Jeg bare MÅ få det ut..

[AnonymBruker]

Jeg er en 17 år gammel jente som egentlig ikke søker hjelp. Søker faktisk ikke trøst eller medlidenhet heller. Må bare skrive dette ned et sted...

Jeg er alvorlig deprimert og har slitt psykisk i lang tid. Jeg vet ikke hvorfor jeg sliter psykisk, men har hatt mange nedturer siden jeg både lærte meg å snakke og gå. For det meste flere nedturer enn oppturer. Når jeg var liten ble jeg mobbet. Jeg ble kalt feit, stygg, "vennene" mine stjal ting ifra meg og sa at ting jeg hadde var ikke bra nok, de brukte meg og var slemme mot meg. Noen av de slo meg til og med.

Mamma og pappa har alltid vært gode foreldre. Pappa er en hardt arbeidende mann som for tiden har ekstremt høyt blodtrykk. Det er alvorlig, og sjansen for at han plutselig kan få slag er stor. Dette er på grunn av helsen hans og hans arbeidsvaner. Han jobber over 12 timer i døgnet, sammenhengende. Ingen jobb som krever en slik tid, men han gjør det selv. Han er arbeidsnarkoman. Mamma er hjemmeværende og helt grei. Er aldri slem mot meg og vi har et godt forhold, men noen ganger når hun blir sur på meg sier hun fornærmende ting som gjør at jeg blir lei meg i lang tid fremover. Og jeg husker alltid de fæle tingene hun sier til meg. Jeg husker også hva pappa sa om meg når vi var på ferie i Kreta, han var full. Han skrøt av brødrene mine, at de kom til å bli noe stort, hvor fantastiske de var og det var ikke måte på. Så stopper han opp og sier "men hun jenta vår, med henne, der har vi fått et stort problem".. Han sa også mye annet fælt.

Farmoren min døde når jeg var... Herregud, jeg husker ikke hvor gammel jeg var. Det var i 2009, tror jeg. Eller 2010... Dette sliter jeg veldig med. Jeg har skyldfølelse, fordi jeg tror det er min feil at hun døde. Jeg brøt kontakten med henne når jeg var 13 år, på grunn av at forholdet mellom henne og mamma og pappa var så dårlig. De var sinte på hverandre. I konfirmasjonen min kom hun bort til meg og gråt, strøk meg på kinnet. Men ord forble usagt. I konfirmasjonen min holdt hun også en flott tale til meg, hvor det virket som om hun strakte ut en hånd og ønsket å rette opp i ting. Men ting forble fortsatt usagt. Jeg sa ikke takk for talen engang. Jeg hørte heller ingen snakke om talen. Men den var jo så fin.

Etterhvert begynte farmor å drikke. Ett år etter vi brøt kontakten, mistet hun gården sin, det eneste hun hadde. Hun var også glad i å jobbe. Ett og et halvt år etter på døde hun. Vi vet ikke hvordan hun døde, men legene trodde på at det var slag. Når jeg fikk beskjeden om at hun var død reagerte jeg ikke med en eneste tåre. Men om natten når jeg ble sittende og tenke, gråt jeg til jeg nesten begynte å gråte blod. Har aldri i mitt liv grått så mye før. Da forsto jeg det egentlig. Farmor var død og jeg kunne reddet henne. Natten før hun døde drømte jeg at hun døde. Tilfeldighet? Joda. Men jeg kunne ha reddet henne...

Ellers kan jeg jo kjøre på med resten som er forferdelig i mitt liv. Jeg sliter med dårlig selvtillit, men det er ikke uten grunn. Jeg ser faktisk forferdelig ut. Jeg er en av de få ungdommene som faktisk ser helt uutholdelig stygg ut. Dere aner virkelig ikke hvor jævlig jeg ser ut... Og dette holder jeg snart ikke ut lenger. Jeg er feit. Jeg er stygg. Jeg er et misfoster.

Jeg har faktisk en kjæreste. Men jeg vet ikke hvor lenge det holder. Jeg er forferdelig glad i han og ekstremt avhengig av han. Men jeg er hele tiden redd for å miste han. Mister jeg han, så vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. I dag dro jeg hjem, og jeg har dårlig samvittighet for det enda. At jeg ikke er med han hele tiden. Men han skal feire bursdagen sin med noen kompiser i dag. Og det skal han få gjøre i fred. I natt var det jeg som drakk meg full, og jeg ble sittende på stuen hans og gråte fra 2 til 5 på natten. Han var våken hele tiden, men jeg tror ikke han visste helt hva han skulle gjøre. Han lå iallefall i sengen sin og prøvde å sove.

Livet er ikke gøy. Når jeg tenker på alt det gode jeg har opplevd får jeg et smil rundt munnen, men når jeg tenker på alt jeg savner, alt jeg skulle ønske jeg var og hvordan ting kunne vært, så blir jeg lei meg. Kjæresten min fortjener en flottere kjæreste. Mamma og pappa fortjener en bedre datter. Brødrene mine fortjener en støttende søster. Og farmor fortjente et barnebarn som holdt løftet sitt om å alltid være der...

Jeg vil ikke være her. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal forlate verdenen heller. Jeg vet ikke om jeg tør. Jeg har slitt med slike tanker lenge, selvtilliten har jeg slitt med siden jeg var 12-13, det med farmor har jeg slitt med siden hun døde og familien min har jeg slitt med siden alltid.. Jeg greier snart ikke mer. Det er ikke lett å være et misfoster i en slik verden. Merk mine ord, det er ikke det. Og før dere kaller dere selv for stygge, tenk på de som faktisk er det, slike som meg...

Jeg går til psykolog og er medisinert. Men det hjelper meg lite... Innleggelse ønsker jeg ikke. Da forsvinner bare problemene i den perioden jeg er der, og så er det ut å møte verdenen igjen. Jeg ønsker ikke fikse meg selv på den måten.

Hvorfor ble jeg født.

[AnonymBruker]

Har ikke psykologen din fortalt deg at du ikke er ansvarlig for andres liv? Du er DEG - og har ikke skyld i hvordan foreldrene eller besteforeldrene dine velger å leve sine liv. De er voksne og bestemmer selv. Faren din driver rovdrift på seg selv, men det er han jo også helt klar over. Det er hans problem.

Prøv å tenk på det istedenfor å få skyldfølelse. Du har opplevd mye leit i livet ditt. Men det er også bare du som bestemmer hvordan fortsettelsen skal bli. Det er du som nå i startfasen av et voksnere liv tar avgjørelser om hva du vil gjøre og hvordan du vil leve.

Jeg er sikker på at du ikke er styggere enn meg

Klem

[Testosteron]

Og før dere kaller dere selv for stygge, tenk på de som faktisk er det, slike som meg...

Okey! Jeg lover å ikke gjøre det igjen

[AnonymBruker]

Hadde du vært her skulle jeg bare gitt deg en stor klem.

Høres ut som du har mye å stri med, men jeg håper det er trøst i at det for de fleste blir bedre etter hvert som man blir eldre. Man får et annet perspektiv på ting, selv om ting ikke nødvendigvis er annerledes.

Når det gjelder hvorfor du ble født, så må jeg si som Evert Taube

"Så länge solen den glittrar på böljorna blå

om blott endag eller två

så håll tillgodo åndå

för det finns många som aldrig en ljusglimt kan få!

Och vem har sagt att just du kom till världen för att få lycka och solsken på färden?"