Døden

[Gjest Anonymous]

Heisann. Tenkte jeg skulle prøve å få litt inpirasjon og fakta til en oppgave her, bøker blir fort upersonlig!

Håper alle ateister og katolikker som kanskje skulle finne på å titte her vil ta seg tid til å fortelle litt om hvordan de forholder sge til døden. Frykt eller glede, eller begge deler? Lever du et liv hvor du arbeider mot døden, feks ved å styre unna "synder" for å unnslippe fortapelse?

Alt er av interesse, og selv om jeg i hovedsak er ute etter ateister og katolikkers synspunk på alle andre gjerne svare, også!

takk!

[Gjest Brunhilde]

Hvorfor det egentlig? Vet ikke om jeg har så lyst til å svare bare for å tilfredsstille din nysgjerrighet!

[Diva]

Hva var vitsen med DET utsagnet, Brunhilde ?

Skjønner at enkelte kvier seg for å skrive innlegg på KG ja....

[Glitterchick]

Jeg kan godt svare jeg, som ateist:

Jeg tror at når man er død, så er man død, punktum finale. Døden er ikke noe jeg ser frem til, men heller ikke noe jeg tenker så fryktelig mye over. Hvis jeg setter meg ned og tenker på det så gruer jeg meg sikkert litt, men det er i forhold til at det kanskje gjør vondt, ikke at jeg skulle havne ett forferdelig sted etterpå. Også er det jo leit at man da ikke få se de man er glad i igjen. Men som sagt, tanken på døden styrer ikke livet mitt, og jeg tenker ikke noe særlig over det.

Jeg prøver å leve livet mitt rettferdig og etter Kardemommeloven, men ikke for å unngå noe pine etter døden, men fordi jeg mener det er vårt ansvar på jorda å være så rettferdige mennesker som mulig.

[Gjest gjest1]

Jeg er vel en agnostiker og derfor har jeg forskjellig syn på døden hele tiden egentlig. Men redd er jeg ikke. Jeg ble operert for tre år siden, og jeg tror at å være død er omtrent som når du ligger i narkose. NO BIG DEAL!

Men andre ganger så tror jeg jo at man begynner på nytt.

[Gjest Starya]

Er verken det ene eller det andre, men tror på reinkarnasjon. Det skjer når det skjer, og engasjerer meg ikke så kraftig.

[Gjest Adessón]

Jeg har ingen av trosretningene som er nevnt her, ei heller er jeg ateist eller new age'er.

Jeg tror at sjelen reinkarneres.

Ofte er det snakk om at dette ikke kan bevises. Men like lite kan det bevises at det er "tomt" når døden inntreffer.

[Gjest Lea]

Jeg har ingen religion og er nok ateist (uten at jeg har bestemt meg for å være det egentlig).

Tror at man blir borte når man dør. Altså at alt blir svart og "tomt".

Og jeg har ingen formening om det er godt eller vondt å dø og dette er ikke noe jeg går og tenker på egentlig.

Jeg husker at jeg tenkte litt på dette når jeg var barn, kanskje 7-8 år, og da bestemte jeg meg for at døden var ganske enkel. Har slått meg til ro med denne tanken og om det blir annerledes, så får det bli en overraskelse.

[Gjest Anonymous]

Jeg har heller ingen bestemt religion, men tenker nok som så at det er mer mellom himmel og jord enn vi vet. Uten at jeg vil sette noe navn på det. Vanligvis sier jeg at jeg ikke tror på noe bestemt, men har nok en liten porsjon overtro (ånder/ sjeler), og dessuten tro på naturkrefter.. i form av jeg tror naturen rundt oss/ jorda og universet kan påvirke oss mennesker, bl.a. sies det jo at månen påvirker sykluser, og at fullmånen gjerne er en pådriver for fødsler...

Men når det gjelder døden - jeg har kommet frem til en veldig ro i forhold til det, jeg er ikke redd for å dø, selv om jeg ikke har en formening om hva det er - jeg mener ingen kan vite svaret før en er der selv. Samtidig finnes det jo mange mer eller mindre troverdige historier om "lys i enden av tunnelen" o.l. - som visstnok forskerne mener rett og slett er en kortslutning i hjernen som får oss til å "se" et lys...

