Så skuffet over min egen familie, så utrolig skuffet =(

[AnonymBruker]

Min mor har 2 søsken, en bror og en søster. Onkelen min og familien, og tanten min og familien, bor i utlandet hvor vi opprinnelig er fra, men forskjellige plasser i det landet.

Min mor ble skikkelig psykisk syk når jeg var lite barn, og hun fikk ikke skikkelig hjelp, og ikke jeg heller, så jeg måtte bo med henne. I perioder var hun veldig, veldig ille, hun ringte søskene sine og kjeftet på de for ting hun hadde vrangforestilt seg osv, hun var vel gal da, kan man si. Det er nå en 7 år siden hun ble frisk, men onkel og familien tok dette styggest. Jeg har alltid lekt fint med søskenbarna mine, barna til onkelen min, vi har alltid hatt god kontakt tl tross avstand over landegrenser, men da min mor ble syk ville min onkels kone ha full avstand til oss, hun ville ikke inkludere oss eller ha oss nær i familien. Derfor har ikke jeg vært i mine søskens brullyp, jeg har ikke en gang sett deres barn. Jeg vet ikke en gang om min kusine har en gutt eller jente, fetteren min har en sønn på 5 år, har aldri hilst på ham, ikke en gang sett bilde.

Hvert år tar jeg kontakt med dem, jeg sender julehilsener, bursdagshilsener, spør hvordan det står til. I sommer møtte min mor mine søskenbarn igjen i hjemlandet vårt, jeg var igjen hjemme, de kom bare på overraskelsesbesøk til min tante, mors søster. Jeg fikk snakke med fetteren min på telefon, og en stund føltes det nesten som vi hadde fått igjen kontakten, han ga meg mobilnummeret sitt, eposten sin og jeg var så glad. Jeg sendte sms, og eposter, og ventet hver dag på å svar, ringte også, men ingenting. Månedene gikk, og selv om jeg var skuffet, glemte jeg det litt etterhvert. Plutselig får jeg en epost nå der det står:

"Det er en stund siden vi snakket i sommer, men jeg har visst bare ikke greid å ta meg sammen og skrive noen ord. Ferien vår var kjempefin, ( de var hos mors søster ) og vi koste oss veldig. Lurer på hva som skjer hos deg, og hva du driver med for tiden, skriv gjerne noen ord."

Det er litt vondt å ha så lite kontakt med familien..

[AnonymBruker]

Jeg har forresten veldig god kontakt med min tante, og mine søskenbarn på den siden, snakker med dem ukentlig. De bor i Tyskland, så det er ikke så veldig langt å dra dit inn i mellom, men med skole og jobb flyr tiden.

[AnonymBruker]

Du må huske at det ikke er noe DU har gjort for at familiesituasjonen din er som den er. Jeg tror nok bare dine søskenbarn har sine egne liv og forholde seg til og i en travel hverdag er det enkelt å glemme å svare på e-post og ha kontakt med familie (spesielt når den er i utlandet).

Jeg synes at du skal svare på e-posten. Hvis dere skriver litt frem og tilbake i løpet av våren kan du jo spørre om det er ønskelig med besøk eller om de ønsker å komme på besøk hit.

[AnonymBruker]

Svar på eposten.

Jeg har også et søsken som jeg har lite kontakt med. Jeg prøver å invitere til treff osv, men alt jeg får er en telefon nå og da. Har bare innsett at sånn er han. Jeg ønsker mye mer kontakt, men må bare forholde meg til virkeligheten. Skuffet, ja. Akseptert og godtatt. Ja. Jeg tar det på hans premisser for det er det eneste jeg kan gjøre for å ha litt kontakt iallfall.

[AnonymBruker]

familie eller ei, jeg hadde ikke orket å være den som alltid må ta kontakt.

Ta heller initativ til den delen av familien som tar initativ tilbake, det er de som er verdt å holde kontakten med