Rar angst - redd for at barnevernet skal ta barna mine...

[AnonymBruker]

Dette er litt pinlig egentlig, men jeg har en rar angst for at barnevernet skal ta barna mine. Jeg kan ikke se at jeg har noen grunn til det. Barna mine får oppmerksomhet, grenser, sunn og god mat, de har faste rutiner og foreldre som er kjempeglad i dem.

Men jeg klarer ikke å unngå å tenke på det. Om vi har litt hybelkaniner under sofaen en dag forter jeg meg å støvsuge tilfelle barnevernet kommer på besøk. Om ungene søler på seg skifter jeg klær på dem med en gang.

Jeg prøver alltid å ha alt perfekt, og å gjøre alt perfekt for dem, fordi jeg er så redd for å miste dem.

Jeg tenker endel på dette, men prøver å ikke være hysterisk for barnas skyld. De har vel heller ikke godt av en mor som hele tiden er stressa?

Flere som har det på denne måten eller? Altså, plutselig kan jo noen finne ut at de skal ringe barnevernet og anmelde meg "på gøy", og det er det jeg er redd for... At barnevernet skal komme og finne feil ved meg som mor...

[AnonymBruker]

Dette høres det ut som om du burde få hjelp til å bearbeide. Som du selv sier: Barna dine har ikke godt av at du er engstelig og stresset hele tiden. Frykten din er helt ubegrunnet, det er overhodet ikke snakk om at barnevernet vil ta med seg barna dine på grunn av hybelkaniner eller flekkete klær. Irrasjonell angst kan man få hjelp til å bli kvitt. Snakk med fastlegen din, så får du henvisning til psykolog.

[AnonymBruker]

De færreste anmelder noen til barnevernet for gøy, for som regel ligger det endel ting bak.

Tror du behøver hjelp til å bearbeide frykten din, for det kan ikke være greit for deg eller barna at du har det på den måten. Du må lære deg å slappe av, og tro emg barnevernet tar ikke barn fra hjemmet på grunn av noen hybelkaniner under ting og tang.

Snakk med legen din, for det høres ut som du behøver litt annen hjelp.

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Jeg tror mye av dette kommer av at jeg ble mor ganske ung. Jeg var 20 når jeg fikk første og 24 når jeg fikk nummer 2. Spesielt med nr 1 var jeg veldig usikker på hvordan alt skulle gjøres, og følte at mange trodde jeg ikke var god nok mor fordi jeg var så ung. Jeg har hele tiden prøvd å kompensere for dette med å være perfekt hele tiden...

kanskje jeg må snakke med legen, for jeg blir veldig stressa av dette her...

[AnonymBruker]

Synes det er drøyt å fastslå at du trenger (profesjonell) hjelp for denne frykten. Enhver frykt er ikke psykologmat...

Tror det enkleste er rett og slett å stresse ned.

1. Barnevernet tar ikke barn for moro skyld.

2. Barnevernet går ikke rundt og leter etter barn med flekkete klær for å trekke den konklusjonen at det foreligger omsorgssvikt

3. Det en leser om barnevernet i media er skrekkhistoriene, og kun den ene partens framstilling

4. De som jobber i barnevernet har ofte barn, de også

5. De barnevernsansatte er mennesker de også

6. Barna til de barnevernsansatte søler akkurat like mye som andre barn

7. De barnevernsansatte har neppe hybelkaninfrie kroker

[Loppe]

Jeg er barnevrnspedagog, og du har ingen grunn til å frykte barnevernet. Barnevrnstjenewten kommer ikke på uanmeldt besøk til folk. Det vil alltid være åpnet en sak først og du vil være informert.

Jeg har vært på hjemmebsøk hos folk som ikke tar ut søpla på ukesvis, som lar husdyr gjøre fra seg inne, der huset aldri har blitt vasket osv, og detteer mennesker som fortsatt har barna sine. En hybelkanin eller en flkkete trøye er ikke grunn for omsorgsovertakeøse, eller i det hele tatt en undersøkelse. Heldigvis!

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Jeg tror mye av dette kommer av at jeg ble mor ganske ung. Jeg var 20 når jeg fikk første og 24 når jeg fikk nummer 2. Spesielt med nr 1 var jeg veldig usikker på hvordan alt skulle gjøres, og følte at mange trodde jeg ikke var god nok mor fordi jeg var så ung. Jeg har hele tiden prøvd å kompensere for dette med å være perfekt hele tiden...

kanskje jeg må snakke med legen, for jeg blir veldig stressa av dette her...

Samme her! Trodde det var bare jeg som tenkte sånn. Det er fælt..

I tillegg har jeg lest så mange historier om foreldre som føler seg misforstått av barnevernet. Samtidig vet jeg at det skal mye til for at barnevernet tar unger ut av hjemmet, eller blander seg inn.

