Skal det være greit at moren skriker til ungdommen sin?

[Gjest Tessaa]

Skriking er noe av det verste (!!) jeg vet. Men moren min skriker alltid når hun er sint på meg. Hun startet dagen i dag med å skrike på meg fordi jeg ikke ville noe hun ville. Da får jeg skreket til meg at" HVA har SKJEDD med deg?! Du er så JÆVELIG SÆR! Du vil BESTEMME alt!!!!!" osv.

Skal dette være greit? Å skrike til ungommen sin? Å si at barnet sitt er jævelig sært? Hva syns du?

[Betty2]

synes ikke det er greit, dette preger jo din oppvekst, og kan medføre at du vil dra dette med deg videre i andre situasjoner, noe som ikke er så bra.

Neste gang hun skriker noe slikt til deg, bare si med rolig stemmer, at du er ungdom, på vei til å bli voksen, og at interresene for ting har forandrett seg, og at dette er helt normalt. Hvis hun forsetter og brøle til deg, så ville jeg bare gått.

[AnonymBruker]

Ja, inne rimelighetens grenser så synes jeg faktisk det. Tenåringer har mye å lære og det innebærer å se at deres ofte svært egoistiske væremåte faktisk påvirker andre. Eller mener du at foreldre alltid skal bøye av, at de skal være grenseløst tolerante for all slags oppførsel?

Og ja, jeg husker hvordan jeg selv var som tenåring. Jeg syntes selv jeg da var voksen og ferstandig og fullstendig rimelig i mine utbrudd og humørsvingninger.... Nå ser jeg jo at jeg hadde neppe tolerert min egen oppførsel hadde jeg vært utsatt for den selv.

[Gjest Mildrid]

Min første tanke er jo om du prater til henne med samme tone? Nå er det vel ofte slik at tenåringer ofte har en furt tone, noe som kan irritere en gråstein. Jeg tror jeg i første omgang ville gått inn i meg selv og sett om jeg kunne endre noe.

Dersom du er totalt sikker på at du snakker på en voksen og rolig måte selv så synes jeg du kan ta dette opp med henne, men da når alt er rolig. Kommunikasjon går som oftest begge veier, men det er lettere å se feil hos den andre en seg selv.

[Gjest Tessaa]

synes ikke det er greit, dette preger jo din oppvekst, og kan medføre at du vil dra dette med deg videre i andre situasjoner, noe som ikke er så bra.

Neste gang hun skriker noe slikt til deg, bare si med rolig stemmer, at du er ungdom, på vei til å bli voksen, og at interresene for ting har forandrett seg, og at dette er helt normalt. Hvis hun forsetter og brøle til deg, så ville jeg bare gått.

Enig med deg, det blir veldig slitsomt med all den skrikingen. Men ja, får begynne å gå når hun skriker, som du sier

[Gjest Tessaa]

Ja, inne rimelighetens grenser så synes jeg faktisk det. Tenåringer har mye å lære og det innebærer å se at deres ofte svært egoistiske væremåte faktisk påvirker andre. Eller mener du at foreldre alltid skal bøye av, at de skal være grenseløst tolerante for all slags oppførsel?

Og ja, jeg husker hvordan jeg selv var som tenåring. Jeg syntes selv jeg da var voksen og ferstandig og fullstendig rimelig i mine utbrudd og humørsvingninger.... Nå ser jeg jo at jeg hadde neppe tolerert min egen oppførsel hadde jeg vært utsatt for den selv.

Haha ja, skjønner hva du mener, men det må da finnes en annen måte enn å skrike?

[Gjest Tessaa]

Min første tanke er jo om du prater til henne med samme tone? Nå er det vel ofte slik at tenåringer ofte har en furt tone, noe som kan irritere en gråstein. Jeg tror jeg i første omgang ville gått inn i meg selv og sett om jeg kunne endre noe.

Dersom du er totalt sikker på at du snakker på en voksen og rolig måte selv så synes jeg du kan ta dette opp med henne, men da når alt er rolig. Kommunikasjon går som oftest begge veier, men det er lettere å se feil hos den andre en seg selv.

Blir jo litt "reflektert" av tonen hun holder, så da blir

man jo selv sint. Men jeg pleier aldri å brøle, det ender mer med at jeg begynner å gråte, og da får beskjed om at jeg må slutte å "gjøre meg til"...

