Dødsangst

[AnonymBruker]

Skriver som anonym siden dette er litt personlig for meg. Dette er ikke et spørsmål, men noe jeg ønsket å skrive "av meg", og kanskje har noen opplevd det samme?

I dag opplevde jeg plutselig et stikk av dødsangst.

Helt ut av det blå, jeg gjorde husarbeid og hørte på radioen. Det var som det gikk opp for meg hva som skal skje en gang i fremtiden, at man skal dø og være ingenting for alltid. Jeg begynte å kaldsvette og det svimlet for meg, tenkte nesten: "Stopp verden, jeg vil av!"

Det varte bare noen sekunder, for jeg klarte å roe meg ned ved å tenke at dette kan jeg ikke forhindre. Alle skal dø en gang. Samme felles skjebne.

Jeg har hatt sånne anfall av dødsangst før, men det oppstår som regel hvis jeg ikke får sove om natten. Da begynner jeg å tenke på ting som at universet er uendelig, at man skal dø og slike umulige ting som er veldig smart å tenke på når man ikke får sove...

Jeg tror ikke på noen gud eller på et liv etter døden, men i dag da dette skjedde skulle jeg ønske jeg gjorde det. Jeg har opplevd å miste nær familie brått og plutselig, og det hadde vært fint å tenke på døden som en måte å treffe dem igjen på. Men - jeg tror ikke på det. Jeg vet at det ikke er sånn.

Det positive med opplevelsen i dag er at jeg på nytt fikk en vekker for hvor flyktig og skjørt livet er, og at man ikke har noen garantier for hvor lenge man får være på jorden eller hva man får oppleve.

Like etterpå gikk jeg meg en tur i solskinnet og følte meg faktisk veldig lykkelig - over å leve og over det livet jeg har. Jeg gikk raskt oppover bratte bakker, kjente hjertet slå og luften fylle lungene. Jeg så et lite barn som akkurat hadde lært å gå, som grep hånden til pappaen sin der de gikk på søndagstur. Jeg så et eldre ektepar gå arm i arm foran meg. Jeg så snøklokker og krokusblader som sprengte seg gjennom gresset.

Nå har jeg begynt å legge små planer for meg selv. Om noe føles som et ork, men det fører til noe jeg vil oppnå, skal jeg gjøre det. Ikke utsette det eller late som det ikke er mulig.

Så alt i alt var det lille blaffet av dødsangst en positiv ting, selv om det var svært ubehagelig der og da. Sannheten er jo ofte ubehagelig.

[AnonymBruker]

Hehe, slapp av! Du vil ikke være der når døden inntreffer

Universet er forresten ikke uendelig

[Testosteron]

Da begynner jeg å tenke på ting som at universet er uendelig, at man skal dø og slike umulige ting

Å tenke på at universet er uendelig får meg til å roe meg ned, så når jeg er urolig, så hjelper det å gå ut og se på himmelen og tenke på hvor stort universet er

[heltvanlig]

Jeg er redd for å dø. Å tenke på alle menneskene jeg har såret, alle jeg har gjort vondt og for deretter å stirre ned i et uendelig mørke. Som bare fortsetter og fortsetter. Jeg har begynt å be, og forsøke å bli mer lik Jesus, for hver dag som går. For hver dag som går.

[Maestro]

Æsj, det suger. Har hatt dødsangst i 4-5 år, slitt med søvn pga det f.eks.

[emilo]

Tenker litt at døden, fravær av livet, er ikke noe å være redd. En behøver ikke være redd for ingenting. Rent rasjonelt.

[heltvanlig]

Skriver som anonym siden dette er litt personlig for meg. Dette er ikke et spørsmål, men noe jeg ønsket å skrive "av meg", og kanskje har noen opplevd det samme?

I dag opplevde jeg plutselig et stikk av dødsangst.

Helt ut av det blå, jeg gjorde husarbeid og hørte på radioen. Det var som det gikk opp for meg hva som skal skje en gang i fremtiden, at man skal dø og være ingenting for alltid. Jeg begynte å kaldsvette og det svimlet for meg, tenkte nesten: "Stopp verden, jeg vil av!"

Det varte bare noen sekunder, for jeg klarte å roe meg ned ved å tenke at dette kan jeg ikke forhindre. Alle skal dø en gang. Samme felles skjebne.

Jeg har hatt sånne anfall av dødsangst før, men det oppstår som regel hvis jeg ikke får sove om natten. Da begynner jeg å tenke på ting som at universet er uendelig, at man skal dø og slike umulige ting som er veldig smart å tenke på når man ikke får sove...

Jeg tror ikke på noen gud eller på et liv etter døden, men i dag da dette skjedde skulle jeg ønske jeg gjorde det. Jeg har opplevd å miste nær familie brått og plutselig, og det hadde vært fint å tenke på døden som en måte å treffe dem igjen på. Men - jeg tror ikke på det. Jeg vet at det ikke er sånn.

Det positive med opplevelsen i dag er at jeg på nytt fikk en vekker for hvor flyktig og skjørt livet er, og at man ikke har noen garantier for hvor lenge man får være på jorden eller hva man får oppleve.