Vi har det veldig bra. Er stabile, oppegående begge to. Mannen min jobber, og jeg går på høyskole. Vår sønn får god og sunn mat, og blir godt aktivt stimulert, han går i passende og rene klær, vi koser oss mye han, og har det veldig bra. Allikevel går jeg med en frykt om at noen skal ringe til barnevernet, enten på gøy, eller for å lage vanskeligheter for oss. Tror også det bunner i at jeg var så ung da jeg fikk han - 18 år, og har vært redd for å bli dømt av andre som mor, pga. alder. Tar meg selv i å tørke støv, "sånn i tillfelle barnetvernet skulle dukke opp." Og det er jo egentlig helt urealistisk tanke..

[Binta Ba]

Får til tider denne redselen over meg selv, jeg også, og visstnok de fleste jeg kjenner i tillegg, og ingen av oss er teknisk sett i noen "faresone", men man hører jo om alle skrekk-historiene, og man skremmes..!

Takk til Loppe, det beroliget faktisk meg litt;) Merkelig, jeg syns faktisk p ha lest flere steder om folk som "plutselig får barnevernet bankende på døra, uten noen forvarsel." Er gjerne sånt man ser for seg også.

Tror det beror mye på at den verste frykten for mange foreldre, er nettopp det å skulle miste det mest dyrebare de har..

[Binta Ba]

Samme her! Trodde det var bare jeg som tenkte sånn. Det er fælt..

I tillegg har jeg lest så mange historier om foreldre som føler seg misforstått av barnevernet. Samtidig vet jeg at det skal mye til for at barnevernet tar unger ut av hjemmet, eller blander seg inn.

Vi har det veldig bra. Er stabile, oppegående begge to. Mannen min jobber, og jeg går på høyskole. Vår sønn får god og sunn mat, og blir godt aktivt stimulert, han går i passende og rene klær, vi koser oss mye han, og har det veldig bra. Allikevel går jeg med en frykt om at noen skal ringe til barnevernet, enten på gøy, eller for å lage vanskeligheter for oss. Tror også det bunner i at jeg var så ung da jeg fikk han - 18 år, og har vært redd for å bli dømt av andre som mor, pga. alder. Tar meg selv i å tørke støv, "sånn i tillfelle barnetvernet skulle dukke opp." Og det er jo egentlig helt urealistisk tanke..

Jeg føler den redselen mye pga utseendet mitt. Jeg skiller meg en god del ut, og får en god del blikk, og har alltid fått mye pes nettopp pga utseende, ala "du kommer aldri til å få deg noe jobb når du har håret sånn, og har så mye tatoveringer", o.l. Henger litt igjen der, at jeg føler folk tenker jeg er en dårlig mor, fordi de har dårlige assosiasjoner til hvordan jeg ser ut..

Latterlig, når jeg ser det skrevet ned her, for jeg ser ikke ned på punkere med skinnjakke med nagler og hanekam og hele pakka som henter ungen sin fra barnehagen noe mer enn vestkantsossene med ungen sin på t-banen.. :gjeiper:

[Gjest navnelapp]

Det er synd at skrekkhistoriene der masse info er utelatt skal skape angst hos gode mødre på denne måten. Og det kjem stadig nye historier. I dag høyrde eg på radioen om den indiske familien i Stavanger, dei har framstilt det som om dei vart fråtekne barna på tre år og fem månader fordi dei sov i same seng og spiste med fingrane.

Det sjølvsagt ikkje berre det som er grunnlaget for omsorgsovertakinga, men når det står svart på kvitt kan ein lett få inntrykk av at det er nok for å miste barna sine at ein praktiserer samsoving. Viss ein kjenner korleis barnevernet jobbar så veit ein at det sjølvsagt ikkje er nok for ei omsorgsovertaking, men eg forstår at ein kan bli utrygg når ein er oppteken av å gjere ting på rett måte.

[AnonymBruker]

Huff, så trist at dere er redde for barnevernet.

Som det blir sagt over her så er nok den frykten et resultat av skrekkhistorier fra foreldre som er fratatt barna sine og som presenterer bagateller om "for tjukke brødskiver" og "det lå litt rot på spisebordet" som årsak til omsorgsovertakelsen. Foreldre som sier slikt mangler totalt selvinnsikt, og de velger å henge seg opp i en liten bagatell som tilfeldigvis er nevnt i rapportene fra barnevernet.

Når barnevernet er på hjemmebesøk (varslet sådan) så skal barnevernet skrive en rapport fra besøket. Da tar de med alt, både positivt og negativt og nøytralt. Det kan f.eks. stå i en rapport noe sånt som at (forkortet) "Det ligger klær utover gulvet på kjøkkenet, i stua, i gangen og i trappa. Barnets skolesekk ligger oppi kattedoen der det også ligger avføring fra katten. Mor serverer nystekte vafler med rømme og syltetøy. Barnet er overvektig og forsyner seg av vaflene åtte ganger. Barnet søler syltetøy på sofaen, og mor reagerer med å løfte barnet opp av sofaen etter ørene for så å kaste barnet inn i det familien kaller skammekroken så hardt at barnet blør fra et kutt i hodet".

