Å dø for staten

[Gjest Ivar]

Hvis man først godtar prinsippet om at nasjonalstaten har en høyere, overindividuell verdi, finnes det til syvende og sist ingen grenser for hvor mange indre eller ytre «fiender» man aksepterer å ofre for «fellesskapet». For i det øyeblikk man godtar at enhver mellomstatlig «aggresjon» legitimerer en kamp på liv og død, har man allerede foretatt den fatale statsfetisjeringen som gjør det rasjonelt å oppfatte politiske midler til å realisere menneskenes sosiale potensial som selve kilden til det samme potensialet. I et virkelig humant samfunn ville dette umiddelbart virke like meningsløst som det nå gjør ved teoretiske overveielser. Et slikt samfunn kan bare være resultatet av samhandling mellom mennesker som ikke først blir fullverdige, ansvarlige individer gjennom staten, men som bevarer sin sosiale, politiske overbevisning også uavhengig av faktisk realiserte, nasjonalstatlige institusjoner. I overskuelig framtid vil en slik overbevisning komme til uttrykk i krav om nedrustning og motstand mot nasjonalisme og krig, skriver professor Truls Wyller.

Les artikkelen her

http://www.diplomatique.net/index.php?show_front=453

Tankevekkende, vil jeg si.

[Spiralis]

Samme kommentaren som på tråden din om verneplikt