[xinnia]

vel, noen ganger kan tenåringer, og spesielt jenter, irriterer på seg gråstein.

Min eldste var utrolig til å terge,hun terget og terget! jeg gikk unna, prøvde å overse, hun holdt på til det sprakk for meg, da kom hun med " åå du er altid så sur.."

arghh.. kunne vridd hue rundt på henne..

Men vi overlevde den fasen også:-)

[Luckyme]

Jeg for min del synes hyling og skriking er unødvendig for å poengtere hva man mener. Alle har vel mistet dømmekraften en eller annen gang ved å skrike i frustrasjon, men hvis det gjentar seg hver gang dere krangler ville jeg mislikt det sterkt.'

Uten å vite hva dere krangler om har jeg et råd til hvordan du kan reagere på dette og det er: Å IKKE REAGERE, men overse hennes måte å være på. Etterhvert vil hun innse at hennes metode ikke trenger igjennom og hun vil måtte prøve å finne andre måter å få din oppmerksomhet.

Om din mor klarer å ta opp tinga på en ordentlig måte kan du godt si til henne at du liker mye bedre hennes måte å si ifra på. Dette vil kanskje endre hennes måte å snakke til deg på.

På en annen siden kan jo du også tenke litt over hvordan du svarer og reagerer ovenfor din mor? kanskje er dere ganske like med hvordan dere reagerer? Eller kanskje du vet akkurat hva som skal til for å få din mor til å skrike?

Jeg har en tenåringssønn i huset og vet hvor vanskelig det kan være å holde seg rolig og fornuftig når motvilje og kverrulering oppstår over enkelte ting, men hyling og skriking løser ingenting.

Håper dere finner ut av det

[Gjest Mor]

Skriking er noe av det verste (!!) jeg vet. Men moren min skriker alltid når hun er sint på meg. Hun startet dagen i dag med å skrike på meg fordi jeg ikke ville noe hun ville. Da får jeg skreket til meg at" HVA har SKJEDD med deg?! Du er så JÆVELIG SÆR! Du vil BESTEMME alt!!!!!" osv.

Skal dette være greit? Å skrike til ungommen sin? Å si at barnet sitt er jævelig sært? Hva syns du?

Nei, det er ikke greit å skrike. Men som andre her har skrevet, hvilken tone bruker du mot din mor? Jeg må innrømme at jeg noen ganger roper til min sønn på 15 år. Jeg prøver å la være, noen ganger er det det første jeg tenker på når jeg våkner: i dag skal jeg ikke miste besinnelsen.

Min sønn har lagt seg til en furten og det jeg oppfatter som frekk tone. Og selv om jeg sier til meg selv at jeg ikke skal la han klare å provosere meg til å begynne å rope, så skjer det nesten daglig.

Eksempel 1: Jeg vekker han på morgenen. Rolig, slår på lyset og snakker med lav stemme til han. Ingen reaksjon, jeg tar han i skulderen og rister lett. HVA ER DET!!??! roper han. Jeg sier det er morgen og at må stå opp. AHH. SERR!!! roper han (SERR betyr tydeligvis seriøst...). Dette utarter seg ofte over ca 1/2 time hvor jeg til tross for flere rolige forsøk på å vekke han til sist endre opp med NU MÅ DU KOMME DEG OPP FORDI VI SKAL DRA OM 10 MIN!!!! Han svarer gjerne med HERREGUUUUUD SÅ SUR DU ER!!!! Ikke noe morsom måte å starte dagen på.

Eksempel 2: Vi skal spise middag. Jeg sier/roper inn i stua eller opp til 2.etg at det er mat. Hører noe mumling tilbake. Roper på nytt at det er mat. ÅKEI!!! roper han. Og kommer ikke. Resten av familen setter seg til bodet og begynner å spise. Jeg sier/roper igjen at det er mat. Han svarar JADDDDDA. KOMMER SNART!!!!! Og kommer ikke. Du skjønner sikkert fortsettelsen her? Etter flere (men stadig mer irriterte) beskjeder fra meg ender det med at jeg eksplodere med NU ER DET MAT!!!! KOM NED!!! NUUUUUU! Og får igjen høre HERREGUUUUUD SÅ SUR DU ER!!!!

