kompetanse på, og det er heller ikke synlig for andre. Det var et slit å komme igjennom til nav, og hadde jeg ikke hatt en hjelpsom forlovede som jeg ga fullmakt til, så hadde jeg antakelig ennå ikke fått hjelp derfra. Selv om det var behandleren min som sa at jeg burde søke hjelp hos dem, så jeg hadde absolutt legenes uttalelser til min fordel.

Og nei, min lidelse er ikke en hvor jeg "fint kan jobbe noen timer" bare fordi du kan se meg på butikken en dag. Mat må jeg jo ha, og ja, jeg kan bli mye verre helsemessig av en tur på butikken. Jeg velger likevel å dra ut for å nettopp det, komme meg ut av huset. Du syns kanskje også at det er rart at jeg kan trene flere ganger i uken på treningssenter? Når jeg ikke kan jobbe? Da kan jeg fortelle at 80% av treningsøktene mine slår ut negativt i forhold til helseproblemene, men jeg blir likevel anbefalt å trene for å komme meg ut litt. I tillegg kan jeg fint droppe om så flere uker på treningssenteret, uten at det blir problemer av det. I julen ble jeg så utslitt at jeg ikke orket noe som helst fra 1. desember til 1. februar. (nei, har ikke me eller andre fatiguesyndrom, men det er en følgetilstand til min lidelse).

Også betyr det jo selvfølgelig mye hva slags lidelse du har. En person med kreft, eller en med hjerneslag, blir gjerne møtt på en helt annen måte når de ber om hjelp, enn en som sliter psykisk. For å ta et eksempel: om en lagerarbeider blir utsatt for en bilulykke og beinet blir amputert fra hoften og ned, tviler jeg sterkt på at nav ville vært vanskelige med å bevilge hjelp. Om en lagerarbeider blir utsatt for et høyt smell på jobb, som senere utviklet seg til invalidiserende tinnitus, vil det mest sannsynlig være mye vanskeligere å få saken sin igjennom hos nav. Forskjellen på disse to eksemplene er at det første er fysisk, alle ser hva du trenger hjelp med. Det andre befinner seg innenfor bolken for hvilke lidelser hvor leger ofte sier "du må bare ta deg sammen!". I tillegg er som regel psykiske lidelser slik at om man ikke selv har hatt det, vet man egentlig ikke noe om det, kan ikke sette seg inn i situasjonen, og skjønner kanksje ikke engang hvorfor dette er noe å "gnåle" om. "Alle er da litt trist iblant", "alle har litt pipelyd i ørene", "alle er litt trøtt etter jobb". Så da er vi igjen tilbake til det at det har mye å si hvilken saksbehandler du ender opp med.

[Angelheart2]

Jeg er helt enig med deg, TS. Selv er jeg heldigvis ikke i NAV-systemet i dag, men har jo hatt mine besøk der, jeg også. Jeg opplevde at de var både hyggelige og effektive, så kun positive opplevelser her, iallefall.

Har også flere slektninger og bekjente som har de samme opplevelsene.

Noe som slår meg, derimot, er at de jeg kjenner som "sutrer" over dårlig behandling av NAV veldig ofte (jeg sier ikke alltid!) er mennesker som jeg anser som arbeidssky og hypokondriske.... Har et par venninner som har gått fra jobb til jobb, hoppet av og på studier og i det hele tatt har problemer med å tilpasse seg et normalt arbeidsliv. Disse har egentlig fått god hjelp av NAV, både med hjelp til å finne jobber, hjelp til å finansiere studier osv, men i det øyeblikket de selv velger å avslutte en jobb eller hoppe av studiene, er det sutring fordi ikke NAV står der og rekker frem pengeposen.....

Jeg kjenner også til flere tilfeller av folk som jeg VET kunne ha jobbet, men som heller kjemper med nebb og gklør for å få bli uføre, da de ikke orker å stå opp om morgenen og ønsker å være hjemme når barna kommer hjem fra skolen.... Da er det alltid NAV sin skyld at de ikke får lov til dette.

