Arv..

[AnonymBruker]

Jeg vil helst ikke at noen jeg kjenner skal se dette, poster derfor som anonym og håper det holder.

Et veldig kjært og nært familiemedlem av meg gikk bort for nå snart 3 år siden.. Jeg hadde et enormt godt forhold til mitt familiemedlem og slet i lang tid med dette etterpå, fungerte ikke og hadde det veldig tungt.

Vedkommende hadde ikke noe testamente, men delte (til min forargelse, faktisk) med meg hvem h*n ønsket skulle få hva "om noe skulle skje". Selvfølgelig ikke alt, men en del verdisaker ga h*n beskjed om; bl.a bilen og en (av flere) verdifull klokke.

Da h*n plutselig gikk bort etter kort sykdom, ble alle verdier delt på barna. Jeg er ikke barn til vedkommende, men er nær slekt og den som tilbragte mest tid hos avdøde de siste årene. Jeg har ingen problemer med at verdiene ble delt mellom barna, dette er helt naturlig og de fikk alle utbetalt det jeg ville anse for å være ganske store summer (3-400 000 hver).

Men jeg reagerer på at disse enkelte tingene som h*n ønsket at jeg skulle si fra om hvor skulle, ikke er kommet dit de skal. Jeg blir utrolig lei meg og på gråten bare jeg tenker på det, og greier ikke ta det opp med familien på en måte som får frem det jeg synes og føler om dette.

Det er altså ikke bare snakk om ting som h*n ønsket at JEG skulle få, det er flere saker, men i all hovedsak dreier det seg om denne bilen som vi sammen var veldig glade for, og som for meg representerer "det siste" som er igjen. Jeg har en del annen gjeld, så det er praktisk vanskelig for meg å ha bilen stående i mitt navn; men min samboer eller min mor kunne evt. hatt bilen i sitt navn istedet. Jeg vil selvsagt betale alle utgifter, sammen med min samboer som også kan bruke den i det daglige.

Nå har den altså stått.. i tre år.. fordi de respekterer mitt ønske om å ikke selge den - men jeg får altså ingen signaler om at den "er min" eller at det på annen måte er greit at jeg overtar den. Alt annet av verdi er solgt unna/lagt i bankbokser. Hva kan jeg gjøre med dette, synes dere?

For meg virker det som om de forsøker å vente ut tiden til jeg orker å se den bli solgt, men jeg går utifra at da vil de fordele pengene seg imellom eller gi dem til meg. Det er derimot ikke pengene jeg vil ha, det er bilen.

Noen synspunkter?

[Mamma1]

Du kommer ingen vei, så lenge det ikke sto i et testamente at du skulle ha bilen.

[AnonymBruker]

Du kommer ingen vei, så lenge det ikke sto i et testamente at du skulle ha bilen.

Selv om jeg er i familie med vedkommende?

[Britt Banditt]

Selv om jeg er i familie med vedkommende?

Det stemmer. Så lenge det ikke står i noe testamente så er det barna som arver alt.

[AnonymBruker]

Den avdøde burde skrevet det i testamentet, for beklageligvis har ikke du rett på noe selv om vedkommende har sagt det til deg. Det er en utrolig vanskelig sak, men om de ikke ønsker å gi deg bilen har du heller ikke krav på den i følge loven. Det skulle vært to vitner til den samtalen, for da hadde det vært like gyldig som et testamentet.

Nå kan du enten be de om å få overta bilen, eller du kan spørre de om du kan få kjøpe den av de om de ikke ønsker å gi deg den.

[Gjest Spinell]

Selv om jeg er i familie med vedkommende?

Det hjelper neppe dersom du ikke er livsarving av den avdøde. Som livsarving menes barn, barnebarn, oldebarn osv. (Evt foreldre dersom den avdøde ikke har barn.)

Så lenge det ikke eksisterer et testament er det livsarvingene som arver. Utfra det du beskriver høres det ikke ut som om avdøde har et testament.

Mer om formalkravene til et testament finner du i Arvelova.

[AnonymBruker]

De eneste menneskene som automatisk arver er ektefelle og barn. Finnes det ektefelle der det ikke finnes barn, vil ektefelle arve 50 % og minimum 6G. Deretter arver foreldre, om de fortsatt er i livet, ellers kommer søsken inn osv. Men så lenge det finnes barn arver barna alt, forutenom den delen som skal til ektefelle som er minimum 4G om det er barn av den avdøde.

[AnonymBruker]

Den avdøde burde skrevet det i testamentet, for beklageligvis har ikke du rett på noe selv om vedkommende har sagt det til deg. Det er en utrolig vanskelig sak, men om de ikke ønsker å gi deg bilen har du heller ikke krav på den i følge loven. Det skulle vært to vitner til den samtalen, for da hadde det vært like gyldig som et testamentet.

Nå kan du enten be de om å få overta bilen, eller du kan spørre de om du kan få kjøpe den av de om de ikke ønsker å gi deg den.

