Å blogge om sykdom

[AnonymBruker]

Hva synes dere om folk som skriver blogg om sykdommen sin? Jeg tenker da de som har sykdom som "hovedtema" på bloggen, ikke de som nevner det en gang i blant i en hverdagsblogg.

Mener dere at slike er oppmerksomhetssyke? Utleverer man seg for mye på nett når man skriver om sykdom? Kommer det an på hva slags type sykdom man har?

[Gjesten]

Det kommer nok an på hva slags sykdom det er snakk om, men mest av alt kommer det an på stilen på bloggen. Man kan merke ganske fort om noen blogger for å få oppmerksomhet eller om de gjør det for å spre kunnskap og dele sin historie.

[Vulpes]

Nei, jeg tenker absolutt ikke automatisk at de er oppmerksomhetssyke.

Man kan lære mye om sykdommer ved å lese personlige blogger, spesielt om sykdommer som mange kanskje ikke vet så mye om, eller som det er mye forvirring rundt. Jeg husker jeg leste en blogg skrevet av en jente med alvorlige depresjoner for en god stund siden. Det hjalp meg å forstå sykdommen bedre, og hun virket på ingen måte oppmerksomhetssyk.

Finnes garantert de som er oppmerksomhetssyke og, men slike folk finnes overalt.

[pinar]

Jeg tenker at noen kanskje har et behov for å få ned tanker rundt sykdommen. Å skrive kan være en fin måte å sette ord på alt man føler.

For mange er det kanskje en måte å fortelle vener og familie om det som skjer, uten å måtet prate om det.

[AnonymBruker]

Det er skrevet bacheloroppgave om sykdomsblogging, les den.

Det finnes mange gode sykdomsblogger, ser ingen grunn til at man ikke skal kunne være åpen om sykdom akkurat som med andre sider av livet.

[jie-jie]

Det å si at en trenger penger av lesere til behandling er litt for mye synes jeg. Ellers kan det være litt spennende med sykdommer synes jeg, selv om det ikke er like spennende for de som har den.

[AnonymBruker]

Jeg liker kreftblogger fordi det er relevant for meg.

[AnonymBruker]

Så lenge en sykdomsblogg ikke bare er masse innlegg med syting og akking og jamming så er det faktisk positivt. Den som er syk får skrevet det av seg. Venner og familie kan følge uten at den det gjelder trenger å si så mye direkte til hver enkelt. Andre med samme sykdom kan få et innblikk og kanskje se andre muligheter.