Selvsagt er det tilfeller der reellt syke og uføre må kjempe for sine rettigheter, men i samtlige tilfeller jeg kjenner til med "NAV-sutring" er jeg glad for at ikke NAV er så slepphendte med skattepengene våre, jeg, og gir etter for alle stakkarene som ønsker at NAV skal dekke opp for alt mulig.

[AnonymBruker]

Du har en relativt klar diagnose - redusert arbeidsevne etter slag. Dette blir mye mer konkret for folk (NAV) enn hva som er tilfellet for mange andre (utbrenthet, psykiske utfordringer etc). Jeg tror det da blir enklere å få saken sin gjennom, det er liksom så åpenbart for alle.

Min erfaring er at disse hele 4 NAV kontorene jeg har vært hos i ettertid - da jeg har flyttet litt, og det er NAV i Oslo og andre "sentrale strøk" inkl NAV i en liten bygd langt unna hovedstaden - så har behandligen vært like professjonell og enkel.

Angående å ha en konkret og klar diagnose, så er det nettopp dette jeg stusser over. Hvordan har det seg at det er så mange diffuse diagnoser og diagnoser som ikke lar seg stille? Ja, det er mange psykiske lidelser, men at det skal være SÅ vanskelig å få en klar diagnose er jo litt merkelig.

Jeg har samme erfaring som andre her, at de som har utfordringer som ikke lar seg stille så enkelt jobber intenst med å få kjempet gjennom uføretryd i årevis, samtidig som de er aktive på mange andre fronter.

Jeg har et par eksempler på noen som har måttet være i arbeidsutprøvning gjennom NAV, og disse mener de ikke er i stand til engang å arbeide 1-2 timer 2 dager i uken. DET synes jeg er rart, så lenge en er i stand til å utføre andre oppgaver.

For å være helt ærlig er det jo også endel som mener det offentlige skal ta ansvar for alt mulig. Det er snakk om å sy puter under armene til folk når det offentlige skal vri og sno seg for å finne en jobb som er så tilpasset at vedkommende ELSKER jobben og finner DRØMMEJOBBEN.

TS

[AnonymBruker]

Vel, TS, jeg har blitt diagnostisert med først, "schizoid personlighetsforstyrrelse med paranoide trekk", senere har en annen psykolog diagnostisert meg med, "asperger", selv om samme psykolog skriver i samme epikrise at han ikke tror at det er det jeg har men fordi han ikke finner noen annen diagnose som passer så er det det han diagnostiserer meg som.

Nå sist har jeg endelig fått riktig diagnose, "unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse". Det vil si at jeg har sosial angst, bare mange ganger sterkere enn vanlig angst.

Dette, skjønner du sikkert, betyr at jeg har gjennom mer enn ti år vært gjennom mye hos NAV og ikke blitt tatt seriøst i det hele tatt. Før jeg fikk siste diagnose og fikk hjelp av noen annen som er krass, hard, tøff og ikke gir seg.

[AnonymBruker]

Angående å ha en konkret og klar diagnose, så er det nettopp dette jeg stusser over. Hvordan har det seg at det er så mange diffuse diagnoser og diagnoser som ikke lar seg stille? Ja, det er mange psykiske lidelser, men at det skal være SÅ vanskelig å få en klar diagnose er jo litt merkelig.

Hei igjen.

Jeg er ab kl. 20:38 igår. Min uklare diagnoese er tinnitus. Den er så hemmende i hverdagen at jeg ikke er istand til å jobbe, eller studere. Dette er ikke en "konkret og klar diagnose" på den måten at man kan ikke se på meg at jeg sliter med dette. Det finnes per idag så vidt jeg vet KUN EN måte å måle tinnitus på - og det vil ikke sykehusene jeg har spurt gjøre, fordi de mener det ikke har hensikt i forbindelse med behandling.

