Til dere som bare har ett barn :)

[AnonymBruker]

Hvordan er det? Jeg tenker nå på både dere som ikke kunne få flere enn ett barn pga sykdom, samlivsbrudd osv, og også dere som rett og slett syns det er nok med ett.

Angrer dere av og til på at det ikke ble flere? Hvordan er hverdagen? Er det noe dere er ekstra nøye på, når dere har kun ett barn? Her koser vi oss med verdens beste gutt, og det er lite trolig at vi våger oss gjennom enda en graviditet/fødsel/spedbarnstid da den forrige nesten ødela både meg og hele ekteskapet. Vi mener at vi vil heller være en lykkelig, liten familie enn å få enda et barn, som er potensielt like krevende som nr 1, for da blir det skilsmisse og barna blir kasteballer mellom to slitne og deprimerte foreldre. Orker ikke tanken på å ha min vesleprins bare 50 % av oppveksten hans!

Her tenker vi på viktigheten av å ha åpen dør hver eneste dag for familie og venner, og å dra med vår sønns bestevenn eller nesten jevnaldrende fetter på ferier slik at han ikke føler seg alene Min mann er selv enebarn, og han er en av de snilleste, MINST bortskjemte, og mest empatiske mennene jeg har datet noengang

Ønsker ingen frekke innlegg fra folk som syns det er barnemishandling å ikke spy ut unger i hytt og pine; her vil jeg faktisk dele erfaringer med andre ettbarnsforeldre

[AnonymBruker]

Vi har også bare ett barn, og av sånn ca nøyaktig samme årsak som dere! Vi er så klare på at det ikke blir flere barn, at samboeren har planer om å sterilisere seg. (Vi er også godt voksne, så det er særdeles lite trolig at vi skulle angre på den avgjørelsen om 5 år liksom).

Vi har nok ikke åpen dør hver dag for familie og venner, ganske enkelt fordi vi ikke har overskudd til det. Dessuten er det komplett umulig å ha så god orden i vårt lille hjem til enhver tid, at det er presentabelt for besøkende, hehe

Men vi prøver også å passe på å møte venner og familie med (nesten) jevnaldrende barn med jevne mellomrom, samt at vi har noen fra samme avd i barnehagen som bor i nærheten og som vi treffer innimellom i helger og sånn.

Vi angrer ikke på avgjørelsen vi har tatt (som vi forsåvidt tok allerede under graviditeten, da den var tøff på flere måter.) Hverdagen vår er mer enn hektisk nok som den er, med én unge, da den ene ungen er svært krevende - ikke noe A4-barn her i gården, nei

[Gjest Gjest]

Jeg forstår deg godt!!!

Her ble det to barn, men Nr 2 er et fosterbarn som vi tok til oss pga uforutsette omstendigheter i nær slekt. Ellers hadde vi ikke fått flere barn. Mannen min har sterilisert seg. Vi er 100 % sikre på at flere svangerskap er uaktuelt.

[Gjest Kl]

Jeg har kun ett biologisk barn av samme grunn som deg, men har to fosterbarn i tillegg.

[AnonymBruker]

Vi er unge og har ett barn. Nå synes jeg egentlig at det er nok med han, men man skal aldri si aldri!

Vår sønn er at han er veldig krevende, og tar alltid mye "plass". Som noen skrev oppenfor her, er huset nærmest umulig å holde ryddig. Vil tørre å påstå at vi har mere jobb med han, enn min søster har med sine 3 søte, små jenter

[Spent brud]

Blir nok bare en liten pode her i huset også. Samtidig som vi ønsker å gi mest mulig tilbake til lillegutt, har vi voksne også et ønske om å fortsette med våre fritidsinteresser, noe som ikke er så veldig forenelig med flere barn og all den tid det tar. Jeg driver med hund (Norske Redningshunder) noe som krever myyyyyye tid, og jeg har rett og slett ikke lyst å oppgi denne interessen. Sikkert noen som synes det er egoistisk (helt til en bekjent går seg bort :gjeiper: )