Psykisk syk mor

[Blackpuma]

Flere med psykisk syk mor og som har noen tips til hvordan man takler det? Jeg prøver å sette grenser, men det er tungt og hun bryter dem. Jeg prøver å være ærlig, men ingenting går inn. Jeg prøver å danse etter hennes noter, jeg sliter meg ut. Jeg prøver å ha tro på henne, men hun feiler om igjen. Jeg prøver å fortelle henne om mine behov, men hun ser bare sine. Jeg prøver å si at jeg er hennes barn, og at jeg ikke ønsker å høre om terapien/mangelen på matlyst/kjærlighetsproblemer/familieproblemer/venneproblemer, men alle disse negative tingene er hennes eneste virkelighet. Jeg prøver å prioritere meg selv, men jeg får dårlig samvittighet. Jeg prøver å forstå at jeg ikke kan redde henne, men det gjør vondt å se henne sånn. Jeg prøver å fokusere på det positive sidene hennes(som er mange), men de fleste er visket bort av depresjonen.

Jeg prøver og prøver og prøver og prøver, men alt jeg ender opp med er masse dårlig samvittighet og en knute i magen hver gang hun ringer(med skjult nummer, siden hun er paranoid).

Jeg er bare 19 år, det er mitt liv som bør være i fokus nå, mine problemer, mine traumer etter en hard barndom, men i hennes verden er det bare plass til henne. Det er nå jeg utdanner meg, nå jeg prøver hardt å komme inn på veterinærstudiet. Det er nå jeg prøver å skape det livet hun aldri skapte, og det livet jeg må få for å få det bra. Grunnlaget til å få en sunn, fin familie, der barna er i fokus og der jeg er en stabil og fantastisk person i deres liv som aldri vil svikte dem. Men i stedet for å jobbe med mindreverdighetskompleksene, prestasjonsangsten og frykten for å aldri bli bra nok, så må jeg jobbe med å prøve å få et sunt forhold til moren min. Jeg har virkelig nok med meg selv.

Noen som har noen ord, noen tips, noen erfaringer?

[Gjest Henrikke]

Flere med psykisk syk mor og som har noen tips til hvordan man takler det? Jeg prøver å sette grenser, men det er tungt og hun bryter dem. Jeg prøver å være ærlig, men ingenting går inn. Jeg prøver å danse etter hennes noter, jeg sliter meg ut. Jeg prøver å ha tro på henne, men hun feiler om igjen. Jeg prøver å fortelle henne om mine behov, men hun ser bare sine. Jeg prøver å si at jeg er hennes barn, og at jeg ikke ønsker å høre om terapien/mangelen på matlyst/kjærlighetsproblemer/familieproblemer/venneproblemer, men alle disse negative tingene er hennes eneste virkelighet. Jeg prøver å prioritere meg selv, men jeg får dårlig samvittighet. Jeg prøver å forstå at jeg ikke kan redde henne, men det gjør vondt å se henne sånn. Jeg prøver å fokusere på det positive sidene hennes(som er mange), men de fleste er visket bort av depresjonen.

Jeg prøver og prøver og prøver og prøver, men alt jeg ender opp med er masse dårlig samvittighet og en knute i magen hver gang hun ringer(med skjult nummer, siden hun er paranoid).

Jeg er bare 19 år, det er mitt liv som bør være i fokus nå, mine problemer, mine traumer etter en hard barndom, men i hennes verden er det bare plass til henne. Det er nå jeg utdanner meg, nå jeg prøver hardt å komme inn på veterinærstudiet. Det er nå jeg prøver å skape det livet hun aldri skapte, og det livet jeg må få for å få det bra. Grunnlaget til å få en sunn, fin familie, der barna er i fokus og der jeg er en stabil og fantastisk person i deres liv som aldri vil svikte dem. Men i stedet for å jobbe med mindreverdighetskompleksene, prestasjonsangsten og frykten for å aldri bli bra nok, så må jeg jobbe med å prøve å få et sunt forhold til moren min. Jeg har virkelig nok med meg selv.

Noen som har noen ord, noen tips, noen erfaringer?

[AnonymBruker]

det er mitt liv som bør være i fokus nå, mine problemer, mine traumer

Du virker utrolig selvoppptatt!

Hvorfor skal all fokus være rett mot deg?

Du er faktisk ikke ett lite barn lengre du er voksen!

Trenger du å få snakket ut om traumene så gå til en psykolog,ikke plag moren din som tydligvis har mere nok med seg selv.

[Gjest Henrikke]

Trykka send litt for fort!!