Diagnosen er også ukonkret og uklar på den måten at leger/navansatte bare må tro meg når jeg sier hva jeg plages med. Heldigvis traff jeg til slutt på en lege som ikke bare sa "dette er ikke noe problem" men heller ville hjelpe meg. Er dette jeg mener med uklar. En kreftdiagnose er ikke uklar; enten har man kreft eller ikke. Man kan (i en ideell verden iallefall) ta medisinske tester og avklare om man har sykdommen eller ikke.

Jeg ordla meg kanskje uklart i forrige innlegg.

[AnonymBruker]

Jeg har et par eksempler på noen som har måttet være i arbeidsutprøvning gjennom NAV, og disse mener de ikke er i stand til engang å arbeide 1-2 timer 2 dager i uken. DET synes jeg er rart, så lenge en er i stand til å utføre andre oppgaver.

TS

Men dette er jo noe du syns fordi du ikke vet hva diagnosen deres er!

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med deg, TS. Selv er jeg heldigvis ikke i NAV-systemet i dag, men har jo hatt mine besøk der, jeg også. Jeg opplevde at de var både hyggelige og effektive, så kun positive opplevelser her, iallefall.

Har også flere slektninger og bekjente som har de samme opplevelsene.

Noe som slår meg, derimot, er at de jeg kjenner som "sutrer" over dårlig behandling av NAV veldig ofte (jeg sier ikke alltid!) er mennesker som jeg anser som arbeidssky og hypokondriske.... Har et par venninner som har gått fra jobb til jobb, hoppet av og på studier og i det hele tatt har problemer med å tilpasse seg et normalt arbeidsliv. Disse har egentlig fått god hjelp av NAV, både med hjelp til å finne jobber, hjelp til å finansiere studier osv, men i det øyeblikket de selv velger å avslutte en jobb eller hoppe av studiene, er det sutring fordi ikke NAV står der og rekker frem pengeposen.....

Jeg kjenner også til flere tilfeller av folk som jeg VET kunne ha jobbet, men som heller kjemper med nebb og gklør for å få bli uføre, da de ikke orker å stå opp om morgenen og ønsker å være hjemme når barna kommer hjem fra skolen.... Da er det alltid NAV sin skyld at de ikke får lov til dette.

Selvsagt er det tilfeller der reellt syke og uføre må kjempe for sine rettigheter, men i samtlige tilfeller jeg kjenner til med "NAV-sutring" er jeg glad for at ikke NAV er så slepphendte med skattepengene våre, jeg, og gir etter for alle stakkarene som ønsker at NAV skal dekke opp for alt mulig.

Når du kjenner til tilfeller der folk ikke har et reelt behov for hjelp fra nav, så må du rapportere det.

[AnonymBruker]

Når du kjenner til tilfeller der folk ikke har et reelt behov for hjelp fra nav, så må du rapportere det.

Dette er jeg enig i. Tyveri fra felleskassen er ikke noe bedre enn tyveri fra enkeltpersoner, og man bør si fra.

Selv har jeg også en bekjent som til stadighet klager og bærer seg over fæle NAV. Han er fullt ut arbeidsfør, og etter at overgangsstønaden hans gikk ut (han er enslig far), så er ikke NAV spesielt interessert i å sponse han lengre. Jeg syns det er bare bra at NAV stiller krav. Jeg tror nok det er en god del som han der ute.

[Tropic]

Tror det kommer veldig an på diagnose, du har fått et slag, noe som er veldig spesifikt og greit å forholde seg til. Mye av smerteproblematikken til mange er vanskelig og mer difus og derfor vanskeligere for saksbehandlere å forholde seg til, føler jeg! Dette er bare min oppfatning av NAV, og det er ikke gitt at det stemmer, men det virker veldig slik. Tror også det hjelper om man har en flink lege som er flink til å skrive legeerkæringer, snakke for pasienten sin osv.