Jeg arbeider innen pleie og omsorg og har opplevd døende på nært hold. Har også vært til stede i dødsøyeblikket, noe som var en fin opplevelse, preget av ro, det var en naturlig død og det hele foregikk stille og "vakkert". Tror nok det hadde mye å si for mitt syn på døden, som noe ukjent men ikke til å frykte.

[Gjest Anonymous]

Hvorfor det egentlig? Vet ikke om jeg har så lyst til å svare bare for å tilfredsstille din nysgjerrighet!

jeg startet forsåvidt innlegget ved å nevne at jeg søkte inspirasjon til en oppgave. som menneske er jeg forsåvidt nysgjerrig, ja, men jeg tvinger ikke folk til å uttale seg om personlige anliggender for å tilfredstille nysgjerrigheten.

Jeg skriver en oppgave hvor jeg sammenligner katolske og ateistiske menneskers forestillinger om- og forhold til døden.

[Crazee]

Inspirasjon i tillegg til det du kan finna i andre kjelder då, går eg ut i frå? For dei svara du får fram ved å spørja her vil vel vera alt for få til at du kan bruka dei som grunnlag for ei oppgåve? Kjem jo sjølvsagt an på oppgåva, men det vil vera alt for lite grunnlag til å seia noko generelt om forestillingane i dei to gruppene - og variasjonane innan gruppene kan gi store utslag og gi feil bilete.

Interessant tema, forresten - gir du oss eit lite samandrag av det du finn ut etterpå?

[Gjest GreenSky]

Morfar døde to ganger - den ene gangen ble han gjennoplevd. (Han var utrolig heldig, han sto og holdt tale foran en røde kors-forsamling hvor mange var kyndige i førstehjelp og livredning)

Han fortalte meg at det var ingenting - bare svart. Jeg spurte han hva han mente med det. (At det er "svart" kan også være en tilstand.) Hun kunne aldri svare meg på det, desverre, for han var ikke sikker selv.

[Gjest Gjesta]

Jeg er ateist, og tenker til tider mye på døden (angst og depresjon). Den skremmer meg. Ikke fordi jeg tror at døden innebærer noe vondt eller skremmende, men fordi det innebærer at jeg ikke lever. Jeg er glad i livet, og klarer ikek å forestille meg at jeg skal leve i kanskje 50-60 år til -og etter det er jeg død...Syns det er fryktelig å tenke på jeg...

Jeg tror at når man er død så er man død - verken mer eller mindre, men akkurat det er for meg veldig skremmende og uforståelig...Hva vil det si å ikke eksistere?

Det jeg tenker aller mest på med døden er at det faktisk er tilfelle - JEG skal DØ en eller annen gang. Jeg skal ikke leve evig, andre folk skal leve videre i denne verden etter at jeg er død...For å være ærlig så syns jeg dette er utrolig vanskelig å forholde seg til.

Selvom jeg tenker mye på døden, så er det ikke sånn at jeg går og frykter døden til en hver tid. Jeg prøver å leve livet mens jeg har muligheten!

Det jeg har opplevd som rart er at tiltross for at jeg har et anstrengt forhold til døden, så har jeg fryktet den minst i de situasjonene jeg har møtt den...Når bestefaren min døde så var all dødsangsten min borte lenge etterpå. Jeg fikk et annet syn på det hele, og var kvitt de vonde tankene. Egentlig litt merkelig, og jeg vet ikke hvorfor det ble sånn. Dessverre har de vonde tankene kommet tilbake i ettertid, og nå har jeg "glemt" følelsen av ikke å være redd for døden.

K

[Gjest Anonymous]

Inspirasjon i tillegg til det du kan finna i andre kjelder då, går eg ut i frå? For dei svara du får fram ved å spørja her vil vel vera alt for få til at du kan bruka dei som grunnlag for ei oppgåve? Kjem jo sjølvsagt an på oppgåva, men det vil vera alt for lite grunnlag til å seia noko generelt om forestillingane i dei to gruppene - og variasjonane innan gruppene kan gi store utslag og gi feil bilete.

Interessant tema, forresten - gir du oss eit lite samandrag av det du finn ut etterpå?