Hva tror du foreldrenes tåredryppende historie ville handlet om etterpå? Jo, at barnevernet tok barnet fordi barnet fikk for mye vafler. Eller at barnevernet ikke aksepterer at foreldrene disiplinerer barnet sitt "på helt normal måte". Disse foreldrene ville jo aldri innrømmet for resten av verden at de ikke var gode omsorgsfigurer.

Så vær så snill, ikke tro på alle skremselshistoriene som dere hører fra barnevernsmotstanderne. Det er utrolig mye grums der. Barnevernet kan selvsagt også gjøre feilvurderinger, men da er det snakk om grensetilfeller og ikke normale og velfungerende familier.

[Meridian]

Huff, så trist at dere er redde for barnevernet.

Som det blir sagt over her så er nok den frykten et resultat av skrekkhistorier fra foreldre som er fratatt barna sine og som presenterer bagateller om "for tjukke brødskiver" og "det lå litt rot på spisebordet" som årsak til omsorgsovertakelsen. Foreldre som sier slikt mangler totalt selvinnsikt, og de velger å henge seg opp i en liten bagatell som tilfeldigvis er nevnt i rapportene fra barnevernet.

Når barnevernet er på hjemmebesøk (varslet sådan) så skal barnevernet skrive en rapport fra besøket. Da tar de med alt, både positivt og negativt og nøytralt. Det kan f.eks. stå i en rapport noe sånt som at (forkortet) "Det ligger klær utover gulvet på kjøkkenet, i stua, i gangen og i trappa. Barnets skolesekk ligger oppi kattedoen der det også ligger avføring fra katten. Mor serverer nystekte vafler med rømme og syltetøy. Barnet er overvektig og forsyner seg av vaflene åtte ganger. Barnet søler syltetøy på sofaen, og mor reagerer med å løfte barnet opp av sofaen etter ørene for så å kaste barnet inn i det familien kaller skammekroken så hardt at barnet blør fra et kutt i hodet".

Hva tror du foreldrenes tåredryppende historie ville handlet om etterpå? Jo, at barnevernet tok barnet fordi barnet fikk for mye vafler. Eller at barnevernet ikke aksepterer at foreldrene disiplinerer barnet sitt "på helt normal måte". Disse foreldrene ville jo aldri innrømmet for resten av verden at de ikke var gode omsorgsfigurer.

Så vær så snill, ikke tro på alle skremselshistoriene som dere hører fra barnevernsmotstanderne. Det er utrolig mye grums der. Barnevernet kan selvsagt også gjøre feilvurderinger, men da er det snakk om grensetilfeller og ikke normale og velfungerende familier.

Enig i det du, og andre, skriver her.

Må også legge til at de fleste foreldre ikke forstår selv at de ikke er gode omsorgsfigurer. De tror det de gjør er rett og helt greit, eller så har de så store problemer selv at de ikke klarer andre enn seg selv, og barna må klare seg selv.

[Gjest Gjest1]

Jeg skjønner akkurat hva du mener. Jeg hadde selv denne angsten, helt til "marerittet" faktisk skjedde. Noen hadde sendt inn en anonym bekymringsmelding full av løgner. Var helt hysterisk og skaffet meg advokat samme dagen, men såklart hadde jeg ingenting å bekymre meg for, sånn egentlig ;-)

Det gikk ikke veldig lange tiden før barnevernet så at alt som stod i brevet bare var fjas og ble sendt kun i den hensikt for å skade meg. De beklaget seg, saken ble lagt død og jeg fant ut at man ikke skal tro på alle disse "skrekkhistoriene" fra barnevernet. Det skal mye til for at de går så langt at de må ta barn fra forelderene, og da har de nok en god grunn for det. Trivelige mennesker var de og.

Det jeg altså skulle frem til var at du har nok ingenting å bekymre deg over! Om du nå skulle ha fått dem på døren, er det rett og slett bare fordi de må gjøre jobben sin. De tar ikke barna dine pga flekker og hybelkaniner. ;-)

Ellers er det veldig usannsynlig om det noen gang skulle skje. De som sender barnevernet etter deg for "gøy" er syke mennesker, som det heldigvis ikke er så mange av.

[Redbull]

Tenker også slik innimellom, selv om jeg er en god omsorgspersoner for dattera mi "får vel ta lua på før noen ringer barnevernet" men en reell frykt er det ikke, barnevernet kunne kommet inn når som helst her. Hadde nok fått hørt det pga hundehår, men utenom det hadde de ikke hatt noe de skulle sagt