Det er kanskje en løsning, å be om å få kjøpe den ja. Greia er vel den at jeg neppe tror de ville nektet meg den om jeg sa "jeg vil ha den"; men jeg synes alt dette med arv osv. er så følsomt, jeg har ikke greid å ytre noe som helst i forbindelse med arveoppgjøret, nettopp fordi jeg verken vil fremstå som grisk og fordi jeg altså blir fryktelig lei meg bare av å tenke på det og ikke får det helt frem.

I begravelsen var det et par andre familiemedlemmer som sa rett ut at jeg jo skulle ha bilen, at den ville passet fint til meg osv. og barna (deriblant min mor.. jeg er altså barnebarn) sa ingenting om dette, men virket positive. Min mors bror er den eneste som har sagt noe imot dette da han synes det virket feil at jeg som eneste barnebarn skulle "få" noe (de har ett barn som er svært ungt og som egentlig aldri hadde noen relasjon til avdøde) noe jeg kanskje synes er en litt kjedelig måte å se det på, men forståelig. Dette gjentok seg aldri, selv om det har vært snakket om bilen i ettertid. Jeg tier hver gang det blir samtale om den og føler meg beklemt. Vi har i øvrig gode og nære bånd i familien - så det er vel derfor jeg synes dette er vanskelig.

[AnonymBruker]

Det hjelper neppe dersom du ikke er livsarving av den avdøde. Som livsarving menes barn, barnebarn, oldebarn osv. (Evt foreldre dersom den avdøde ikke har barn.)

Så lenge det ikke eksisterer et testament er det livsarvingene som arver. Utfra det du beskriver høres det ikke ut som om avdøde har et testament.

Mer om formalkravene til et testament finner du i Arvelova.

Takk for svar. Så barnebarn har evt. rett til å arve? Jeg er barnebarn av avdøde. Jeg sjekker linken din og leser litt, tusen takk!

[AnonymBruker]

Barenbarn har rett til å arve, om barna til den avdøde er død. Du har ingen arverett etter besteforeldre, så lenge din mor er barn av den avdøde for da er det hun som arver. Om din mor er en del av arveoppgjøret, kan vel hun ta bilen som en del av sin arv og gi den til deg?

Forstår godt at de føler at alle barnebarna skal behandles likt, noe annet ville blitt helt feil så lenge det ikke ligger et testamentet som sier noe annet.

[AnonymBruker]

Barenbarn har rett til å arve, om barna til den avdøde er død. Du har ingen arverett etter besteforeldre, så lenge din mor er barn av den avdøde for da er det hun som arver. Om din mor er en del av arveoppgjøret, kan vel hun ta bilen som en del av sin arv og gi den til deg?

Forstår godt at de føler at alle barnebarna skal behandles likt, noe annet ville blitt helt feil så lenge det ikke ligger et testamentet som sier noe annet.

Jo, på den ene siden er jeg enig med deg; men det føles likevel feil mtp at avdøde selv ønsket at jeg skulle få denne.

Jeg er 15 år eldre enn neste barnebarn, og vokste opp hos mitt familiemedlem og har tilbragt hele barndommen og store deler av ungdomstiden der, så på mange måter er jeg "enda et barn". Rettslig sett selvfølgelig ikke, men det er slik vedkommende så på meg og det er vel derfor h*n ønsket at jeg skulle få bilen.

Nå er det som du sier, likevel urettferdig selv om jeg vet godt at mine søsken (og søskenbarn) ikke ville sett på det som unaturlig, de er likevel for små til å forstå hva som foregikk/foregår, så den siden av det er grei nok.

Jeg går utifra at det er dette min mor har gjort (tatt med bilen i sitt oppgjør), da bilen tross alt er satt til side og står på mors eiendom. Hvorfor den likevel ikke blir verken solgt eller overlatt til meg, det er noe jeg lurer på og som jeg vet dere ikke kan fortelle meg her inne:)

[AnonymBruker]

spørdin mor, for hun kan sikkert svare deg bedre enn det vi kan. Forstår godt at det kan være vanskelig å spørre, men i dette tilfelle ville jeg gjort det nå. Hvor lenge skal du vente, og utsette deg for dette?

[AnonymBruker]

spørdin mor, for hun kan sikkert svare deg bedre enn det vi kan. Forstår godt at det kan være vanskelig å spørre, men i dette tilfelle ville jeg gjort det nå. Hvor lenge skal du vente, og utsette deg for dette?

Jo, takk for svarene. Jeg må nok bare manne meg opp og snakke med mor om dette.. det har gått såpass lang tid og nå nærmer årsdagen seg igjen, så jeg får ta det før det bare blir gråting av det igjen

Jeg er ihvertfall glad det aldri har blitt noen krangling om arven, finnes nok av dårlige eksempler på slikt rundt omkring...

TS

[AnonymBruker]

Du kommer nok ingen vei med dette, og du kan da ikke bruke som et argument at du har tilbrakt så og så mye tid på besøk hos denne personen. Det er helt uvesentlig.