Baserer ikke oppgaven på svarene jeg får her, nei. Sammen med bøker, en katolsk skrifteprest, en informant fra humanetisk forbund og en god håndfull mennesker er det fint å høre litt om hva forskjellige mennesker ellers tenker. Alt har noe å si. Oppgaven er ikke en universitetsoppgave, og skal heller ikke gi et bilde av sannheten; tror ikke jeg ville kommet framtil noen ene sannhet som svar på problemstillinga mi om jeg fikk snakke med hver katolikk og ateist i verden.

Oppgaven er ferdig i mars, legger gjerne ut konklusjon og statistikkdelene her!

[Saga]

Jeg vet ikke helt hva jeg er og om jeg tilfredsstiller dine krav til å svare på dette spørsmålet, men jeg kvier meg for å tenke på døden. Jeg tror på reinkarnasjon, men døden er noe uhyggelig for meg. Jeg liker ikke tanken på at jeg kan dø når som helst og at dette kan være min siste kveld som meg. Det er kanskje pga at jeg har mistet veldig mange den siste tiden som har gått bort så veldig ung, men det er heller ikke slik at jeg sitter og tenker på døden hele tiden. Jeg tenker på det ganske ofte, men det er jo sikkert også selvbevisst.

[Bimbo]

Jeg er iallfall ikke redd for å dø i det hele tatt, men ikke fordi jeg tror det mødvendigvis finnes en slags verden på en annen dimensjon etterpå. Jeg tror at "svart" ER en tilstand - en tilstand på det dypeste bevissthetsnivå av alle - hvor tid og rom opphører, hvor man ikke tenker, sanser eller grubler, bare ER. Forskjellen på en maskin og et menneske - det som gjør at vi er klar over vår eksistens, kall det "sjel" eller hva du vil - jeg tror ikke "det" forsvinner.

[Gjest Anonymous]

Jeg er kristen, et av Jehovas Vitner, og i Bibelen står det at syndens lønn er døden.

Synden og døden kom inn i verden ved en fullkommen mann, Adam.

Ut ifra Bibelen har jeg lest at vi går inn i en søvn når vi dør, og det er jo ikke noe å være redd for.

Den som har dødd, har gjort opp for sine synder.

På grunnlag av at den fullkommne mann Jesus Kristus døde som en løsepenge for oss og våre synder, har de døde, de rettferdige og urettferdige, et håp om en fremtidig oppstandelse. Det er den dagen Jesus kommer tilbake som konge, og jorden blir et paradis.

Døden er ikke noe å være redd for i seg selv. Den er en søvntilstand.

[Gundel Gaukeley]

Jeg er nok antagelig nærmest ateist.

For meg er døden en dør.

Jeg aner ikke hva som er på den andre siden. Jeg ser på det å dø som begynnelsen på et nytt eventyr som jeg ikke aner hva skal handle om.

Jeg ser frem til å dø, men jeg ønsker alikevel å leve lengst mulig fordi jeg også elsker det livet jeg har nå.

[Englepusen]

Jeg er ateist og jeg tror at når man er død så er man ikke mer. Selv om jeg har litt vanskelig for å se for meg at jeg plutselig ikke skal leve mer. Har aldri sett noen dø eller sett en død person så jeg har ikke noe forhold til det.

Døden er ikke noe jeg tenker så mye på til vanlig. Har hatt perioder der jeg har vært veldig langt nede og da har jeg ønsket å dø. Men det hender jeg tenker på hvordan det hadde vært om noen jeg er glad i hadde dødd. En forferdelig tanke!

Men jeg tror ikke jeg noensinne har vært redd for å dø selv. Det er jo ikke noe jeg ser fram til akkurat, men det er veldig fjernt for meg.

[Tigris]

Jeg er nok antagelig nærmest ateist.

For meg er døden en dør.

Jeg aner ikke hva som er på den andre siden. Jeg ser på det å dø som begynnelsen på et nytt eventyr som jeg ikke aner hva skal handle om.

Jeg ser frem til å dø, men jeg ønsker alikevel å leve lengst mulig fordi jeg også elsker det livet jeg har nå.

Enig