Enkelte har også høye forventninger til hva nav skal fikse for de, vet om flere som ikke har levert riktig papirer, ikke gjort det i tide, men de skjønner ikke at kan ha såååå mye å si, og blir dermed sint fordi de ikke får penger fra nav. Man må sette seg litt inn i systemet, f.eks, en sykemelding må overlappe den andre om man har mistet jobben mens man har vært sykemeldt, kjenner ei som ikke var så nøye med det, ventet i 2 uker etter en sykemelding hadde gått ut før hun fikk en ny en, og ble sur fordi hun ikke fikk penger!

Andre møter ikke opp på møter som er avtalt uten å gi beskjed osv. Man må følge med litt selv også.

Mener absolutt ikke at dette gjelder ALLE, noen er også bare uheldige og møter udugelige saksbehandlere som ikke gjør jobben sin, og gir feil informasjon. MEN tror at enkelte har litt skyld selv også.

[AnonymBruker]

Jeg har rimlig blandede opplevelser når det gjelder NAV.

Når du først er inne i systemet (er nå ung ufør) så har NAV vært forholdsvis greie, men kampen for å få uføretrygd var en påkjenning. Jeg var hovedfagsstudent da jeg ble syk, gjorde det bra og gledet meg til å begynne å jobbe. Sykdommen slo meg helt ut, jeg som vanligvis var en oppegående ung kvinne slet med å dra på møter, skrive brev og ta telefoner for å få den hjelpen jeg trengte.

Dette er problemet, du trenger ofte enten god og mye hjelp eller krefter og initiativ til å finne ut av hvilken rettigheter du har. Det er ofte et slit når du allerede kjemper mot sykdom som tapper deg for energi. For min del ble sykepleieren og nevrologen min redningen da de ikke ga seg da jeg fikk avslag på første søknad om uføretrygd.

Jeg syntes også du må "passe på" NAV. Jeg opplevde en gang å få utbetalt 20000kr for mye en måned, jeg sa fra og fikk beskjed om at de hadde ikke klart å bestemme seg for hvilket bydelskontor jeg lå under....

[Store My]

Når det kommer til NAV synes jeg det kommer veldig an på saksbehandleren din hvordan man blir behandlet. Jeg har fått beskjed fra tre forskjellige saksbehandlere om at jeg ikke kunne søke på noe som helst, ikke hadde rett til noe støtte. Måtte få hjelp av studieveileder til å finne ut av det. Saksbehandlere på NAV har også gitt meg regelrett feil beskjed om lovverk og diverse. Jeg har også opplevd at de har rotet bort papirene mine i over to måneder, og at saksbehandlerne ikke har giddet å møte meg for å hjelpe meg. Nå derimot har jeg en fantastisk saksbehandler som gjør jobben sin, er veldig dyktig og som respekterer meg. Jeg har fått arbeidsavklaringspenger, og skal i arbeidspraksis for å finne ut av arbeidskapasiteten min.

Når det kommer til temaet om at "alle orker jo å jobbe 1-2 timer i uka", så synes jeg det er litt sneversynt. Det er vel de aller færreste som vil ansette noen som å jobbe 1-2 timer i uka. Dessuten er det mange som har veldig varierende form, og kan ha lange perioder hvor de ikke klarer noe som helst. Så det vil si at de kanskje kan jobbe 1-2 timer i uka i perioder, mens i lange perioder kan de ikke det. Når man har en jobb forventer jo arbeidsgiveren at man skal møte opp, ikke bli borte i flere måneder om gangen. Du sier du ser dem på butikken, og at det er et bevis på at de kan jobbe. Kanskje de ikke klarer å komme seg på butikken dersom de må jobbe. Kanskje de blir sengeliggende resten av uka? Dessuten kan man bestemme selv når man vil gå i butikken, de kan se an formen. Man kan ikke det i like stor grad når man må på jobb. Kanskje de rett og slett ikke får noe livskvalitet i det hele tatt dersom de må jobbe. Når man jobber må man forholde seg til mange ting. Man må forholde seg til krav, tidskjema, andre mennesker, reisetid etc etc. Det er så mange ting om andre personer vi ikke kjenner til, så det blir for dumt og sitte på et forum og synse om at alle klarer å jobbe i 1-2 timer, bare fordi de klarer å komme seg på butikken.

