Om det å falle i ulikt tempo

[AnonymBruker]

For ikke lenge siden ble jeg kalt en drittsekk av ei jeg har datet noen måneder. Det kom som et sjokk, for jeg har aldri blitt kalt dette før, og forstår virkelig ikke hvorfor... Men kanskje gjør dere?

Historien starter med at jeg møter henne, og vi finner en veldig god tone. Flørter, ler og henger mye sammen på fritiden. Ei flott jente, med mange gode verdier, vakkert indre, ambisiøs og latterfull, og jeg tenkte at dette kunne gå veien!

Problemet var bare at mens jeg tenkte slik, så hadde hun allerede rukket å bli veldig forelsket. Så det ble vondt for henne å ikke få en endelig bekreftelse fra meg at jeg hadde kommet like langt. Men jeg setter mitt ord veldig høyt, og sier aldri noe jeg ikke virkelig mener. Så jeg sa som sant var at jeg ikke hadde helt de følelsene for henne enda, men at jeg likte henne godt og at det nok bare kom til å ta litt tid.

Problemet var bare at i hennes hode begynte det å vokse en mistillit. Det virket som hun tenkte at dersom jeg ikke hang med henne fordi jeg var forelsket, så måtte det være fordi jeg bare utnyttet henne mens jeg fortsatte å se etter andre. Så måtte jeg plutselig begynne å bevise mine intensjoner. Fjerne alle nettdating-kontoer, helst endre status på facebook, hun ville vite om jeg snakket med mine venner om henne, osv osv.

For å si det sånn, jeg snakker nesten aldri om noen om noe, synes mye er privatsak og føler ikke for å dele det "offentlig" på facebook, og reserverer "store" ord slik som "elske" for ganske spesielle omstendigheter. Så desto mer hun grov, desto mer følte jeg meg innvadert, desto mer overbevist ble hun, og hun mistet sin sjarm. Trist sa jeg at dersom vi ikke kunne stole på hverandre så var det liten grunn til å fortsette. Ja, det kunne jeg bare takke meg selv for visst, og jeg kunne bare våge å komme nå å spille lei meg og gi henne dårlig selvfølelse.

Dette er min side av saken, men jeg har prøvd å være objektiv. Gjorde jeg noe feil? Jeg forstår ikke...

Bør man ikke gi mennesker en en sjanse? Hun jeg hittil i livet har falt dypest for hadde jeg bare et vennskapelig forhold til det første halve året vi hang sammen, så jeg er av den oppfatning at man aldri kan vite og ikke burde forkaste potensielle partnere selv om ikke stormforelskelsen er der med en gang. Det er det indre som teller, er det ikke? Og det ser man jo ikke med en gang?

Eller er jeg bare naiv?

[Enjoy]

Jeg har nettopp vært i samme situasjon som jenten du har datet. Synes ikke du har gjort noe galt siden du har vært åpen om det hele tiden. Han jeg datet var for såvidt også det, men jeg ble så usikker på ham og begynte å mase om han var inressert eller ikke. Han tok kontakt innimellom og når han ikke gjorde det, ble jeg veldig usikker, selv om han hadde sagt at vi skulle ta det med ro.Og som du nevner her, syntes nok han at jeg også mistet min sjarm.Han sa han likte meg men at han hadde gått på "smeller" før. Jeg var så redd for at han bare tullet med meg og jeg var/er veldig forelsket. Jeg kastet inn håndkleet for jeg syntes det var vankelig å gå i sånn uvisshet.Angrer nå på at jeg ikke tok det mer med ro og lot han få litt mer tid. Jeg har heldigvis ikke sagt et vondt ord til ham, men har sagt at om han hadde brydd seg hadde han tatt litt oftere kontakt.......Har ikke hørt fra ham på 3 uker nå og savner ham. Du er ikke en drittsekk, og hun har nok bare mast på deg og blitt såret på grunn av når man er forelsket blir man litt høyt oppe og ser ikke ting helt klart.......Kanskje om du er intressert kan du ta kontakt igjen om en stund. Det håper i alle fall jeg at han jeg datet gjør, men kan være jeg skremte ham vekk.

