Der bor det fanter

[AnonymBruker]

Der bor det fanter sa mamma til oss barna i baksetet. Ja det opplevde jeg at mamma spontant uttrykte stygt gloende idet vi sakte passerte et hus som ikke kanskje var helt etter hennes standard, litt mer rotete enn gjennomsnittet. Inni mitt stille sinn tenkte jeg barnet at iallefall sånn skitten ekkel forferdelig skulle iallefall ikke jeg bli og mamma skremte oss ofte med det.Tiden gikk og jeg ble voksen og jeg ble kjempenervøs før hver gang mine foreldre skulle komme på besøk. Fikk fokus på vasking alt annet ble uvesentlig. Var det ordentlig nok. Jeg ble en maskin , endret personlighet totalt. Slik gikk mange år og idag ligger jeg fullstendig tappet for krefter med me og orker ingen verdens ting lenger.Orker ikke en gang min mor lenger, høre på de fordomsfulle ytringene hennes gjør meg bare verre. Ja kunne si mye mere og hun er nok en bra person også men tror faktisk ikke hun kan det annerledes. Jeg veksler mellom skyldfølelse tretthet og sinne for det er så vondt å omgås hennes panser av fordommer. Da er det akkurat som jeg føler meg som en liten dritt.