Jeg har ikke psykisk syk mor. Men i jobben min ser jeg mange som har vokst opp med psykisk syke/ rusmisbrukere til foreldre. Jeg vet hvor mye skade det kan gjøre på et barns liv, et barn som skal bli voksne og fungere i samfunn, familie osv. Men bagasjen er ofte for stor til at det går an å fungere optimalt i familie, forhold og samfunnet forøvrig. I tillegg må mange fortsette å stri med disse foreldrene, som fortsatt har store problemer.

Jeg tenker i mange tilfeller at det beste ville være å ikke ha kontakt med foreldrene når man har blitt voksen og har et valg.

Du sier du har nok med deg selv, og det har du. Du har blitt voksen, og er ditt eget selvstendige individ. Dersom din mor er alvorlig psykisk syk, og ikke blir bedre, tror jeg det vil hindre deg i din utvikling hvis du fortsetter å ha kontakt med henne på den måten du har. For den måten er ikke sunn. Barn skal ikke høre på foreldrenes personlige problemer, det er å legge et altfor stort ansvar over på barna. Det skal jo være motsatt.. Men det er min mening...

[linnformasjonen]

Hei,

mammaen din klarer ikke å ta vare på seg selv nå, hun klarer ikke å ta vare på deg heller. Psykisk syke folk, er som du nevner ofte veldig selvsentrerte.

Du virker for meg som ei flott og omsorgsfull jente, og jeg forstår at selv om du er oppgitt over moren din sin situasjon er du veldig glad i henne.

Du er nødt til å ta vare på deg selv så godt du kan og det innebærer å sette noen grenser i forholdet du har med moren din. Du skal ikke føle deg egoistisk for å følge drømmene dine og prioritere deg selv. Hadde moren din vært frisk nok til å løfte blikket hadde hun helt klart ønsket at du gjorde det som var best for deg. Det kan være du hadde hatt godt av å ta studiene i en annen del av landet for å få litt avstand mellom dere en periode. Er det andre i familien som kan avlaste litt, eller har moren din et behandlingsopplegg slik at du kan være trygg på at hun blir ivaretatt?

Endret 28. februar 2012 av linnformasjonen

[Gjest Henrikke]

Du virker utrolig selvoppptatt!

Hvorfor skal all fokus være rett mot deg?

Du er faktisk ikke ett lite barn lengre du er voksen!

Trenger du å få snakket ut om traumene så gå til en psykolog,ikke plag moren din som tydligvis har mere nok med seg selv.

Dummeste jeg har hørt!!

[Blackpuma]

Du virker utrolig selvoppptatt!

Hvorfor skal all fokus være rett mot deg?

Du er faktisk ikke ett lite barn lengre du er voksen!

Trenger du å få snakket ut om traumene så gå til en psykolog,ikke plag moren din som tydligvis har mere nok med seg selv.

Prøv å lev med en psykisk syk mor fra du er liten, da har du rett til å kalle meg selvopptatt. Jeg har gått på tå for moren min så lenge jeg kan huske, hun har preget hverdagen min så lenge jeg kan huske. Alt har handlet om henne, mine nedturer og oppturer har betydd null. Ubetinget kjærlighet har jeg aldri fått, alt har vært avhengig av at jeg oppfører meg rett ovenfor henne og sier de rette tingene. Jeg er ikke egoistisk, jeg ser at moren min mest sannsynligvis vil fortsette å være syk, og dermed må jeg i det minste klare å ha et friskt liv.

Jeg har ikke bodd sammen med min mor hele livet, heldigvis, men i andre dysfunksjonelle hjem.

Må bare svare deg før jeg fokuserer på de positive og hyggelige svarene jeg har fått. Jeg har faktisk rett til å være litt selvsentrert nå, jeg skal ikke redde moren min. Og jeg vil ikke la noen fortelle meg dette.

Edit: Jeg har aldri støttet meg på moren min, ikke når jeg var et barn en gang, jeg har knapt fortalt henne at jeg har problemer innimellom. Hun ser bare at jeg det godt på skolen og at jeg er generelt en flink og oppegående jente.

Endret 28. februar 2012 av Blackpuma

[linnformasjonen]

Du virker utrolig selvoppptatt!

Hvorfor skal all fokus være rett mot deg?

Du er faktisk ikke ett lite barn lengre du er voksen!

Trenger du å få snakket ut om traumene så gå til en psykolog,ikke plag moren din som tydligvis har mere nok med seg selv.

Dette innlegget er ganske langt utpå viddene.

TS sier ikke at hun "plager moren sin" med problemene sine, dette er en antakelse du gjør.