Likevel mener jeg at det ikke er greit å rope til hverandre. Jeg anser hver enste gang jeg ender opp med å rope som et tap, at jeg har tapt min intensjon om å beherske seg. Det er ikke noe gøy og jeg håper indelig at dette kun er en fase og at vi med tiden kan snakke sammen på en normal måte slik vi har gjort tidligere.

[Gjest damen]

Enig med siste her.

Vi må kunne skille mellom "Nå har jeg sagt ifra 1000 ganger og du har ignorert meg"-roping, og roping som verbal mishandling.

Det siste er selvfølgelig aldri greit.

[Gjest SummerJudith]

er ikke det normalt? men uansett så er det teit av moren din snakk med hun eller noe sånt, og si du ikke liker skriking

[mac84]

Eller bare oppfør deg på en måte som gjør at hun slipper å skrike til deg - hele tiden! Sannsynligvis er du en typisk tenåring TS. Dette har sikkert ført til at moren din har tydd til roping og skriking utallige ganger tidligere, og derfor har vanskeligere for å si ting på en ordentlig måte fordi hun er så vant til at du ikke hører før hun roper...

Foreslår at du starter med å se litt på din egen oppførsel for å finne en løsning på dette problemet:)

[Vulpes]

Synes ikke noe om skriking.

Så klart kan foreldre miste besinnelsen, de er bare mennesker de og. Men om det jevnlig er skriking og hyling i heimen tror jeg ikke det er sunt, verken for barn eller foreldre.

[AnonymBruker]

Er man sur og frekk med de som skaffer deg mat og tak over hodet, så må man kanskje ikke forvente silkehansker tilbake.

[Gjest BabyBlue]

Man får mye mer ut av oppdragelsen om man sier hva man mener på en ordentlig måte, fremfor å tro at jo høyere man skriker, jo mer hører ungene etter. Det er jo ikke slik det fungerer?

Hver gang moren min kjefter på meg med litt for høyt volume (som er sjelden, takk og lov) forsvinner jeg bare ut av rommet uten en lyd. Også går jeg ned igjen og tar det opp med henne igjen når vi begge er rolige. Funker mye bedre enn skrikekonkurransene som av og til kan finne sted om vi begge har en dårlig dag.

[AnonymBruker]

Det er nok ingen som ønsker å skrike til ungene sine. Men vet du hva - mammaen din er kun et menneske, akkurat som deg. Hun har sine gode og dårlige sider; ingen foreldre er perfekte og ufeilbarlige. Foreldre som skriker er en definitiv uting, det burde ikke forekomme. Men om man blir terget lenge nok, oversett lenge nok, behandlet respektløst lenge nok - da går det i svart for de fleste. Og noen er mer temperamentsfulle enn andre.

Har du f eks sett moren din skrike til faren din, til venninner eller nabo? Nei, fordi de behandler henne bra og med respekt. Man kan se flisen i sin nestes øye, men ikke bjelken i sitt eget...

[Gjest Tigress]

Eg synest ungar og tenåringar godt kan bli bjeffa litt til. Dei må lære seg å oppdage at når dei ter seg dårleg, så blir folk sure tilbake. Eg synest ikkje at all dårleg framferd skal bli handsama så overberande og mildt. Ufordragelege dritungar og tenåringar kan ein godt bjeffe til, det er normalt å reagere på dårleg folkeskikk.

[HvittHus]

Jeg synes det er så pussig at man i slike tråder stort sett mener at det er ungdommen som er årsak til at ting er vanskelig.

Kan man faktisk ikke tenke seg at det kan finnes emosjonelt ustabile foreldre?? Som skriker til ungdommene sin uten grunn.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er så pussig at man i slike tråder stort sett mener at det er ungdommen som er årsak til at ting er vanskelig.

Kan man faktisk ikke tenke seg at det kan finnes emosjonelt ustabile foreldre?? Som skriker til ungdommene sin uten grunn.

I så fall er det kanskje rart at de KUN skriker til sine tenåringer, men aldri til noen andre i familien/på jobben/i vennekretsen/dama på rimi osv? Er ikke det rart i så fall, Zellica?