[strawberry]

Jeg kan forstå hennes side av saken, og at det er lett for henne å tro at du bare er ute etter en ting.

Nå ble dere jo kjent til slutt, og du ble kjent med den sjalu/kontrollerende siden av henne, og valgte da å ikke fortsette.

Det er jo ikke sikkert at du ville utviklet sånne følelser for henne over tid, og hva skulle du gjort da? Når ville du visst det sikkert at du bare så på henne som en venninne? For meg virker det som du syntes hun var en fantastisk jente som hadde passet bra som kjærest, men at du innerst inne ikke hadde de rette følelsene for henne, selv om du ville det.

[Enjoy]

Vil poengtere at jeg aldri krevet at han skulle slette dateprofiler eller forsake noen av de aktivitetene han hadde før jeg traff ham. Ville bare vite hvor jeg hadde ham, og siden han ikke kunne svare helt på det, tenkte jeg at han utnyttet meg for sex og ville ha meg gående på gress!!!

[Strikkemamma]

Jeg forstår ikke probemet hennes. Hvis hun tvilte på dine intensjoner, så kunne hun bare avstått fra sex med deg/latt deg vente. På den måten hadde hun jo funnet ut om du mente alvor med henne eller bare var ute etter en ting.

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå hennes side av saken, og at det er lett for henne å tro at du bare er ute etter en ting.

Nå ble dere jo kjent til slutt, og du ble kjent med den sjalu/kontrollerende siden av henne, og valgte da å ikke fortsette.

Det er jo ikke sikkert at du ville utviklet sånne følelser for henne over tid, og hva skulle du gjort da? Når ville du visst det sikkert at du bare så på henne som en venninne? For meg virker det som du syntes hun var en fantastisk jente som hadde passet bra som kjærest, men at du innerst inne ikke hadde de rette følelsene for henne, selv om du ville det.

TS her...

Forstår henne jeg også, og synes det er utrolig trist at det er noen menn der ute som ødelegger kvinners tankegang slik. Hvordan kunnne jeg gått frem for å unngå dette utfallet? Som sagt så er jeg langt fra noen player, og det føles helt riv ruskende galt for meg å bare si det jeg vet noen vil høre. Det må komme fra hjertet.

Tenker ikke dere slik slik at dersom noen hele tiden forteller deg alt du vil høre så kan de umulig mene det? Sannsynligvis er man heller ikke den eneste som får høre det?

Du har nok kanskje veldig rett i det siste du skriver. Men er det feil å fortsette i håpet?

[Steinar40]

TS her...

Forstår henne jeg også, og synes det er utrolig trist at det er noen menn der ute som ødelegger kvinners tankegang slik. Hvordan kunnne jeg gått frem for å unngå dette utfallet? Som sagt så er jeg langt fra noen player, og det føles helt riv ruskende galt for meg å bare si det jeg vet noen vil høre. Det må komme fra hjertet.

Tenker ikke dere slik slik at dersom noen hele tiden forteller deg alt du vil høre så kan de umulig mene det? Sannsynligvis er man heller ikke den eneste som får høre det?

Du har nok kanskje veldig rett i det siste du skriver. Men er det feil å fortsette i håpet?

Kommunikasjon, kommunikasjon, KOMMUNIKASJON!

Og det er ikke det samme som store og tomme ord.

Men det betyr at man er ærlig og har en løpende og god kommunikasjon. Merkelig at det skal være så forferdelig vanskelig for så mange.

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke probemet hennes. Hvis hun tvilte på dine intensjoner, så kunne hun bare avstått fra sex med deg/latt deg vente. På den måten hadde hun jo funnet ut om du mente alvor med henne eller bare var ute etter en ting.

Det er kanskje sant. Men vi drøyde vel en måned før vi hadde sex, og hadde truffet hverandre mye før det. Kanskje var det feil, men av og til må man jo bare satse? Det er definitivt følelser i det for mitt vedkommede også, så risikoen er jo delt...

Jeg er dessverre også sånn at går ikke ting toveis så mister jeg raskt interessen. Hun må også vise meg at dette er noe hun vil satse på, og får jeg følelsen av å bli satt på vent er ofte en naturlig følge å tenke at man kaste bort tid. Jeg gidder verken jakte, spille eller krype. Holder det ikke å være en mann med integritet å glimt i øyet så har jeg ikke møtt min partner i livet uansett.

