Hvorfor har jeg det slik?

[Gjest Anonymous]

For 8 mnd siden traff jeg han som nå er min kjæreste. Vi har tilsammen 3 barn i samme alder (10-14) fra tidligere forhold.

Har det kjempefint når vi er sammen, bare vi to, men også sammen med barna.

Jula feira han sammen meg meg og mitt barn. Og romjula og nyttårshelga var vi hos ham, da hadde også han sine barn der. Nærmere 14 dager var vi sammen hele tiden. Men nå når hverdagen er tilbake så føler jeg en sånn enorm tomhet. Han er på besøk hos meg, og jeg er på besøk hos ham. Men jeg føler meg så tom. Savner ham så enormt hele tiden. Klarer ikke konsentrere meg om noen ting lenger. Vil bare at vi skal være sammen. Har prøvd å snakke med han om det, og han er jo fornuftig og sier at så lenge vi ikke bor sammen, så blir det nå slik at vi ikke kan treffes hver dag. Han jobber mye. Har ekstrajobb for å spe på inntekta litt.

Vi er enige om hva vi skal gjøre i ferien, og vi snakker også om fremtiden. At vi senere skal flytte sammen og slik...

Men jeg føler at han ikke er like mye på høgget som han var tidligere. Når jeg nå feks sender ham ei koselig sms, så er det ikke alltid han svarer engang. Mens han tidligere svarte med en gang. Og meld er ikke like fyllt med gode ord og følelser som han sendte tidligere. :-?

Vet jo at forelskelse oftest begynner å gå over etter ca et halvt år, og føler vel angst for at han skal gli bort fra meg, savner sånn disse go-meldingene som før kom rett som det var. Han sier jo at han er masse glad i meg. Kaller meg for pus, elskling, og pia mi.. Men likevel klarer jeg ikke å få bort følelsen av panikk for å miste ham.. Vet dette er latterlig.. Er 38 år og tenker som en fjortis.. Men vet ikke hvordan jeg skal få bort denne panikkfølelsen. Samtidig som jeg er sikker på at jeg er ei av verdens lykkeligste, så føler jeg en sånn tristhet over meg.. vanskelig å forklare... :oops:

Har seriøst vurdert å søke hjelp. Har tidligere i 18 år vært sammen med en mann som i jobbsammenheng befant seg på andre siden av jorda halve året, uten at jeg kjente et eneste snev av sjalusi og redsel for å miste ham en eneste gang. Og nå er det like før jeg griner av lengsel bare vi ikke treffer hverandre en dag eller to..

De følelsene jeg har for denne mannen skremmer meg nesten...

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget.. Det er vel ikke mye å svare meg. Følte bare behov for å få det ut, og lette på trykket.. :oops:

Samtidig vil jeg si at jeg har vært ivrig leser av dette forumet i laaaang tid. Er innom flere ganger om dagen. Har hentet mye fornuftig ut av disse sidene.. Synes det er kjempefint med slike sider. Ikke alle har noen de kan betro seg til. Og da er det kjempegodt å kunne lette på trykket her inne..

[Gjest Gjesta]

Skjønner at disse tankene og følelsene tynger deg...det virker som om du er usikker på deg selv og på hva denne mannen egentlig vil med deg. Siden dere er godt voksne mennesker så foreslår jeg at du tar opp dette med din kjære. Det føles kanskje litt skremmende, men for å slippe å gå og lure så tror jeg det er det beste for deg.

Det virker det som om du savner en å dele hverdagen med, en som er der for deg når du trenger han. Jeg skjønner godt at du føler det sånn jeg. Når man er voksen, og sikkert enda mer når man har barn, så trenger man andre voksne å forholde seg til. Det er helt naturlig.

Håper dere finner ut av dette her, og at forholdet deres kan utvikle seg i positiv retning!

Lykke til!

K

[Freaky]

Her må du faktisk passe deg så du ikke "kveler" han tror jeg. Din usikkerhet og lengten kan bli oppfattet som litt slitsomt "mas", hvis du skjønner?

Dere har tross alt ikke vært sammen SÅ lenge. Jeg mener; det tar noe lengere tid når barn er innvolvert, og dere har allerede snakket om å flytte sammen i framtiden.

Tror du skal roe det litt ned, prøve å tvinge deg til å gjøre andre ting som kan få tankene dine litt bort. La deg heller flyte litt med istede for å få panikk for å miste han. Tror det er lettere å miste han hvis krampa tar deg, enn hvis du tar det litt med ro og lar han få mulighet til å komme deg i forkjøpet på små koselige sms f.eks.