Like etterpå gikk jeg meg en tur i solskinnet og følte meg faktisk veldig lykkelig - over å leve og over det livet jeg har. Jeg gikk raskt oppover bratte bakker, kjente hjertet slå og luften fylle lungene. Jeg så et lite barn som akkurat hadde lært å gå, som grep hånden til pappaen sin der de gikk på søndagstur. Jeg så et eldre ektepar gå arm i arm foran meg. Jeg så snøklokker og krokusblader som sprengte seg gjennom gresset.

Nå har jeg begynt å legge små planer for meg selv. Om noe føles som et ork, men det fører til noe jeg vil oppnå, skal jeg gjøre det. Ikke utsette det eller late som det ikke er mulig.

Så alt i alt var det lille blaffet av dødsangst en positiv ting, selv om det var svært ubehagelig der og da. Sannheten er jo ofte ubehagelig.

Skriver i et blaff av dødsangst. Jeg føler med ded deg. Ja, jeg føler med deg.

[heltvanlig]

Jeg føler med deg :-)

[lillejenta1]

Hehe, slapp av! Du vil ikke være der når døden inntreffer

Universet er forresten ikke uendelig

Å hvordan vet du at universet ikke er uendelig?

[Gjest uAnonymBruker]

Jeg får sånne ørefiker av realitet innimellom jeg også.

Tenk så fort tiden har gått fra jeg var liten til nå, tenk da så fort jeg blir 50, og så skal jeg også bli gammel og glemt og stuet bort, og så skal jeg dø og etter et par år som død så er det ingen som husker meg lenger.

Fy søren livet ens er jammen ikke så verdifullt som man skal ha det til.

Man blir født, man lever, man gjør ting med livet som vil bli glemt og som ikke betyr noe i det store og hele, og så dør man, og så glemmes man, ferdig med det.

Deprimerende greier.

[Ahava]

Slenger meg på denne, jeg. Dødsangst er noe jeg kjenner veldig for tiden. Mest angst for å miste de jeg elsker. Jeg kjente meg veldig igjen i startinnlegget, kunne like gjerne vært meg som hadde skrevet det. Ene øyeblikket kan jeg få en kraftig angstfølelse som tar helt over, og i det andre så elsker jeg at jeg lever, og ser alt det vakre i verden.

Det er helt klart en helt forferdelig følelse når de tankene og følelsene kommer. Jeg har vært så langt nede at jeg oppriktig ønsker å slippe å få leve, slik at jeg aldri skal behøve å kjenne på det å miste de jeg elsker. Varer bare i noen minutter, maks, om gangen, men er like fullt like jævlig.

Nå ble det jo bare babling her, men ... Ja, jeg vet veldig godt hvordan du/dere har det. Og det var nesten en lettelse å se at andre også kan få slikt, samtidig som det er angstfølelser jeg ikke unner noen..

[Belle]

Slenger meg på denne, jeg. Dødsangst er noe jeg kjenner veldig for tiden. Mest angst for å miste de jeg elsker. Jeg kjente meg veldig igjen i startinnlegget, kunne like gjerne vært meg som hadde skrevet det. Ene øyeblikket kan jeg få en kraftig angstfølelse som tar helt over, og i det andre så elsker jeg at jeg lever, og ser alt det vakre i verden.

Det er helt klart en helt forferdelig følelse når de tankene og følelsene kommer. Jeg har vært så langt nede at jeg oppriktig ønsker å slippe å få leve, slik at jeg aldri skal behøve å kjenne på det å miste de jeg elsker. Varer bare i noen minutter, maks, om gangen, men er like fullt like jævlig.

Nå ble det jo bare babling her, men ... Ja, jeg vet veldig godt hvordan du/dere har det. Og det var nesten en lettelse å se at andre også kan få slikt, samtidig som det er angstfølelser jeg ikke unner noen..

Må også hive meg på denne tråden..Jeg kan få skikkelig dødsangst noen ganger og som dere andre så kommer det som en "blaff". Sånn helt fra intet...

har det mest når jeg skal legge meg til å sove..Når jeg tenker på det,kan jeg tenke så intenst at jeg holder på å bli tullete..Da må jeg avspore tankene med å stå opp av sengen,begynne å nynne på en gladsang eller å finne fram en bok... Trodde det hadde rabblet for meg,så det "gleder" meg (stygt å si) at det er flere der ute som har det slik...

[Lutetium 71]

Viktige spørsmål, gamle som menneskeheten selv, antageligvis. Mange har tenkt på disse tingene opp igjennom, for eksempel Shakespeare.

[AnonymBruker]

TS her.

Det "gleder" meg også å se at andre tenker på samme måte. Godt å vite at man ikke er den eneste.

Nå er jeg midt oppi sorg igjen - har mistet et familiemedlem for noen dager siden. Dette var ikke så brått og uventet, et gammelt menneske som hadde hatt et godt liv, men sorgen og savnet er jo der likevel. Og påminnelsen om hva man går mot. Smerten ved å vite om alt som ikke skal være mer.

Men det går egentlig ganske greit med meg. Fint å være sammen med de man er mest glad i