Mine foreldre slo meg da jeg va liten

[AnonymBruker]

Jeg kryper mye inn i meg selv, foretrekker få venner, har et par gode venninne, av det gode slaget , av dem man kan stole på. Jeg er ufør og mye for meg selv, selvvalgt. Men jeg takler ikke være med foreldrene mine eller familieselskaper noe særlig. Vil bare være i fredOfte. Da jeg var liten ca 4,5 år og oppover, fra da jeg husker), utviklet jeg et mønster aom var slik at hvis jeg var med nabobarn ol og lekte kunne jeg midt i leken legge meg ned og blotte meg for liksom å skremme/ overaske mine jevnaldrende. Jeg blottet meg på skolen var bajas, og folk lo og jeg fikk masse latterr og oppmerksomhet der og da så gikk det over i mobbing. alt min eforeldre var opptatt av var at jeg skule være snill og de slo meg hardt, skikkelig juling hardt på blanke rompa om jeg ikke gjorde som dem saa. Hvis jeg derimot gjorde lite ut av meg var høflig veloppdragen behandlet de meg bra og var mønsterforeldre. Vet ikke på hvilket tidspunkt , men jeg lærte meg å bli en stille unnselig sjel som aldri sa noe og trakk meg inn i meg selv oftere og oftere. For jeg visste ikke hvordan , eller kunne vel heller ikke huske hvordan jeg skulle klare finne min indre stemme. Husker jeg leste en kontaktannonse i et Romantikkblad engang. Noen som skrev " Bare vær deg selv" jeg grunnet ofte på hva det var med meg som ikke engang klarte å være meg selv. Hva var det for noe?Livet mitt har selvfølgelig blitt vanskelig på mange vis uten å gå inn på alt her nå,jeg har gått til psykolog i to år , det har hjuulpet litt blant annet ta oppgjør med mine foreldre , si hva de gjorde mot meg,jo kjenner jeg har det litt bedre, allikevel takler jeg altså ikke familierelasjonen. De nekter jo for hva de har gjort, så det vonde ligger derog når vi treffes en sjelden gang er vi blitt mestere på å prate om vær og vind. Vel det var noen ord. Jeg har igrunn kommet langt men Gud hjelpe meg hvor langt jeg kunne ha kommet om jeg hadde blitt "sett" og akseptert som den jeg var fra jeg var liten. Foreldrene mine skryter av at de har hjulpet meg så masse med penger til bolig mm oppigjennom. Det har de.Men jeg har allikevel mine sår og det er kanskje eneste måten de klarer formidle kjærlighet på.

[eva-80]

Den eneste løsningen vil jeg tro at du kutter ethvert bånd til dem, og lærer å være deg selv.Det er jo en lang prosess for deg, men kanskje hjelper om du gjør og sier ting som du virkelig føler å ha lyst til å gjør. Kjenne på etterpå om det var riktig.

Å være sammen med venner som setter pris på ditt vennskap, gir positive tilbakemeldinger, og støtter deg i å utvikle deg selv i riktig retning, som du selv er konfortabel med.

Å omgås folk som du føler du vokser med som menneske er det beste du kan gjøre, og å gi blanke i folk som stjeler din energi.

Du er ufør, men du har kanskje en interesse, hobby du kan dyrke eller bare finne en ny ?

Mange dessverre her i verden vokst opp med feil type oppdragelse.

Men som foreldre vet man ikke om man gjorde mange feil før barnet er voksen og tørr virkelig å si ifra.

Å slå barn er definitivt ikke ok, uansett av hvilken grunn.

Klem