Dersom vedkommende virkelig hadde hatt et stort ønske om at du skulle få den bilen, så hadde han/hun satt det opp i et testamente. Så det var vel kanskje bare en tanke.. en fin tanke sådan, men du har nok dessverre ingen rettigheter her.

Dessuten virker du ganske tafatt synes jeg, du "greier ikke å ta det opp med familien" og bare går rundt og venter på "signaler" om at det er greit at du overtar bilen? Og den bare står der uten at noen bruker den? I alle dager, det er jo bare å ta seg sammen og spørre rett ut! det er da ikke så vanskelig. Du kommer ikke langt her i verden med å sitte i ro og vente på at alt du vil ha skal ramle ned i fanget ditt.

[AnonymBruker]

Jo, på den ene siden er jeg enig med deg; men det føles likevel feil mtp at avdøde selv ønsket at jeg skulle få denne.

Jeg er 15 år eldre enn neste barnebarn, og vokste opp hos mitt familiemedlem og har tilbragt hele barndommen og store deler av ungdomstiden der, så på mange måter er jeg "enda et barn". Rettslig sett selvfølgelig ikke, men det er slik vedkommende så på meg og det er vel derfor h*n ønsket at jeg skulle få bilen.Nå er det som du sier, likevel urettferdig selv om jeg vet godt at mine søsken (og søskenbarn) ikke ville sett på det som unaturlig, de er likevel for små til å forstå hva som foregikk/foregår, så den siden av det er grei nok.

Så du mener at du er verdt mer for den avdøde enn alle de andre barnebarna?

Jeg kan forstå at dere kanskje har hatt tettere kontakt, men å tro at du har krav påå få mye større verdier enn de andre, det er smålig av deg. Fy søren..

At du er eldre enn dem er heller ingen grunn til forskjellsbehandling, men du mener kanskje at det er helt greit at du får en dyr bil fordi de "er for små til å forstå noe"?

Får de andre barnebarna og dine søsken verdier tilsvarende det denne bilen koster?

Jeg hadde faktisk sympati med deg når jeg leste det første innlegget, men ikke etter at jeg leste det neste du skrev, for å si det sånn. At det går an å være så grådig, jeg er skikkelig flau på dine vegne!

[AnonymBruker]

Jo, på den ene siden er jeg enig med deg; men det føles likevel feil mtp at avdøde selv ønsket at jeg skulle få denne.

Jeg er 15 år eldre enn neste barnebarn, og vokste opp hos mitt familiemedlem og har tilbragt hele barndommen og store deler av ungdomstiden der, så på mange måter er jeg "enda et barn". Rettslig sett selvfølgelig ikke, men det er slik vedkommende så på meg og det er vel derfor h*n ønsket at jeg skulle få bilen.

Nå er det som du sier, likevel urettferdig selv om jeg vet godt at mine søsken (og søskenbarn) ikke ville sett på det som unaturlig, de er likevel for små til å forstå hva som foregikk/foregår, så den siden av det er grei nok.

Jeg går utifra at det er dette min mor har gjort (tatt med bilen i sitt oppgjør), da bilen tross alt er satt til side og står på mors eiendom. Hvorfor den likevel ikke blir verken solgt eller overlatt til meg, det er noe jeg lurer på og som jeg vet dere ikke kan fortelle meg her inne:)

Dersom din avdøde slekting hadde ønsket at du skulle arve (og det var nok verdier i boet til å oppfylle pliktarven* til barna), så hadde personen skrevet testamente. At du er eldre enn de andre barnebarna og tilbragte mye tid med personen er fullstendig irrelevant.

*Når foreldrene dør, har barna som livsarvinger krav på å arve 2/3 av de verdiene hver av foreldrene etterlater seg (den såkalte pliktdelen). Den siste 1/3 kan foreldrene testamentere til hvem man vil, for eksempel til barnebarna. Pliktdelsarven er begrenset til 1 mill. kroner fra hver av foreldrene til hvert barn. Finnes det ikke testamente, arver barna alt. Barnebarn har ikke rett til arv etter besteforeldrene, bortsett fra hvis den av foreldrene som er livsarving, er død. Da deler barna etter avdøde den arven som skulle tilfalt mor/far som er død. Adoptivbarn arver fullt ut. Det samme gjør barn utenfor ekteskap. Halvsøsken arver halvt, og fosterbarn arver ikke. Mens man ennå lever, kan man overføre verdier til barn og barnebarn som gaver eller forskudd på arv. I alle tilfelle er det slik at mottakerne må en betale arveavgift etter nærmere regler.

http://www.besteforeldre.no/Lov%20og%20rett/Arvereglene.htm

[AnonymBruker]

Din mor kan gi deg hundre ganger bedre svar og handling enn dette forumet kan.

[AnonymBruker]

Din mor og din onkel er avdødes eneste barn? Da kan din mor gi deg hennes andel av bilen i arvefrafall (eller bare hevde sin del av bilen og la deg bruke den), og din onkel enten gir avkall på sin andel, kjøper deg/din mor ut for en symbolsk sum, eller for halvparten av det listeprisen er.