[AnonymBruker]

Kommunikasjon, kommunikasjon, KOMMUNIKASJON!

Og det er ikke det samme som store og tomme ord.

Men det betyr at man er ærlig og har en løpende og god kommunikasjon. Merkelig at det skal være så forferdelig vanskelig for så mange.

Problemet her var ikke mangel på kommunikasjon, men heller en slags mistillit. Fordi vi kanskje var for grunnleggende forskjellige. Jeg sa noe, hun oppfattet noe annet, og det spilte til slutt liten rolle hva jeg sa for hun var allerede overbevist.

[Steinar40]

Problemet her var ikke mangel på kommunikasjon, men heller en slags mistillit. Fordi vi kanskje var for grunnleggende forskjellige. Jeg sa noe, hun oppfattet noe annet, og det spilte til slutt liten rolle hva jeg sa for hun var allerede overbevist.

Dårlig kommunikasjon er nok alltid mer eller mindre begge parters "skyld".

Men uansett kommer det da aldri til å kunne fungere.

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp vært i samme situasjon som jenten du har datet. Synes ikke du har gjort noe galt siden du har vært åpen om det hele tiden. Han jeg datet var for såvidt også det, men jeg ble så usikker på ham og begynte å mase om han var inressert eller ikke. Han tok kontakt innimellom og når han ikke gjorde det, ble jeg veldig usikker, selv om han hadde sagt at vi skulle ta det med ro.Og som du nevner her, syntes nok han at jeg også mistet min sjarm.Han sa han likte meg men at han hadde gått på "smeller" før. Jeg var så redd for at han bare tullet med meg og jeg var/er veldig forelsket. Jeg kastet inn håndkleet for jeg syntes det var vankelig å gå i sånn uvisshet.Angrer nå på at jeg ikke tok det mer med ro og lot han få litt mer tid. Jeg har heldigvis ikke sagt et vondt ord til ham, men har sagt at om han hadde brydd seg hadde han tatt litt oftere kontakt.......Har ikke hørt fra ham på 3 uker nå og savner ham. Du er ikke en drittsekk, og hun har nok bare mast på deg og blitt såret på grunn av når man er forelsket blir man litt høyt oppe og ser ikke ting helt klart.......Kanskje om du er intressert kan du ta kontakt igjen om en stund. Det håper i alle fall jeg at han jeg datet gjør, men kan være jeg skremte ham vekk.

Jeg syns denne jenta har truffet spikeren på hodet, og syns det er rart at du har valgt å kommentere andres innlegg og ikke hennes. Forelskede jenter blir veldig intense! Og man VIL ha bekreftelse, både fordi 1) man er redd for å bli såret 2) man ønsker å få høre fra den man elsker at man blir elsket tilbake 3) at man ikke kaster bort tiden sin på noen som uansett ikke vil ha en. Hjernen kortslutter litt når man er så betatt, og man oppfører seg ganske rart dessverre.. Og når følelsene ikke gjengjeldes, så blir man fort mer desperat og på nippet til å tigge etter oppmerksomhet.

MANGE jenter er slik, og det er nok essensen i en annen tråd her; hvor det diskuteres likestilling, og at jenter burde ta like mye initiativ som gutter. Men her ser vi jo hva som skjer da - gutten blir skremt og lei av maset.

Hun syns IKKE at du er en drittsekk, TS. Men hun er sint på seg selv, og kanskje pinlig berørt over at hun prøvde å kontrollere deg slik? Kanskje hun har blitt såret mange ganger før, og derfor er veldig på hugget i fht at hun ikke ønsker å bli såret igjen, og dermed må ha bekreftelse tidlig? Eller kanskje hun elsker lidenskap og drama, og må pumpe inn litt action om det blir fort kjedelig i forholdet?

[Gjest Tidssone]

Jeg skjønner jenta godt. Det koster lite å slette profiler på nettdatingsteder. Handler litt om respekt for den man dater og jeg synes at man etter to måneder med dating av samme person, bør vise såpass respekt at man deaktiverer kontoer på nett. Om ting ikke skulle funke, er det jo bare å aktivere kontoene igjen?

