I stampe

[AnonymBruker]

I en tid med nettdating som trend virker det som om at det for de fleste ikke skulle være problemer med å finne seg en bedre halvdel. Jeg har store vanskeligheter med å fatte hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg er en mann på 36 og er singel uten barn.

Jeg var i et forhold for en del år siden og det er det eneste forholdet jeg har hatt. Det var fantastisk, men også turbulent. Det dumme var all sjalusien og ikke å ha noe tillit til hun jeg var sammen med. Jeg vet det fordi hun sa hun aldri ville kunne stole på meg fordi jeg var utadvendt og lett kom i prat med vilt fremmede. Jeg fikk folk til å le og moret meg generelt. Jeg hadde ikke gjort noe galt annet enn å være sosial og lage liv og røre (mest røre). Men det ligger bak meg nå. Det opptar ikke min hverdag lenger. Og heldigvis har jeg mange gode stunder også.

Jeg er fortsatt en bajas på mange måter og kommer med kommentarer i tide og ofte i utider, men jeg har store problemer med å slippe folk inn dit jeg skulle ønske. Etter som årene har gått føler jeg meg mer og mer på flukt fra meg selv. Selvtilliten er fraværende og jeg får ikke til å nyte vennskap og stunder andre vil ha meg med på. Jeg ser meg selv i speilet og føler at jeg må spy. Jeg driver med et par ekstremsporter som løssnø freestyle og fallskjerm, men det er blitt en måte for meg å rømme fra det jeg hater, nemlig min egen hverdag og hvordan jeg føler jeg behandler andre, og det er ingen god tanke. Jeg elsker det og syns det er kjempemoro, men det blir feil når det går mer og mer til å bli en mental redning. Grunnlaget blir feil.

Hvordan går man fram på en hyggelig og imøtekommende måte til folk jeg vet bare vil meg godt? Som til og med vil hjelpe. Jeg går ikke overens med alle, problemet er de jeg går overens med. Helt ærlig så er følelsen jeg har hatt de siste 7-8 årene det at de har det bedre om ikke jeg er i nærheten. Jeg vet det ikke stemmer for de har sagt det til meg at jeg må kutte ut sånt. Noen få av dem har blitt litt oppgitt og lei seg på grunn av at de gjerne skulle sett at jeg også var der. Jeg vet dette fordi jeg har fått det inn med teskje. Jeg vet bare ikke hvordan det skal angripes for å komme seg ut og slippe folk inn, for jeg ser alle de flotte menneskene som jeg skulle ønske jeg kunne slippe inn på meg, og som gjerne vil innpå meg. Jeg tillater det bare ikke.

Noe som har hatt en viss innflytelse er nok et liv som barn med konstant mobbing og et voksent liv med stoffmisbruk over en årrekke som jeg i ettertid har skjønt omfanget av og den egentlige grunnen. Det var i starten savnet etter å ha en god selvfølelse og kunne kose meg på en avslappet måte. Etter litt over et år som avhengigheten tok mer og mer over var det ikke slik lenger. Etter et tosifret antall overdoser (vil ikke ut med eksakt antall) og noen av dem nesten endte med dødsfall, er tankene i dag at jeg er usikker på om det hadde vert bedre om bare en av overdosene hadde gjort jobben.

I dag har jeg det bra som fuglen men det er ensomheten som setter en stopper for å komme meg videre. Enkelt sagt: hvordan kan jeg strekke meg til å ta imot alle de gode mulighetene som blir tilbudt og omtrent lagt ut foran meg som en rød løper. Hvordan skal jeg tørre å åpne meg såpass at jeg kan ta imot alle de åpne armene meg komme?

Jeg er ikke desperat på noen måte og det er ikke fare for liv og helse lenger. Dette er heller ikke et rop om hjelp. Det er bare mine ord på hva jeg føler og dette er i skrivende stund den beste måten å forklare det på med norske skriftlige ord. Etter en god stund med framgang skal jeg egentlig ikke klage. Framgangen har bare stoppet opp og det skremmer litt.

Uten å tenke på hvor jeg bør gå eller søke hjelp, er det bare noe jeg ville dele her og høre noen tanker. Kanskje noen enkle banale ideer til hvordan det kanskje kan bli littegrann bedre.

Om noe er usammenhengende beklager jeg det, men det er noe jeg ikke vil ut med i for mye detaljer i redsel for å bli kjent igjen. Håper på forståelse for det.

Ha en ellers fin helg alle sammen

[AnonymBruker]

Først av alt: Når det gjelder om det hadde vært bedre om en av overdosene bare hadde gjort jobben så kan jeg bekrefte at det hadde vært enkleste (og feigeste) utvei, men bedre hadde det ikke vært.

Bedre blir det når ting begynner å falle på plass, og du kjenner følelsen av at du har mestret livet til tross for alle utfordringene du har møtt underveis.

Hva med å velge den personen du har mest tillitt til og gradvis åpne deg mer og mer for denne personen? Du trenger ikke å slippe inn alle som ønsker, med en gang. Ta små steg, ett steg av gangen, utenfor komfortsonen din og se at det går bra før du tar neste steg.

Når du har sluppet inn én person, så vil det være enklere med neste person.

Prøv å legge fra deg bagasjen og tenk fremover. Hvem og hvordan ønsker du å være? Vær den personen, og snakk gjerne åpent med noen (venn eller profesjonell) om det du ønsker å legge bak deg.

God helg til deg!