Dere som er fosterhjem for katt

[Thorn]

Jeg har vurdert å melde meg som fosterhjem for dyrebeskyttelsen, og veier for og imot for tiden. På for-siden har jeg at det hjelper et dyr. På imot-siden har jeg ekstra utgifter, stress på kattene jeg allerede har, vondt å levere dyrene videre siden jeg garantert kommer til å elske dem samme dag som de kommer i hus... Jeg føler at for-siden er så viktig at den vinner, men så må jeg jo også ta hensyn til de to kattene jeg allerede har. Vil det være for stressende for dem? Husker med gru tilvenningsperioden når katt nummer to kom i hus, og vil helst ikke gjennom det en gang til. Men det gikk seg tross alt til. Også er jeg tåpelig nok til å tenke på om de kommer til å savne fosterkattene når de får nye hjem, om de blir venner...?

Noen som har tanker og erfaringer å dele?

[Maiava88]

Jeg adopterte en mammakatt og hennes 4 ville kattunger på ca. 5 uker for noen år siden. Det var koselig og hjertevarmende, MEN det var også mye arbeid!

De ble funnet under en veranda og levert direkte til meg. Moren antas å være noens huskatt, da hun var vant til mennesker. Kattungene derimot var IKKE det. De første dagene tilbragte kattungene under sofaen og jeg på golvet hvor jeg prøvde å godsnakke med dem

Det å få de husrene var egentlig ganske greit, men fem katter driter ganske mye og jeg gjorde ikke mye annet enn å skifte kattesand. De fikk i tillegg diarè, hele bølingen. Så da måtte vi til med zoolakk. Det var ikke bare bare når du har med 4 ville kattunger å gjøre!

Vår egen katt satte ikke særlig stor pris på disse nyankomne og måtte etter flere raserianfall flytte hjem til min mor. (det tok henne måneder å tilgi oss etter hun flyttet hjem igjen )

De første ukene gikk til å temme villdyrene, og bare en av dem ble så tam at han kunne ligge i fanget å kose.

Moren var i tillegg gravid på nytt og ble sterilisert og abortert bare noen uker etter hun kom. En hanglende mor i tillegg til 4 villbasser gjorde ikke saken enkelere.

Da de fylte 10 uker begynte vi å lete etter nye hjem til kattungene. De to mest tamme fikk gode hjem ganske raskt, men de to siste ble her i flere uker. Den minste av de var veldig avhengig av den andre, og var ett nervevrak hvis han var alene. Jeg avgjor ganske tidlig at jeg måtte finne noen som kunne ta tik seg begge to. Til slutt ble jeg kontaktet av en hyggelig damen som hadde en hjerteknusende historie om at hun måtte gi fra seg de to kattene sine til dyrebeskyttelsen da hun flyttet fra trondheim for mange år siden. Nå var hun tilbake i byen og hadde leilighet med plass til dyr! Jeg tok meg en tur for å besøke henne (se bo-situasjon og møte damen) og hun virket som en kjempedame som virkelig elsket dyr. Etter noen dager kjørte jeg til trondheim med villbassene og det var kjærlighet med første blikk

Selv om det var en tid med mye blod, slit og tårer var det virkelig vært det! Dagene etter alle kattungene var levert var huset veldig stille.. En trøst var det at kattemor ble adoptert av svigers som bor i huset likeved, så hun så vi hver dag (hun ble påkjørt i fjor ).. Selv om vår egen katt og kattemor aldri kom overens... Det ble en del netter med kattejammer og skriking i årene som fulgte