Du har rett i at TS ikke er et lite barn, men jeg vil gjerne legge til at dersom moren til TS har vært psykisk syk under oppveksten til TS har hun neppe hatt gleden av å være "et lite barn" særlig lenge.

Jeg er også helt uenig i at TS er selvopptatt, hun er omsorgsfull og sliten. Hun er lei seg og savner støtten en mamma skulle ha gitt. Dette er ikke urimelige behov.

Endret 28. februar 2012 av linnformasjonen

[Gjest Henrikke]

Dette innlegget er ganske langt utpå viddene.

TS sier ikke at hun "plager moren sin" med problemene sine, dette er en antakelse du gjør.

Du har rett i at TS ikke er et lite barn, men jeg vil gjerne legge til at dersom moren til TS har vært psykisk syk under oppveksten til TS har hun neppe hatt gleden av å være "et lite barn" særlig lenge.

Jeg er også helt uenig i at TS er selvopptatt, hun er omsorgsfull og sliten. Hun er lei seg og savner støtten en mamma skulle ha gitt. Dette er ikke urimelige behov.

Word!!

[Blackpuma]

Takk for svar.

Trengte mest å få utløp for ting, det er ofte ganske tungt. Dessverre kan jeg ikke kutte kontakt med henne, da hun har ingen andre. Det vil ødelegge henne, og jeg er redd for at hun ikke da lenger har noe grunn til å leve. Jeg og min bror er hennes eneste pårørende, og det er tungt. Resten av familien har trukket seg unna henne for lengst, de klarer ikke å ha kontakt med henne. Bare hennes mor og far har litt kontakt. Moren min skaper konflikter i alle relasjonene sine.

Jeg ser at jeg trenger å få en avstand til henne, slik at jeg kan forholde meg til henne på en sunn måte. Hvordan vet jeg ikke. Det verste er nok at hun i det siste tror vi har et "familieproblem" og at jeg og broren min må forandre innstilling til henne... At vi ikke respekterer henne. Og det gjør vondt.

Hun skal starte i terapi nå, men hun har vært syk hele mitt liv og utallige ganger gått i terapi, men så fort hun møter en utfordring/noe som går utover hennes virkelighetsoppfatning, så slutter hun. Hun har gått i samme ringer i minst 12 år, og sagt de samme tingene igjen og igjen, og brutt sammen på samme måte igjen og igjen. Sannsynligvis er hun bipolar, uten at hun har noe diagnose, men med den kunnskapen jeg har så virker det mest sannsynlig.

Hadde dette vært egoistisk, så hadde jeg ikke vært preget av dårlig samvittighet hele tiden. Det er først i det siste jeg har kunnet innrømme for meg selv at "ja, livet mitt ville vært lettere om hun ikke var i det", og det er veldig vondt å innse.

Jeg snakker aldri om mine problemer med moren min, forøvrig. Hun vet like lite om meg som en hvilken som helst "bekjent", selv om hun føler hun kjenner meg. Jeg hører på hennes problemer, og prøver å gi henne positive opplevelser, selv om jeg ofte blir sint på henne fordi hun ikke respekterer meg.

Hun har som sagt ikke kontakt med noe av familien, og jeg har heller ingen voksenpersoner i livet mitt å snakke med. Gikk til psykolog en stund, som var veldig imponert over hvor godt jeg har klart meg, tross forholdene. Siden jeg er så ressursterk, så må jeg sloss for psykologitimene nå. Var hos legen i stad, og bad om rekvisisjon.

Hun er en fantastisk person bak depresjonen: intelligent, verdens snilleste, inspirerende og flink til å se de små tingene. Men depresjonen spiser henne opp, så det er så sjelden vi får se de sidene. Jeg er veldig glad for alt det positive hun har tilført, selv om det er mest negativt dessverre.

Jeg er en av løvetannbarna, en av de som skal få det fint, bli veterinær og få en velfungerende familie, men da må jeg slippe å jobbe så mye med henne, og jobbe mer med meg selv. Alle jeg møter har tro på meg, psykologer, leger, venner tror jeg kommer fra den ressursterke familien når jeg egentlig har vokst opp uten noen. Jeg har tro på meg selv, jeg må bare få den forankret i meg, slik at jeg ikke må kjempe for den.

Dette er skikkelig vanskelig.

[Gjest Henrikke]

Du vil nok klare deg, men du bruker mye av ressursene dine på moren din, som du kunne brukt på helt andre ting. Det skal ikke være slik at et barn, eller en 19-åring, skal måtte være den sterke i forholdet til foreldrene sine.