Videre tenker jeg at dersom man fortsatt henger på sukker og møteplassen etter to måneders dating, så _er_ man faktisk ikke interessert. Man er fortsatt på jakt.

Dette med tempo er vanskelig og i grunnen er det umulig å få et forhold til å funke dersom tempoet er i utakt. I alle fall dersom den ene ikke klarer å forholde seg tålmodig til den andre. (Noe som ofte er umulig dersom man er den som føler mest.)

Jeg kan nesten garantere at dersom ts hadde slettet kontoer på nettdatingsteder, samt klart å forklare jenta at han faktisk _er_ interessert, på en måte hun forsto, så ville ting ha gått bedre. Forelskede mennesker trenger bekreftelse, rett og slett.

[AnonymBruker]

Jeg syns denne jenta har truffet spikeren på hodet, og syns det er rart at du har valgt å kommentere andres innlegg og ikke hennes.

...

Nei, det var ikke en bevisst handling. Rakk ikke over alle før jeg måtte gå i går.

Takker for gode svar fra dere begge. Jeg tror også det er mye sant i det.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner jenta godt. Det koster lite å slette profiler på nettdatingsteder. Handler litt om respekt for den man dater og jeg synes at man etter to måneder med dating av samme person, bør vise såpass respekt at man deaktiverer kontoer på nett. Om ting ikke skulle funke, er det jo bare å aktivere kontoene igjen?

Videre tenker jeg at dersom man fortsatt henger på sukker og møteplassen etter to måneders dating, så _er_ man faktisk ikke interessert. Man er fortsatt på jakt.

Dette med tempo er vanskelig og i grunnen er det umulig å få et forhold til å funke dersom tempoet er i utakt. I alle fall dersom den ene ikke klarer å forholde seg tålmodig til den andre. (Noe som ofte er umulig dersom man er den som føler mest.)

Jeg kan nesten garantere at dersom ts hadde slettet kontoer på nettdatingsteder, samt klart å forklare jenta at han faktisk _er_ interessert, på en måte hun forsto, så ville ting ha gått bedre. Forelskede mennesker trenger bekreftelse, rett og slett.

Du har sikkert rett. Nå hadde jeg ikke vært inne en eneste gang på disse sidene i løpet av de månedene vi møttes, noe som for meg er helt selvfølgelig. Jeg er veldig klar på dette, og synes man kan vise de man dater den respekten at de blir eksklusive forholdsvis tidlig til det er avgjort hvor man er på vei.

Kanskje jeg også synes at folk fortjener å bli trodd inntil de evt. viser seg å ikke være denne tilliten verdig. Jeg ble egentlig litt skuffet når hun begynte å forlange at jeg skulle bevise mine intensjoner, at mine ord ikke lenger var gode nok. Jeg hadde sikkert gjort alt hun ønsket av meg med tiden, når det føles rett for meg (de nettkontoene hadde jeg egentlig glemt), men i det øyeblikket hun krevde dette av meg så tok hun samtidig fra meg gleden av å kunne gjøre dette på eget initiativ. Hva er handlinger da egentlig verdt, uansett?

Kanskje tenker jeg mer enn en mann burde tenke...

[Gjest .-L-.]

Dette er min side av saken, men jeg har prøvd å være objektiv. Gjorde jeg noe feil? Jeg forstår ikke...

Bør man ikke gi mennesker en en sjanse? Hun jeg hittil i livet har falt dypest for hadde jeg bare et vennskapelig forhold til det første halve året vi hang sammen, så jeg er av den oppfatning at man aldri kan vite og ikke burde forkaste potensielle partnere selv om ikke stormforelskelsen er der med en gang. Det er det indre som teller, er det ikke? Og det ser man jo ikke med en gang?

Eller er jeg bare naiv?

Dersom din side av saken er riktig så har du ikkje gjort noe feil.

Damen føler seg helt klart avist og en vanlig reaksjon på det er å være bitchy/begynne å mislike den personen man i utgangspunktet likte. Problemet ligger hos henne.