[AnonymBruker]

Jeg har også delte erfaringer med nav. Da jeg var gravid og ble sykemeldt pga kvalme, trøtthet og bekkenløsning, var det kun en eneste gang jeg måtte ringe og etterlyse pengene. Det ble ordnet opp samme dag..og jeg var sykemeldt i neste 4mnder.

Når jeg så skulle begynne å jobbe, utløste mye stress på privaten en depresjon, søvnproblemer, og sosial angst. Kadsvetting, kvalme, jeg våknet opptil 15 ganger på 5 timer, innsovningsproblemer, svimmel i store folkemengder, å ta t-bane i rushen kunne jeg bare glemme. Og jeg jobbet med kundeservice, uten mulighet for å gjøre annet enn å forholde meg til rundt 500 kunder på en 8timers vakt..

3,5mnd med sykemelding, og det har vært et helvete. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har grått på telefonen til nav, hvor mange ganger jeg har grått fordi jeg skjemmes over å være sykemeldt, og over hvor latterlig det føles. Jeg prøvde i TO MÅNEDER å få kontakt med saksehandler, men fikk beskjed om at de jeg snakket med ikke kunne ordne en fysisk time, det måtte saksbehandler gjøre. Jeg har lagt igjen over 30 beskjeder om å bli oppringt av saksbehandler, uten at det har skjedd..

Jeg ringte flere ganger inn for å spørre "hva kan jeg gjøre videre, hva er alternativene mine?", uten å få vite ting som de faktisk burde informert meg om. ( Oppdaget visse ting i ettertid.. ) Legen mente, etter 2,5mnd, at jeg kunne prøve å søke nye jobber. Så sagt, så gjort, jeg søkte på rundt 30-35 stk før jeg fikk napp. Og jeg er sjeleglad for å komme meg unna nav..jeg var storfornøyd da jeg var gravid, men med en psykisk lidelse? Fikk tilogmed beskjed at rådgivende lege på nav mente det ikke var grunnlag nok for å få sykepenger. En lege som aldri har snakket med meg, kun sett sykemeldingene, med lite info, pga taushetsplikt. Det måtte en tre-siders erklæring til for å få pengene mine, etter to måneder.

Og jeg har vært konstant i arbeid i nesten 12år, med kanskje sammenlagt 3mnder sykemelding på de årene, før graviditeten. Jeg jobbet for samme firma i seks år før jeg ble sykemeldt nå, og har heldigvis hatt en forståelsesfull arbeidsgiver, som har prøvd å tilrettelegge så langt det gikk.

Puh..utblåsning. Neste gang jeg blir sykemeldt, håper jeg det er pga noe fysisk, ikke psykisk.

Kan jo legge til at jeg endelig har fått meg en jobb, er under opplæring nå, og storgleder meg til å komme ordentlig i gang igjen! Den sosiale angsten er der ennå, men langt ifra i samme grad, selv om jeg til tider må hoppe av banen og ta en pause og vente på neste:P Jeg gikk på en smell, rett og slett.

[AnonymBruker]

Angående å ha en konkret og klar diagnose, så er det nettopp dette jeg stusser over. Hvordan har det seg at det er så mange diffuse diagnoser og diagnoser som ikke lar seg stille? Ja, det er mange psykiske lidelser, men at det skal være SÅ vanskelig å få en klar diagnose er jo litt merkelig.

Er det virkelig noe å stusse over? Skjønner du ikke at hjerneslag er enklere å forholde seg til enn depresjon INA, f.eks.? I det hele tatt - jeg tror at folk med fysiske lidelser glir lettere gjennom NAV-systemet, enn folk med psyisk relaterte problemstillinger.