Siden hun er moren din, vil du alltid være lojal mot henne når det kommer til stykket. Slik er det bare. Men det virker som du selv mener at du trenger avstand, og for meg som utenforstående (som kun kjenner det som er skrevet her) er det helt tydelig at du trenger det.

Hun må få hjelp, og hun trenger en psykolog som kan presse henne litt etterhvert, slik at hun skjønner at det er HUN som må gjøre en innsats for å bli frisk. Innser hun selv at hun trenger hjelp forresten?

[Gjest gjest]

Dette høres utrolig tøft ut for deg. På en eller annen måte må du klare å få litt avstand til henne. Kan det for eksempel være en ide at dere har en fast avtale om at dere skal snakkes på telefonen/møtes på bestemte tidspunkt? Typisk hver søndag klokken 20 eller noe i den duren? Da kan du sette av tid til henne og stålsette deg, men unngår å forholde det til at hun kanskje ringer hele tiden? Alternativt kan du kanskje snakke med terapeuten hun skal begynne hos, og høre om vedkommende har noe forslag?

[AnonymBruker]

Jeg hadde valgt å oppsøke psykolog sånn at du får luftet dine opplevelser og klarer å sette grenser. Det må du for å klare å være noe for din mamma.

Jeg har selv stilt opp mye for min mamma. En periode hvor jeg hadde lite barn, selv var syk og hadde eksamner jeg skulle ta. Selv var hun totalt sengeliggende. Jeg sa til slutt at jeg kan hjelpe med å kontakte hjemmesykepleie og andre instanser. Det ville hun ikke ha noe av. Ok så jeg. Det er ditt valg. Jeg dro hjem og neste dag satt jeg der full av dårlig samvittighet. Jeg visste jo at hun ikke klarte å komme seg ut av senga på egenhånd. Det var noen helt forferdelige dager. Jeg var bare så full av dårlig samvittighet, men samtidig så visste jeg at hun hadde valgt dette selv. Det som skjedde var at hun faktisk ble bedre da hun måtte. Jeg fikk også en helt annen respekt og vårt forhold forbedret seg veldig. Jeg kunne fortsatt være der for henne, men ble ikke krevd med hår og hud.

Det jeg vil med dette er at jeg skjønner din dårlige samvittighet, men du må sette foten ned. For din egen del. Du kan hjelpe til med å få inn andre instanser, men vil ikke hjelpen mottas så er det ikke ditt valg. Trenger du hjelp for å sette foten ned så be om det. Få noen som backer deg opp og hjelper deg. Både du og moren din er faktisk tjent med det.

[Gjest Lille rosin]

Litt sent å svare på denne nå, men til deg og andre med tilsvarende mødre, søk opp en amerikansk nettside om Daughters of narcissistic mothers. Har lest, kjent igjen og grått mange tårer her selv. Har selv brutt med moren min før jeg kom over den nettsiden. Er dobbelt så gammel som deg, har mann og tre barn, og innså at moren min sugde all positiv energi ut av meg så jeg ikke fikk vært den moren jeg ønsker å være. Nå er livet godt, selv om jeg selvfølgelig har endel grums i den psykiske bagasjen. Moren min klarer seg, det offentlige tar hånd om henne (har ikke flere venner eller familie som vil ha kontakt med henne). Det er ikke ditt ansvar at moren din har det bra! Og nei, det er ikke slik at man er glad i foreldrene sine uansett hva de gjør, det finnes grenser! Du har ansvar for DITT liv, du har også bare ett! At moren din sliter, gir henne ingen rett til å ødelegge ditt liv. Hvis hun er som min mor respekterer hun ingen andres grenser, og da må man faktisk forholde seg til realitetene og ta et valg. Hvordan vil DU ha det resten av ditt liv. Folk som ikke har opplevd dette selv har ingen mulighet til å gi deg råd, de har rett og slett ingen anelse om hvordan det. Lykke til! Jeg ønsker deg er godt selvstendig og trygt liv med fred i sjelen<3

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, TS, jeg har dessverre ingen tips å gi men jeg håper det har kommet positive endringer i livet ditt siden du skrev tråden. Hvordan har det gått med deg?

Anonym poster: 54af68552abc1b0f017ba2d1793573fa

[Blackpuma]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, TS, jeg har dessverre ingen tips å gi men jeg håper det har kommet positive endringer i livet ditt siden du skrev tråden. Hvordan har det gått med deg?

Anonym poster: 54af68552abc1b0f017ba2d1793573fa

Det har gått bra, jeg har lært å sette grenser og å ta vare på meg selv. Krever en del energi å ha en mor som tar så mye, men hun går i terapi nå, noe som ser ut til å hjelpe litt.

Livet er bra ellers!